Inculter @ Inferno 2019

Inculter spilte i voldsomt tempo på John Dee under torsdagens Inferno.

Hvor Aura Noir virket litt slitne tidligere på kvelden, er det en ung glød som brenner i samtlige fra Inculter. John Dee er godt stappet i det de går på scenen, og blir fullere uti første låt. Det er nok en del i publikum som ikke kjenner til Inculter fra før, men det skal godt gjøres å ikke bli blåst overende når ungfolene setter i gang. Dette er thrash-metal av ypperste klasse!

Bandet ga nylig ut sin andre full-lengder «Fatal Visions», og vi får låter fra begge skivene i løpet av den lille timen de spiller. Det er et sett med mange raske partier, og et par deilige heavy-deler. Fint og blandet, men unektelig eget.

Sologitarist og frontfigur

Frontfigur Remi Andrè Nygård vekker assosiasjoner til Dave Mustaine, da han synger og spiller solo, noen ganger simultant. Bandets nye gitarist Lasse Udjus holder seg mer til rytmeseksjonen, men selv der er det mange intrikate riff og snedige vendinger. Det er dog ingen tvil om at Remi er kveldens stjerne. Han bjeffer som en hund og river ut soloer som Gammal-Erik selv, si.  Bassist Cato Bakke, på sin side, minner meg mer om Cousin It fra The Adams Family, i og med at fjeset hans blir obskurt av headbanging under hele konserten. Det ser i grunn ganske tøft ut.

Det blir ikke mindre imponerende av at basslinjene går litt over hele halsen i løpet av hvert riff. Ikke noe enkel ompa-ompa å skimte. Selv om jeg ikke ser trommeslager Daniel Tveit fra der jeg sitter, registrerer ørene mine at det går i et forrykende tempo og med en voldsom kraft. I starten av konserten er det nærmest bare slagverket man hører. Skarptromma er ond og må straffes!

Skranglefaktor null

Samtlige medlemmer behersker sine instrumenter mesterlig, og utnytter også dette i låtskrivingen. Riff går opp og ned, sidelengs og baklengs, og instrumentene utfyller hverandre og løfter hverandre opp. Det er rett og slett sjukt imponerende – skranglefaktor null. Jeg blir igjen imponert over rytme-seksjonen; begge to spiller i to-tre andre band sammen, men klarer likevel å låte så tight uansett hvilken sammensetning de er i. Og det er snakk om mange låter å ha i hodet, for samtlige band har en eller flere full-lengdere ute. Men det virker ikke som om det er noe stress, for bandet låter virkelig stramt.

Bandet fyller ut sin spilletid, og siste låt avsluttes med tvilling-gitar à la Iron Maiden eller Judas Priest, og alle de europeiske Inferno-turistene får fletta blåst blåst av én siste gang. Det er noe med denne gjengen fra Fusa, altså. Selv om det er noe sånt som fire band fordelt på seks medlemmer, er det en variasjon og kvalitet som skinner igjennom hver gang. Mer av dette, takk!

Inculter @ Inferno 2019 – 9/10