Intervju og konsert med Pain City på Odal Rock Club

På lørdag var det faktisk en aldri så liten merkedag. Ikke bare kunne Odal Rock Club skilte med ny scene, men også besøk fra Oslo-bandet Pain City, som valgte sin turnéstart akkurat her i Odalen.

Undertegnede skal være den første til å hevde at dette trolig er et undervurdert konsertsted – i alle fall i hodet mitt. Det er litt utenfor allfarveg – det må det vel være lov og si uten å fornærme noen – men når du er der, er det veldig lett og tenke «hvorfor har jeg ikke vært her før?».

Jeg synes oppriktig at de som står bak dette har gjort en formidabel jobb, og når det serveres god musikk fra scenen er et besøk til Odal absolutt vel anvendt tid. Til tross for at dette stedet har gått noe under undertegnedes radar,  kan man på Odal Rock Clubs «wall of fame» lese at dette ærverdige lokalet har hatt rikelig med besøk av både kjente og mindre kjente navn. Det er så absolutt noe meget sjarmerende ved dette stedet.

Denne aktuelle dagen var det dog litt ekstra stas, da den nye scenen skulle tas i bruk og Pain City skulle starte sin kommende turné. Pain City har vært et trespann i lang tid; riktignok forsøkte de som kvartett en liten stund, men nå er de tilbake til «the basics» slik som det det hele startet: en hardtslående og særdeles bredbeint rock`n roll-trio.

En kuriositet med Odal Rock Club er at stedet ligger på en måte i et nabolag, og jeg må ærlig innrømme at jeg var litt spent på reaksjonene når frontmann Stian Krogh & Co satte i gang lydsjekken godt innenfor formiddagen. Det skulle dog ikke gå lenge før en på sosiale medier kunne lese at nå er det greit med hagearbeid ettersom det spilles bra rock ‘n roll fra klubben. En blir litt fascinert av – og misunnelig på –  slike gode naboer, og når en tenker på at det også blir holdt Odal Rock Festival her, blir en liksom ikke mindre imponert. I disse sjarmerende lokalene og i dette trivelige nærmiljøet fikk jeg bli litt bedre kjent med Stian Krogh og hans band Pain City.

Intervju med Stian Krogh (Pain City)

For de som ikke kjenner deg. Hvordan vil du introdusere deg selv?

— Mitt navn er Stian Krogh. Født og oppvokst på Knapstad i Østfold. Vært veldig interessert i musikk helt fra barnsben av. Ble tidlig introdusert til KISS av min bestemor. Har hatt mye bra kompiser som har hatt samme interesse og spilt i diverse band opp igjennom. Ble først alvor når jeg flyttet til Oslo ble med i The Carburetors i 2001. Vi turnerte hardt og lenge og ga ut mye egen musikk. Startet Pain City offisielt i 2015. Pain City var egentlig i gang noen år før det. Jeg skriver/lager egen musikk, spiller gitar, bass hvis jeg må og synger. Pain City har pr nå 5 utgivelser ute. Siste er «Shut the Fuck Up» som ser dagens lys i disse dager.

Hva er det som har inspirert deg i deg musikalske uttrykket ditt og når startet det?

—  Dette startet den dagen min bestemor ga meg min første kassett som var med KISS. Da hadde jeg akkurat begynt på skolen. Etter den dagen var jeg hekta, og det ble mange kassetter fra mine besteforelder til bursdag og til jul. Et år dukket det opp en kassett med Judas Priest, Defenders Of The Faith. Da fikk jeg øynene opp for det litt hardere og det ble nok mer i den retningen fremover med band som Metallica, Megadeth, Testament osv. Jeg hadde nok mer sansen for det harde enn mye av popmusikken som også var populær på den tiden. Mange hørte på Duran Duran og Michael Jackson og F.R. David. Jeg likte mer fete gitarriff og tunge trommer. Iron Maiden var også noe vi hørte mye på i ungdommen.

Hvilke band/sjangere har formet musikken/musikksmaken din gjennom oppveksten? Knapstad er vel ikke kjent som Norges Rock City – hva gjorde at du havnet inn i den bredbente rocken?

— Selv om jeg hadde KISS som mine store forbilder ble jeg mer interessert i fete gitarriff og at låtene hadde en gyngende groove. Jeg husker godt vi var med på Østfoldmesterskapet i rock som ble arrangert i Ski. Allerede da var svingen inne i spillingen min. Sving eller groove eller hva man skal kalle det. Jeg har alltid likt låter som f.eks. «Great Balls of Fire» og det meste av ABBA som har denne svingen. Jeg tenkte tidlig at dette hadde vært kult å få til i et knallhardt rockeband med 2 gitarer, bass og trommer. Så det første offisielle bandet vi hadde på Knapstad het Cubic. Vi gjorde gamle klassikere til vårt eget med å dra opp tempoet og ha masse vreng på gitarene. Og spille det som «lillefinger-rock». Bandet bestod av Kjetil Jacobsen på trommer, Christer Krogh (min lillebror) på gitar, Kenneth Sandberg på bass og meg selv på gitar og vokal. Alle disse har senere vært med i godt kjente band i Oslo.

Så når Metallica, Megadeth og Testament kom inn i min verden ble det enda hardere og mer teknisk. Men nå med Pain City er vi egentlig der det startet på Knapstad i ungdommen.

Pain City – hvor startet det hele?

— Fra den dagen jeg startet med musikk og gitar har jeg hatt studio hjemme. Det vil si at det har blitt tracket tusenvis av timer med musikk opp igjennom. Det er mye der som ikke er spes bra, men det er noe der som jeg mener fortjener dagens lys. Så når dette kom til et punkt hvor jeg tenkte at jeg må få dette utgitt var det mest naturlig å starte et band til. Da kontaktet jeg Petter Haukaas som har vært med fra start i Pain City. Mener vi snakker 2011-2012 ish her. Petter er utrolig flink og en omgjengelig fyr så vi tracket noen pre prods i studioet til min bror på den tiden.

Det var samtidig massiv turnevirksomhet i The Carburetos så tiden strakk ikke til for å fullføre og få noe ut, men i 2015 var tiden inne så da dro vi i gang for fullt og fikk med oss en bekjent av Petter på bass. I dag har vi med Torkjell hagen Voll på bass som i flere år nå har vært fast inventar. Vi tre jobber veldig bra sammen og får utrettet veldig mye.

Ny singel kom nettopp, «Shut the fuck up». Vil du fortelle litt om den?

— «STFU» er en låt jeg har hatt liggende en god stund. Tøff låt som summerer opp oss som band og hvilken sjanger vi er i. Skal ikke være vanskelig å bli revet med her.

For meg er det viktig med et introriff du kjenner igjen med en gang, det skal være godt driv i låta og et refreng alle kan synge med på. Låta har vært i settet en stund før den ble gitt ut og er avslutningslåta vår live. Det bruker å ta av skikkelig når vi spiller denne.

Ny EP er på vei. Hva kan lytterne forvente?

— Vi valgte å gi ut en EP nå i stedet for en fullspiller. Litt pga tiden det tar å spille inn en full skive, men også tiden vi lever i. Flere og flere band gir ut enkeltstående singler for å promotere en turne eller lignende. Det var naturlig for oss å komme med en EP nå. Vi er i pre prod på en fullspiller også så det blir enda mer ny musikk om ikke så altfor lenge. Men først blir det en EP med 3 låter. Den er variert. Fra knallhard rock til litt mer mainstream. Blir spennende å høre hva folk tenker og føler når du hører EP’en. Vi digger den så for oss er faktisk det det viktigste. At man liker egen musikk.

Hvor er den spilt inn og hvem er produsent?

— EP’en er spilt inn hos min lillebror Christer Krogh i Velvet Recording. Christer har vært produsent på denne samt for miks og master. Låter fett av dette. Christer er utrolig dedikert og veldig flink. Så å være i studioet hans og spille inn er en fornøyelig affære må jeg si. Han hadde samme rolle under innspillingen av Recover.

Den slippes på Massacre Records. Fortell litt om hvordan dere havnet i det selskapet.

— Når Pain City var i gang tenkte jeg først og fremst på at vi måtte ha gode samarbeidspartnere med et bredt nettverk. Plateselskap er en ting, men også studio/video/promo etc.

De to første skivene spilte jeg inne hjemme i kjelleren der jeg bodde på den tiden. Men på skive 3 måtte vi opp et knepp. Da kontaktet jeg Fredrik i Fredman studios i Sverige og spurte om mulighet for å spille inn der. Det var han med på. Så kontaktet jeg Patric Ullaeus dagen etter og booket oss inn for video og photoshoot. Begge disse har tilhold i Gøteborg i Sverige. Med disse to med på laget takket Massacre Records også ja til å gi ut vår musikk.

Hva er ambisjonen med EP’en?

— Vi ønsker som alle andre som er i musikkbransjen at musikken vår skal være på alles spillelister og at alt bare kan rulle og gå. Men sånn er ikke virkeligheten for 99% av de som driver med musikk. Så når alt kommer til alt lager vi musikk mest for vår egen del. Det er en måte å bruke sin kreativitet på og for meg er det veldig kult. Kanskje en dag vi får et skikkelig løft, men det er ikke drivkraften. Men de faktiske forholdene er jo også bra. Vi er ute og spiller konserter, vi lager og gir ut vår egen musikk og har mye bra folk med på laget. Det er ikke noe alternativ for meg å ikke drive med musikk. Det er dette jeg liker aller best og vi i Pain City har det veldig moro når vi er sammen.

Turnéen er vel spikret allerede. Hvor tar den dere? Og hvor kan vi høre dere her hjemme?

— Det blir flest konserter i Tyskland i år. Det blir stort sett rockeklubber samt noen festivaler. Det blir også noen konserter i Norge i år.

Apropos turnéer. Hva sier du dersom jeg sier Himmelporten? Er det verdensrekord i å bli stoppet av politiet?

— Dette må jo være i nærheten av rekord ja. Vi ble stoppet 4 ganger på 10 minutter på vei til en festival i Tyskland pluss at det samme politiet dukket opp på festival rett er at vi kom frem og ønsket å sjekke oss enda en gang.

Må jo si at det var litt stress inne i bilen når vi ble vinket inn første gang av bevæpnet tysk politi. Og det var mange av dem også. De snakket kun på tysk og lurte på om vi hadde våpen eller narkotika i bilen. Vi kjørte en liten bil så det var rimelig trangt inni der og det så kanskje litt suspekt ut, men vi fikk snakket oss ut av det. Helt til vi ble stoppet igjen litt senere. Når samme person hadde stoppet oss den 4. gangen tenker jeg vi egentlig kun så humoren i dette at dette ville bli en av mange gode historier. For det blir litt historier når man er på tur. Det skjer alltid ett eller annet som man sitter og ler av i etterkant. Etter konserten var det tommel opp fra en av betjentene som hadde fått med seg at det var vi som hadde blitt stoppet alle gangene.

Når vi først snakker om konserter. Hva er ditt beste konsertminne?

— Når det gjelder egne konserter må jeg si at de trange og intime konsertene er de kuleste. Men det er jo også veldig moro når det er store forhold og masse folk. Så det er vanskelig å plukke en.

Av konserter jeg har sett er det Metallica i Oslo spektrum på Load/Reload turneen. Det ga ut Cunning stunts-videoen fra denne konserten. Det er min favoritt.

Annet spennende på kalenderen fremover?

— Vi jobber på med konserter og skriver ny musikk. Så utover det går dette sin vante gang. Men vi gleder oss veldig til alle konsertene i år. Det blir helt konge.

Avslutningsvis: Hva anser du som DET beste albumet som er gitt ut og hvorfor?

—  For meg er det Countdown To Extinction med Megadeth som er helt øverst. Kun fete låter på den skiva, med Marty Friedman på lead. Helt vannvittig skive det der.

Konsertomtale

I tillegg til nyslupne «Shut The Fuck Up» kunne også bandet supplere settet med en rykende fersk låt med navn «Cores». Denne har en litt annen sound og lydbilde enn en kanskje forventer fra bandet og krever kanskje dermed litt tilvenning for undertegnede, men den satt som ei kule live. Pain City er for øvrig kjent for å ikke gå av veien for å teste forskjellige sjangere; i 2023 slapp de albumet Recover som var spekket med coverlåter som de helt klart evnet å gjøre til  sine egne.

En skulle selvfølgelig ha ønsket at flere fant veien til Odalen denne kvelden, men de som kom fikk i likhet med undertegnede helt klart full uttelling. Det var en usedvanlig bra fremføring fra Pain City; selv om jeg ikke klarer helt å sette fingeren på hvorfor, så var det noe spesielt. Det var liksom mer trøkk og en fikk liksom en noe annerledes lydbilde enn tidligere, hva og hvorfor er jeg usikker på, kan selvfølgelig være så enkelt at de var mere tent? Kanskje ikke? Uansett var det noe der så absolutt og det var kult. Konserten satt som et skudd!