Intervju: Meer – Orkestrert pop

Pressebilde av MEER
Foto: Lånt fra Facebook kontoen til MEER
En av MEERs største styrker, tror vi, er nettopp at vi har så innmari forskjellige bakgrunner. Mats vokste opp omgitt med 80-talls «flinkismusikk» som han fikk fra faren sin, mens jeg må ærlig innrømme at jeg trodde Metallica var det eneste bandet som eksisterte i verden fra jeg var fem til jeg var femten. Johanne, Knut og Morten er bandets korpsnerder, men Johanne og Knut hadde også en bootleg-kassett med det klingende navnet «cirka 1970» liggende i bilen som gjorde uutslettelig inntrykk, og Morten bytta saxofonen mot bassen (omtrent) første gang han hørte Weather Report. Ole vokste opp med å høre på Børudgjengen, Tor Karseth, Celine Dion, Klaus Wunderlich og Morten Gunnar Larsen. En tydelig rød tråd der altså. Ingvild og Åsa kommer begge fra musikerhjem med klassisk utøvende foreldre, men det gikk nok mest i listepop ispedd litt Linkin Park og Gorillaz der, forklarer gitarist Eivnd Strømstad i Meer som er aktuelle med dobbeltalbumet Playing House på Karisma Records

Playing House er en mangefassetert plate med en form for orkestrert pop med utspring i en mangfoldig musikalsk bakgrunn. Her fletttes prog, klassisk og listepop sammen med en silkemyk vokal og oppløftende musikalske crescendoer. Det er ofte storslagent og innbefatter ganske avanserte, detaljerike arrangementer, selv om det også finnes plass for det mer enkle tross at de er hele åtte personer i bandet. Et bærende element er den fine harmonien og det er bygget opp rundt sterke melodier med catchy hooks.

I dette intervjuet kan du lese om hvordan Covid-19 drev frem en hårete puddelrock tolkning, om fascinasjonen for det grandiose og sjø og hav, lange øvinger fylt av latter og sosial lekenhet, stolthet over lokale musikktradisjoner og glede ved Mjøsas egen Eldar Vågan, et James Bond dogme og styrken ved å ha ulik musikalsk bakgrunn.

Kan dere først fortelle de som ikke kjenner dere fra før; hvem og hva er Meer?

– MEER er et musikkollektiv fra Hedmarken som opererer i det skumle farvannet mellom pretensiøst og jovialt. Vi spiller orkestral popmusikk med progressive undertoner og intrikate arrangementer. Som et rolig hav med mye som foregår under overflaten.

Fortell litt om bakgrunnen for bandnavnet og om forholdet til havet og det tyske språket.

Eivind: Vi spilte sammen en del år som Ted Glen Extended før vi ble MEER. Det var egentlig bare et svada-navn, og når vi i tillegg gang på gang opplevde at folk ikke klarte å huske navnet fant vi behov for noe mer betydningsfullt og minneverdig. Akkurat det å komme på et bandnavn er jo dritvanskelig, og 93,2% av alle bandnavn er jo egentlig ganske kleine når man tenker over dem. Uansett, etter å ha vurdert et utall kandidater foreslo noen (kanskje mest på tull) «mer», siden vi tross alt ikke akkurat er minimalister. For at det skulle bli enda mer la vi til en ekstra e, og plutselig hadde vi, som du sikter til, også det tyske ordet for hav. Den dobbeltbetydningen traff oss ekstra mye siden vi tilfeldigvis satte på linje R10 mellom Hamar og Oslo og stirra på Mjøsa. Så da ble det slik.

Hvilken musikk var dere omgitt og opptatt av i oppveksten?

Eivind: En av MEERs største styrker, tror vi, er nettopp at vi har så innmari forskjellige bakgrunner. Mats vokste opp omgitt med 80-talls «flinkismusikk» som han fikk fra faren sin, mens jeg må ærlig innrømme at jeg trodde Metallica var det eneste bandet som eksisterte i verden fra jeg var fem til jeg var femten. Johanne, Knut og Morten er bandets korpsnerder, men Johanne og Knut hadde også en bootleg-kassett med det klingende navnet «cirka 1970» liggende i bilen som gjorde uutslettelig inntrykk, og Morten bytta saxofonen mot bassen (omtrent) første gang han hørte Weather Report. Ole vokste opp med å høre på Børudgjengen, Tor Karseth, Celine Dion, Klaus Wunderlich og Morten Gunnar Larsen. En tydelig rød tråd der altså. Ingvild og Åsa kommer begge fra musikerhjem med klassisk utøvende foreldre, men det gikk nok mest i listepop ispedd litt Linkin Park og Gorillaz der.

Når begynte dere selv å spille og hva fascinerte med denne måten å uttrykke seg?

Johanne: Jeg og Knut har sunget sammen så lenge vi kan huske. Vi har jo vokst opp litt utenfor allfarvei, så det å synge høyt var et effektivt middel for å holde elgen unna på vei til skolebussen i vintermørket.

Mats: Jeg begynte med trommer som 13-åring, og ble fascinert av å kunne slå hardt som uttrykksform. Utløp før alle følelser. Fikk til slutt et trommesett av pappa, etter å ha slått i stykker flere av familiens stuemøbler.

Eivind: Jeg begynte å spille gitar for å slippe å synge i kor da jeg begynte på ungdomsskolen. Den aller første låta jeg lærte å spille var Jahn Teigens “Min første kjærlighet”. Det er jo noe litt poetisk i det?

Ole: Jeg lærte meg selv å spille piano da jeg var 3. Begynte såvidt med pianotimer da jeg var 6, men syntes at noter var veldig kjedelig. Det synes jeg for så vidt fortsatt, men har innsett nødvendigheten av det. Hilsen musikklærer.

Morten: Som tidligere nevnt hadde jeg en liten affære med saxofonen fra 9-årsalderen, men konverterte til bassismen fra jeg var 13.

Ingvild: Jeg begynte med fiolin da jeg var seks. Gikk over til bratsj på videregående.

Åsa: Jeg begynte som femåring.

Har dere noe favorittfiolin, forsterker eller mikrofon? I såfall hvilken og hvorfor?

Ingvild: Jeg er veldig fornøyd med bratsjen min som jeg kjøpte i Bulgaria i 2009. Prøver å la være å spille på så mye annet, slik at den kan fortsette å være favoritten. Både jeg og Åsa bruker DPA 4099 og en kontaktmikrofon fra Shadow som jeg ikke husker navnet på. DPAene låter jo veldig fint, men de plukker også opp en god del scenelyd, så det hjelper veldig å ha kontaktmikrofonene som et supplement. Kontaktmikrofonen kjører jeg også gjennom en oktavpedal som jeg innimellom bruker til å leke at jeg spiller cello. På Beehive for eksempel.

Åsa: Jeg har nettopp fått meg ny fiolin faktisk, da den jeg har brukt de siste femten årene bare var til utlån. Blir mer og mer glad i den nye.

Hvor viktig rolle spiller det tekniske utstyret for at det skal låte som Meer?

Eivind: En forholdsvis stor rolle. Vi er jo en gjeng med nerder som liker å utforske lydbilder, så det blir mye fikling og skruing. Samtidig er vi jo opptatt av at musikken skal han en kjerne som fungerer uavhengig av sound. Altså at låtene også fungerer godt i en akustisk setting. Strykerne er jo tross alt kanskje den tydeligste signaturen vår.

Hva er den viktigste forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere er eller har vært med i, som Paper Crown, Einar Stray Orchestra, Wobbler, Caligonaut, The Full Pupp Disharmonic Strings Quartet,Low-Fly Quintet og hva har dere tatt med fra de andre prosjektene til Meer?

Ole: MEER er i alle fall veldig sosialt lekent, og vi tror nok det også smitter over på musikken. Vi må alltid sette av god tid til MEER-øvinger, fordi det sosiale er så viktig. Her nytter det ikke med rett inn og rett ut, kaffepausa skal være lang. Det skal også sies at Paper Crown og Low-Fly Quintet vel er de eneste faste bandene av dem som er nevnt, mens de andre er mer som gjesteopptredener å regne.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/0zJK6Ij5mU4YdEnJcHOY0g» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/2ZHk0auiZX8DxgsQgRs60D» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Meer startet opp som duoen Ted Glen Extended før dere ble en oktett. Fortell litt om det og hva det fikk å si rent musikalsk.

Johanne: Duoen Ted Glen & The Crack Spider’s Bitch, som den opprinnelig het, var egentlig aldri tenkt som et seriøst prosjekt. Det var bare jeg og Eivind som skulle lage halvtullete jazza versjoner av kjente poplåter. Vi gjorde faktisk aldri noen offentlig opptreden som den duoen, før vi fikk med oss Mats og en saxofonist (ikke Morten) og spilte en julekonsert i 2009. Det gikk mest i coverlåter á la Joni Mitchell og Britney, men også et par egne. “Hello” fra den første EPen vår debuterte faktisk på den konserten, og har blitt spilt på nær samtlige konserter vi har gjort siden. Rent musikalsk har kanskje den største forandringen, ved siden av størrelsen på lydbildet, vært innflytelsene til bandmedlemmene som har kommet til etterhvert. Som nevnt har vi jo veldig forskjellige preferanser.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/3Q0MBCtemblYDysM95HtnL» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Hva skiller dagens Meer fra bandet som albumdebuterte i 2016 med en selvtitulert skive?

Knut: Vi er eldre…. Nei altså, vi er nok mer selvsikre. Sikrere på hva det er vi ønsker å lage. Selv om det fortsatt er mye rom for eksperimentering føler jeg at lydbildet er mer helhetlig og låtmaterialet mindre sprikende.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/0CKs77gOCTltIHAqMG097O» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Hvordan blir Meer-låtene til?

Mats: Det går faktisk mye i kollektivt samarbeid. Enten ved at vi sammen jobber helt fra scratch – dvs jammer frem et eller annet – eller at noen har med et riff eller en akkordrekke som vi utvikler videre i fellesskap. I noen tilfeller kommer noen på øving med hele stammen på en låt. Da blir det mest arrangementsjusteringer og tilføyelser som ytterligere utvikler låta. Litt spesielt for oss er at siden vi er så arrangementsfokuserte kommer ofte melodi og tekst på ganske sent i prosessen.

Hvor henter dere musikalsk og tekstlig inspirasjon?

Johanne: Det er vel nesten en floskel, men overalt. Veldig vanskelig å slå fast noe spesifikt uten å begynne å ramse opp.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og roller i Meer
Johanne Kippersund (vokal):

– Johannes alle fremste evne er at hun kan lese tankene til Knut.

Knut Kippersund (vokal):

– Knuts alle fremste evne er at han kan lese tankene til Johanne.

Eivind Strømstad (gitar):

– Eivind er en både kompositorisk- og arrangementsmessig primus motor i bandet, som stadig tilfører nye ideer og impulser til den musikalske gryta. Tar også ansvar i den administrative delen av bandvirksomheten.

Åsa Ree (fiolin):

– Åsa er sinnsykt god på shaker. Og da mener vi sinnsykt god! Også er hun en kreativ force of nature.

Ingvild Nordstoga Eide (bratsj):

– Ingvild er bandets hjerte. I en kaffepause lekte vi en gang leken “Hvem ville du bodd med?” og da valgte alle Ingvild. Ellers tar hun jo en for laget ved å spille et av instrumentene det finnes flest vitser om.

Ole Gjøstøl (keyboards):

– Ole kan spille ALLE låter som ragtime. Det er faktisk nesten litt skremmende.

Morten Strypet (bass):

– Morten er en bassist med enorm melodisk teft. Går ofte opp i registeret for å fylle inn med noen smekre toner. Bare hør på midtpartiet på «Lay It Down». Han har også så god oversikt at han i denne melodiføringen ikke kommer i veien for de andre melodiske instrumentene i bandet.

Mats Lillehaug (trommer):

– Mats kan få innmari kompliserte ting til å høres ganske enkelt ut. Bare hør på 23/16-groven på “You Were A Drum”.

Fortell litt om valget av albumtittelen Playing House og hva dere ville formidle med den.

Playing House, altså å leke hus oversettes jo egentlig best på norsk til “mor, far og barn”. Det handler i grove trekk om følelsen av å vokse opp og oppdage at ingen egentlig er voksne. Alle er bare store barn som går rundt og later som de vet hva de gjør.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/3ybm5umqWul24X4CQvkscr» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Dere har fått laget en fin video til “Beehive” med en serie animerte tegninger, regissert, filmet og produsert av Beth Madeley. Fortell litt om Madeley ,hvordan dere kom i kontakt, samarbeidet dere i mellom, videoen og låten som dere har valgt ut.

Mats: Jeg jobbet med blant andre Beth i et prosjekt som het «Hildring», som var et samarbeid mellom Feenix Foundation (mitt avant- garde-jazzband-prosjekt) og «Bigdogsmalldog», produksjonsstudioet til Eiril Linge og Beth Madeley. Jeg viste animasjonene til resten av gjengen i MEER, og de ble meget imponert over animasjonene. Vi valgte å gi Beth frie tøyler, hvor hun selv kunne få skape det hun ønsket utfra tolkning av teksten. Beth digga temaet i låta, og når vi fikk det endelige resultatet ble vi meget fornøyde. Hun hadde fanga essensen i «Beehive», både i stemning og tematikk. Nå er videoen med å forsterke budskapet til, og essensen av, låta, og vi er svært glade for at vi valgte Beth til jobben.

Låten «Across The Ocean» ble sluppet allerede i oktober 2018 med en video laget av Phredlifornia. Fortell litt om de, videoen og låten.

Johanne: Videoen er spilt inn på Finnstadfest, som er en liten festival jeg og familien har arrangert i hagen i barndomshjemmet mitt hver sommer siden 2010. Synes den fanger stemningen der utrolig godt, og spesielt dette året har det vært godt å ha slike bilder å se tilbake på.

Dere har valgt å gjøre en tolkning av Whitesnakes «Here I Go Again» som også har blitt gjort av blant andre Airbag, Paul Heaton & Jacqui Abbott, David Hasselhoff feat. Tracii Guns og Hindley Street Country Club. Fortell litt om forholdet til denne låten og bandet Whitesnake og om forskjellen mellom de to versjonene.

Eivind: Det var i starten av DKT (disse koronatider) at vi fikk lyst til å slenge oss på vogna og gjøre noe karantenegreier vi og. Så vi la ut et spørsmål på Facebook om hva slags låt folk skulle ønske at vi gjorde en tolkning av. Det ble jo også en slags referanse til hvordan bandet startet. “Here I Go Again” var da et av forslagene som dukka opp. Egentlig skulle det være en avstemning, men en del av forslagene som kom inn var så krise at vi tok ikke sjansen. Det lå ingen dypere mening bak valget av “Here I Go Again” enn at vi følte vi kunne gjøre en kul versjon av den. Da den begynte å ta form ble vi egentlig såpass fornøyd med resultatet at vi nesten vurderte å bytte ut melodien og gjøre det til en egen låt, men så er vi så fordømt ærlige da. Vi må vel si at vi er rimelig fornøyd med å ha fått den til å låte så “MEER” og samtidig ha klart å bevare essensen i låta. For oss vil det aldri være aktuelt å bare planke en låt som originalen (kanskje med unntak av “Licence to Kill”).

Jeg har nå plukket noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hvordan det er relevant for Meer og Playing House.
Orkestrert pop

Eivind: Janei, det er vel oss det da. Vi har jo en slags tanke om at vi innerst inne lager popmusikk, men tror kanskje ikke alle vil si seg enig.

Klassisk musikk

Åsa: Absolutt en veldig stor innflytelse for oss. Mye av grunnen til at jeg og Ingvild ble bedt med i utgangspunktet var faktisk at Eivind studerte klassisk satslære på universitetet og ønske å prøve seg på strykearrangementer.

Symfonisk

Eivind: Hadde det vært praktisk og økonomisk gjennomførbart hadde MEER vært et symfoniorkester med 70 musikere. Det får bli senere. Men vi multitracker jo de to strykerne vi har da, så de låter rimelig svært.

Progressive rock

Johanne: Litt ambivalent for oss faktisk. Det er så mye fantastisk grenseløs musikken som havner innen denne bobla, men også mye formulaisk møl.

Musikalsk varme

Eivind: Vi er jo glad i et organisk varmt lydbildet ispedd litt elektronisk stjernstøv.

Harmonier

Knut: Jeg og Johanne har vokst opp med firstemte bordvers, så det kommer ganske naturlig for oss. Som sagt jobber vi ofte ut fra akkordprogresjoner når vi lager låter, så harmoniene blir også veldig viktige.

Ole: Akkordprogresjoner er ofte noe av det første vi jobber med når vi lager låter, og vi kan sitte ganske lenge og flikke på harmonikken før vi blir fornøyde.

Melodisk

Morten: En tydelig melodisk kjerne skader aldri. En slags lakmustest er om låta fungerer på kassegitar.

Klangfylt

Mats: Akkorder med 9`ere, og 11`re som blander seg i et klangfylt sammensurium.

Kompleksitet

Mats: Det er ikke noe vi nødvendigvis etterstreber. Vi lager musikk vi digger; noen ganger er den avansert, noen ganger er den enkel. Men det er jo unektelig at flere av oss har mye komplisert musikk i platesamlinga, og preferansene/inspirasjonene smitter over til egen musikkskaping.

John Barry/James Bond

Eivind: Vi har faktisk et slags dogme om at vi skal ha en “James Bond-låt” per plate. At så mange skulle ta referansen med «Beehive» var dog litt overraskende. “Valentina in the Sky” på debutplata var nok hakket mer subtil.

Portishead

Mats: Ikke et band jeg har hørt mye på, men når jeg i skrivende stund sjekker ut låta “Roads” på Youtube, kan jeg absolutt se at dette er et band vi kunne hentet inspirasjon fra. Nydelig låt da, denne “Roads”. Må sjekke det ut mer.

Kansas

Mats: En venn av oss sier at vi har noen likhetstrekk, og ved første gjennomlytt vil jeg ikke si meg direkte uenig.

a-ha

Knut: Det hender jo at jeg blir sammenlignet med Morten Harket. Det er ikke meg i mot, selv om jeg kanskje ikke ville gått dit selv.

Tears For Fears

Eivind: Jeg eeeeelsker “Songs from the Big Chair”. Får litt inntrykk av at TFF tenker litt som oss, at de finner en akkordprogresjon først og legger opp melodien rundt den.

Seksuell mishandling

Johanne: Jeg antar at dette er i relasjon til “Honey”? Heldigvis har vi lite personlig erfaring med det, men det er jo et tema som angår alle.

Bikuber

Johanne: produserer honning som jeg bruker i teen min, nam! De er ikke noe du bør stikke hodet inn i da.

Det forjettede land

Knut: Akkurat nå ligner vel det mest på et land hvor alle er vaksinerte.

Hvordan er musikkmiljøet i Hamar? Hva er bra og hva kan bli enda bedre?

Mats: Musikkmiljøet i Hamar blir bare bedre og bedre. Stadig fler i vår generasjon flytter tilbake hit, og det gjør miljøet mer vitalt, og gjør det ikke minst lettere å få spilt mye. Vi i MEER er også veldig heldige som har Hamar Teater, hvor Eivind og Johanne jobber, som en arena hvor vi både får spilt selv, og kan gå på konserter.. Dette er mange gode muligheter for å utvikle seg og få spilt mye ute. Det som kan bli bedre er vel egentlig et sted hvor musikkinteressert ungdom kan samles, som det var på nå nedlagte «Seaside». Det er litt synd at det blir færre slike steder. Jeg husker godt hvor gøy det var å henge som tenåring fredagskvelder og øve på Iron Maiden-låter i øvingsrommet, spille biljard og drikke brus i pausene. Sånne steder trenger alle byer flere av.

Platen ble spilt inn i Ocean Sound Recording og Tanken. Fortell litt om det valget og om hvordan atmosfæren på de to lokasjonene og det spesifikke med rommene har preget sluttresultatet som vi kan høre på albumet.

Knut: Altså, om man googler Ocean Sound Recordings så ser man fort hvorfor det er en no-brainer. De tekniske fasilitetene er av ypperste klasse, naturen rundt er fantastisk og at man befinner seg på en liten øy midt ute i havgapet gjør at man kan fokusere fullt på musikken. Vi bodde jo i studio den uka vi var der. Det var viktig for oss med et studio med et innspillingsrom som tillot at vi kunne spille så mye “live” som mulig, for å prøve å bevare essensen fra konsertene våre i studiosammenheng. Pålegg gjorde vi i etterkant i Tanken i Sandvika, rett og slett fordi det var der Lars hadde studio. Dessverre er det blitt revet nå.

Playing House er produsert av Lars Gärtner Fremmerlid (Einar Stray Orchestra). Fortell litt om, ham, det valget og hvordan han har vært å jobbe med

Eivind: Flere av oss kjente Lars veldig godt fra før, og i en såpass sosial gjeng er jo det et stort pluss. For oss var det viktig med en produsent som skjønte “greia” og lot oss ta det fullt ut. Faktisk konfererte jeg mye med Lars før han ble valgt om valg av produsent, før det slo meg at han var rette person. Han har en sinnsykt bred musikalsk kompetanse og har faktisk vikariert i MEER både på trommer og bass tidligere, så han var absolutt gull i prosessen med å få frem det beste fra oss.

Helena Haglund og Simen Skari står for det flotte artworket. Fortell litt om de og illustrasjonen som utgjør albumomslaget og forholdet mellom kunst og musikk.

Knut: De har gjort masse design vi elsker tidligere, og vi har kjent Simen i mange år, så vi tenkte det var på tide at våre to verdener møttes. Vi prøvde egentlig å legge minst mulige føringer, bare gi dem musikken og noen stikkord. Dualitet og hav f.eks. Illustratøren Peter Haars var også en referanse. De naila det, for å si det mildt.

Fortell litt om plateselskapene deres, Karisma Records og Strømstans.

Johanne: Karisma har vært gull. Vi var såvidt i kommunikasjon med dem i forbindelse med slipp av debutplata, men timingen gikk ikke opp og vi endte med å gi ut selv. Den plata var dessverre mer eller mindre “dead on arrival”. Mengden oppmerksomhet vi har fått med Playing House kan virkelig ikke sammenlignes.

Eivind: – Strømstans er mitt eget platemerke som jeg opprettet for å gi ut Ted Glen Extended EP-en i 2012. Ligger ganske brakk, selv om jeg bruker det til å gi ut en og annen teatersang i ny og ne.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19 restriksjonene?

Mats: Halve bandet bor i Oslo og andre halve i Hamar, så det er rimelig å si at vi i ganske stor grad har blitt påvirket av restriksjonene. På den andre siden har vi fått gjort ting, som å lage Whitesnake-coveren samt musikkvideoen til den, i tillegg til at vi fikk gjennomført releasekonsert i mars (som egentlig skulle vært i januar). Det har vært utrolig kjipt å slippe en plate som høster såpass mye internasjonal skryt uten å kunne faktisk reise ut og spille for folk. Nå håper vi å bli fullvaksinert før en tur til Storbritannia i starten av oktober, men klokka tikker.

Kan dere til slutt velge 12 låter, tre hver, som har inspirert dere som musikere eller som dere forbinder med innspillingen av Playing house eller Meer og si litt om hva det er som gjør disse låtene så sterke eller hva de har fått frem i dere.

Mats:

Jaga Jazzist – «Bananfluer overalt»:

Trommelyden, trommeintroen, orkestreringen og det luftige lydbildet. Jaga Jazzist, spesielt med plata One- Armed bandit har betydd mye for meg som trommeslager.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/7KEJHtEiN2uEBhOnXKBxNY» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Steely Dan – «Aja»:

Ah, det solopartiet med Steve Gadd på trommer! Fantastisk. Ganske progga og forut for sin tid vil jeg påstå. Stor inspirasjon for en trommis.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/0w0Zs8pu4wx9iErRMEG96L» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Opeth – «Deliverance»:

Denne spilte jeg og Eivind på videregående. Fyrverkeri av en låt. Kanskje la det å spille denne låta noe av grunnlaget for hva som senere skulle bli MEER. Hvem vet?

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/4siXNiLG9VJR6Z2kP6fFjv» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Eivind:

Vazelina Bilopphøggers – “Svend Torsell”:

Altså, denne låta har alt. Mange tror at Vazelina er et rent coverband med nye tekster, men denne låta er all Eldar Vågan.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/6xHK0gyC4FTVvyCyOGGrTv» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Michael Kiwanuka – “Cold Little Heart” – den lange versjonen (ja, introen til Big Little Lies):

Apropos orkestral pop liksom! Husker en gang jeg, Johanne og Knut hørte på den mens vi kjørte gjennom den gufne Ospelitunnelen på vei ned fra Strynefjellet og låta tok av akkurat i det vi kom ut av tunnelen og de vanvittige vestlandsfjellene åpenbarte seg. Må ha vært mitt mest nasjonalromantiske øyeblikk noensinne.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/0qprlw0jfsW4H9cG0FFE0Z» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Mr Bungle – “Sweet Charity»:

Vil egentlig anbefale hele plata, men åpningssporet tar kaka for meg. Bombastisk surfrock med collage-estetikk.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/7GPkaA7ZYLKOsZylGPoxDQ» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Ole:

Andraé Crouch – “Good Time”, fra albumet The Journey:

Elsker hvordan massevis av motiver og riff veves sammen uten at det kommer i veien for hverandre. Den gjennomgående bunnsolide grooven binder det hele sammen.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/11UwpqRBESEzqLUnLfKShB» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Povel Ramel – “De sista entusiasterna”:

Denne låta er på mange måter sånn jeg synes at jeg selv er. Tilsynelatende ubekymret, nostalgisk, veldig ordrik, ganske kompleks og dessuten hjemmehørende en gang midt i forrige århundre. Anbefaler også “Håll musiken i gång” for dem som liker lange låter.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/5kokLEZMUOJQi4isYgZieU» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

“What is this Feeling” fra Musikalen Wicked.

Egentlig hele musikalen, men den låta er et godt eksempel på solid håndverk av komponisten Stephen Schwartz. Sangen er på en måte bygd opp som en tradisjonell musikal-duett, men har en interessant og uventet harmonikk, og representerer mye av det nyskapende med denne musikalen, nemlig det rytmiske som sentral drivkraft i låtene.

Ingvild:

Kendrick Lamar – “How Much a Dollar Cost”:

Da vi begynte å jobbe med låta “Beehive” var jeg helt hekta på Kendrick Lamars album To Pimp A Butterfly, fra 2015, og hørte ikke på noe som helst annet. “How Much a Dollar Cost” åpner med Robert Glasper på piano – jeg lærte meg pianostemmen og overførte bassen til bratsjen. Dette ble en del av bratsjstemmen på “Beehive”.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/4tQcyj5488alHT1ZgFduzn» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Benjamin Britten – “Lachrymae”:

Et av mine favorittstykker å spille. Britten har laget variasjoner over renessansekomponisten John Dowlands temaer. Britten utnytter hele bratsjen og utfordrer både lytter og utøver, samtidig som man har det melodiøse og melankolske fra Dowland. Jeg har lært mye av verket som utøver og blitt enda bedre kjent med mulighetene bratsjen gir.
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/track/1gyRNGcnEacXrQoI0DDurU» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Gladys Knight – “License to Kill”:

Da vi skulle til Tyskland for å spille på festivalen “Nordischer Klang” i Greifswald, valgte vi å ta Kiel-fergen til Tyskland. Jeg hadde aldri vært på Kiel-fergen før og visste ikke hva jeg hadde i vente. Da dørene åpnet og jeg så denne fantastiske handlegaten og Kiel-universet ble jeg solgt. Jeg måtte oppleve alt, og det inkluderte show på kvelden med temaet “Rule Britannia”. Mens vi sitter og nyter denne forestillingen, med et glass Gin Tonic i hånden, spilles åpningen av “License to Kill” og jeg blir sittende med en ut-av-meg-selv-følelse som jeg aldri hadde opplevd før. Jeg vil tørre å påstå at denne låta har samlet hele bandet og gjort at vi har kommet nærmere musikalsk, men også menneskelig. Denne låta er the soundtrack of my life.

Morten:

«Harlot’s House» av Ola Kvernberg fra albumet «The Mechanical Fair».

 

Denne låta og albumet for øvrig, hørte jeg masse på i perioden vi snekra låtene til albumet. De lange melodiske linjene og den flotte harmoniske strukturen var en stor inspirasjon til å lage midtpartiet på «Lay it down».

«Three views of a secret» av Jaco Pastorius.

Det er nesten litt slitt og harry å dra fram Pastorius, men akkurat i denne låta tenker jeg mer på komponisten Pastorius enn bassisten. Dette er Pastorius’ absolutt  beste komposisjon synes jeg. En vakker melodi som vikler seg rundt gjennom en ganske kompleks og fin harmoni med flere transponeringer og annet snacks underveis.

«Wayfaring Stranger» med Charlie Haden Quartet West.

En låt covret og gjort i en rekke versjoner av ulike artister. Jeg er ikke en spesielt lettrørt person, men denne versjonen rører meg veldig ved hver gjennomhøring. Et kjempefint strykearrangement blandet med Hadens vokal, som har en inderlighet og sårhet som til sammen blir en fantastisk versjon av denne folke/gospel- sangen fra 1800- tallet.

Knut

«Lazarus» av David Bowie.

Bowie er alltid med i bakhodet for meg, og er et stort forbilde, både på tekst, musikalsk og konseptuelt. Blackstar-plata var også et referansepunkt i mikseprosessen. Utrolig inspirerende at en musiker kan gå ut med et smell på den måten. Aldri for sent å fornye og utvikle musikken.

Plata «Hopes and Fears» av Keane.

Denne plata er en del av mitt musikalske DNA og ble spilt i hjel på min Sony Discman. Når jeg skriver selv kjenner jeg igjen både syngestil, akkordbruk og oppbygning fra Keane i det jeg lager.

«We’ve only just begun» av the Carpenters.

Nydelig låt med sofistikerte krumspring. Det er så mye solskinn og melankoli i musikken til Carpenters. Og mye progressive elementer som aldri går på bekostning av helheten.

«Xanadu» -Olivia Newton John

 

Johanne:

“You’re the storm” av The Cardigans.

Melankolsk, svensk pop er min go-to. Nina Persson skriver de beste poptekstene.

“Death with Dignity” av Sufjan Stevens fra albumet “Carry and Lowell” fra 2015.

Gråter nesten alltid av denne plata, så sinnsykt fint og vondt.

“Let it die” av Foo Fighters.

Svært jævla spenn fra mjukt og sårt til digert og rått, det liker jeg. Dave Grohl har vært en av mine favorittvokalister siden jeg fikk CD-spiller som barn.

Meer kan du se live søndag 11.juli på Ramme i Aulaserien med  Etterspill klokken 19.00

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*