Fear Factory + support på Vulkan Arena

Et særdeles vitalt Fear Factory inntok Vulkan Arena tidligere denne uken.

Los Angeles-bandet Fear Factory har etter hvert opparbeidet seg en respektabel fartstid. Bandet ble formet i 1989, og satte sitt preg på metall-historien allerede med debutskiva Soul of a New Machine i 1992. Deres egenartede og industrielle sound har inspirert mangt et annet ensemble, og bandet har med sitt ikke insignifikante kommersielle gjennomslag blitt omtalt som et springbrett inn i metallens mer ekstreme uttrykk.

Det har ikke bare vært fryd og gammen alle disse årene. Kvartetten hadde en pause mellom 2006 og 2009 på grunn av interne stridigheter. I 2020 annonserte vokalist Burton C. Bell at han ikke ville være med videre, og gitarist Dino Cazares er det eneste av originalmedlemmene som ennå er aktiv i Fear Factory.

Ghosts of Atlantis

Fear Factorys pågående Disruptour herjer Europa, med Butcher Babies og Ignea som oppførte support-band. I det jeg ankommer Vulkan Arena er det dog et annet band som står på scenen – Ghosts of Atlantis fra Suffolk i England. Sjangermessig snakker vi symfonisk metall, med en ganske så gjennomført estetikk og to (kapable) vokalister med  ansvar for henholdsvis growling og mer clean/power metal-aktige partier.

Til tross for at det er tidlig på kvelden er det et kurant oppmøte, og engelskmennene klarer å fiske opp noen never i været og taktfaste «hey!» fra publikum. Bandet, som etter alt å dømme er både ydmyke, høflige og sympatiske (blant annet eksemplifisert gjennom at de spør ærbødigst om lov til å ta «scene-selfien»), registrerer dette og dedikerer siste nummer til de oppmøtte for at de/vi kom såpass tidlig. Nummeret er upåklagelig og høster plenty med applaus. Det lille jeg fikk med meg av Ghosts of Atlantis etterlot et greit inntrykk, selv om det ikke nødvendigvis er noe banebrytende de holder på med.

Ignea

Det oppleves å gå en stund før kveldens andre band inntar scenen, men det skal vise seg å være verdt ventetiden. Ignea, som jeg ikke visste noe om overhodet i forkant av konserten, er et ukrainsk band som serverer en heller spiselig kombinasjon av death metal og prog.

Bandet frontes av Helle Bohdanova, som til tross for angivelige stemmeproblemer kunne vært shortlistet som en potensiell Arch Enemy-vokalist. De helsprø keyboardsoloene til den gigantiske Yevhenii Zhytniuk og det distinkte gitaristarbeidet til Dmytro Vinnichenko er begge elementer som ytterligere gir bandet et særegent uttrykk.

Jeg virker på ingen måte å være den eneste i rommet som blir positivt overrasket over Ignea, og publikum er meget mottakelige fra første låt. Konsertens høydepunkt er bangeren «Daleki Obriyi», mens den fiffige og orientalsk inspirerte «Opiumist» får en solid sølvmedalje. Det de eventuelt mister av momentum på «Nomad’s Luck» henter de fort inn igjen med publikumengasjement midtveis ute i låta. Helle Bohdanova er sympatisk mellom låtene, med innrømmelser om fascinasjon overfor Norge (denslags blir jo alltid godt mottatt) samt inderlig takknemlighet for støtten til den pågående krigen i hjemlandet. Summa summarum: Ignea gjorde et godt førsteinntrykk!

Butcher Babies

Neste band ut er Butcher Babies, som også er et kvinnefrontet band. Den amerikanske kvartetten fremstår feststemte fra første stund, og proklamerer tidlig at de er her for å «fuck shit up». Heidi Shepherd ser ikke ut som din stereotypiske metall-artist, men hun har noen ganske heftige growls som kan sende tankene i retning Corey Taylor (!).

Flesteparten av numrene virker å være veldig like hverandre og internt i enkeltlåtene er det mye repetisjon. Låtmaterialet oppleves ikke akkurat som sublimt. Men man får inntrykk av at det ikke er det som er poenget med Butcher Babies. Dersom man tar oppvarmingsband-begrepet bokstavelig gjør de en aldeles utsøkt jobb – det er særdeles mye bevegelse, hopping, spretting, sparking og alskens andre sprell, deriblant en tur ned i piten (ledet av en nykronet «Kingpin» fra publikum med navn Richard). De oppmøtte er gladelig med på gymnastikken, og det er imponerende mye fysikalitet til å være en mandag kveld. En spesiell shoutout går ut til Hall & Oates T-skjorta!

En litt annen liga

Etter en cinematisk intro som låner litt fra (den strålende) kjenningsmelodien til Terminator, starter Fear Factory settet med materiale fra Obsolete (1999), «Shock» og «Edgecrusher». Shreddefesten er offisielt i gang, og det blir fort tydelig at disse gutta er i en litt annen liga enn de andre vi har sett i kveld.

Bandets nye vokalist Milo Silvestro er åpenbart nøye utvalgt, da hans evne til å gjenskape Burton C. Bells karakteristiske vokalarbeid grenser til nifs. En fordel er at han behersker live-formatet godt, noe C. Bell slett ikke alltid gjorde.

På tredjelåta «Recharger» (Industrialist, 2012) blir det kødd med gitaren til Dino, men bassist Tony Campos buldrer i vei såpass bra at det på ingen måte blir katastrofe. Nevnte Campos er mer fåmælt enn Milo og Dino, men han vet å stille de viktige spørsmålene: «— Why are there so few people drinking«? Flere låter fra bandets diskografi post-dvale følger, med «Powershifter» som denne aktens høydepunkt.

Gullrekka starter

Etter denne dominerer låter fra bandets første fase (1989-2006), og gullrekka starter med låter som den smått Sepultura-aktige «Freedom or Fire» og «Linchpin». Jeg var i forkant spent på å høre hvordan Milo ville prestere på sistnevnte – det er nok en av bandets vanskeligere låter å synge bra – og kan konstatere at det var en sterk leveranse.

Det spilles to låter fra fan-kultfavoritten Archetype (2004), en skive som Dino skal ha sverget på å aldri spille live. «— Just for you, Norway!» gliser han spøkefullt før «Slave Labor» starter, etterfulgt av tittelsporet fra skiva. Publikum vet å sette pris på gesten, og det er åpenbart at det er mange dedikerte fans blant de oppmøtte.

Ekstatiske nivåer

Mot slutten av konserten ser Fear Factory for alvor bakover i historien. På «Martyr» fra førsteskiva blir det et bra gjestevokalist-bidrag fra Heidi Shepherd, som nok en gang suksessfullt girer opp det allerede overtente publikummet. Det går mot ekstatiske nivåer når tittelsporet fra sjangerklassikeren og andrealbumet Demanufacture (1995) runger over Vulkan Arena.

Settlisten fortsetter fra samme skive; Dino introduserer «Zero Signal» (undertegnedes personlige favoritt fra bandets katalog) som «låta fra den første ‘Mortal Kombat’-filmen», og det oppleves stort å få se denne fremført live. Det hele rundes så av med en bunnsolid fremføring av «Replica», før det garantert svette publikummet klapper bandet av scenen med stor begeistring. Fear Factory virker å ha fått en solid vitamininnsprøytning med vokalistbyttet, og fremstår i 2023 som et vitalt, sulten og ikke minst høykompetent band.