Intervju: The Monotrons – Melodiøs punkrock

Pressebilde
— Jeg elsker at låtene er akkurat passe catchy, mothårs og medhårs. Den perfekte kombinasjonen av pop og punkrock, forteller Linda Elise Haug som i sommer ble med i The Monotrons som er aktuelle med albumet Hell City, på Westergaard Records og Tonehjulet Kräftpest. P.S The Monotrons har slippkonsert på Aladdin Scene Halden på fredag 13.januar!

Hell City fører sammen catchy powerpop med drivende punkrock . Allsangvennlig og riffsterk. Konsis og poengtert. Vi har tatt en prat med The Monotrons, som etter innspillingen av albumet var en trio, utvidet besetningen slik at de nå er en kvartett.

Hell City Coverart
Hvem og hva er The Monotrons i Østfolds rocken? Hvordan kom bandet til?

Egil: — Fisken og jeg hadde tidligere spilt sammen. Han spurte en dag om vi skulle danne et AC/DC coverband. Det dret seg ganske fort, og da ble det til å spille hva vi alltid har gjort, Powerpop/punk.
(Cato skyter inn) — Opprinnelig skulle Fisken spille bass, og kjøpte en bass, som jeg brukte før jeg igjen kjøpte den av Fiskrn og igjen solgte, da den var tøff, men blytung.
Jeg hadde ingen erfaring med bass, men fikk jo mer etterhvert.

Fortell litt om bakgrunnen for bandnavnet og hva dere ville formidle med det.

Egil: — Vi spilte sammen noen år før vi landet på The Monotrons. Det var Cato som kom opp med navnet. Vi skulle spille konsert og måtte ha et navn.
Cato: — Jeg var sykemeld i sofaen, og hadde masse tid til å fikle med sånt. En monotron er jo et enkelt og merkelig instrument, men i flertall klinger det jo … men ingen større mening rundt akkurat det.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva fascinerte så voldsomt?

Egil: — Oppdaget Kiss som guttunge, og er fortsatt glad i Kiss, og Ace sin gitarlyd. David Bowie aka Ziggy Stardust litt senere. Hørte på «The motion picture» på kassett om og om igjen på gutterommet. Mick Ronson gitarlyd er fortsatt fantastisk.

Når begynte du selv å synge og spille og hva får du ut av det?

Egil: — Begynte vel som 14-15-åring. Lærte gitar av akkordbok og Backstreet Girls-skiver. Ble tidlig med i The Basement Brats, og startet å lage låter. Det å spille i band og lage låter er selvfølgelig noe som betyr mye, og er en del av hvem man er.

Hvorfor gitar og vokal?

Egil: — Trodde jeg skulle bli trommis først. Jeg forsøkte å lure meg med i et band en gang, ved å si at jeg var flink på trommer. Det skar seg jo fort, når jeg skulle vise dem hva jeg kunne. De ristet på hue og så dumt på meg. Så da ble det gitar.

Har du noen favorittgitar, forsterker eller pedal. I så fall hvilken og hvorfor?

— Gitar plugget rett i forsterker, minst mulig stash.

Egil: — Liker definitivt eldre røramper med crispy rørvreng. Selmer Treble N Bass, er hva jeg spiller mest på. Jeg bruker ikke pedaler. Gitar plugget rett i forsterker, minst mulig stash. SG-Standard 69 mod, eller Les Paul Special DC er mine favoritt gitarer. Bruker stort sett bare Special i The Monotrons. P-90 micker og Selmer amp, er Monotros-lyden.

Hvor viktig er det tekniske utstyret for The Monotrons?

Egil: — Tenker at det ikke er så viktig, men vi liker alle å ha greit utstyr. Jens er glad i Paiste 2002 cymbaler og trommer fra 60-70 tallet. Cato er glad i plankebassen, bassen hans er eldre enn han. Gibson G3 1976, som går rett inn i en musicman one fifty uten mellomlegg.

Har du hatt noen musikalske rollemodeller, forbilder eller mentorer langs veien som har vært viktige. Hva har du lært av de?

Egil: — Egentlig ikke. Men som en god blanding av forbilder, kan nevnes: brødrene Young, Andy Gortler, og Ace Frehley.

Hvorfor powerpop og punk?

Egil: — Tror ingen av oss bevisst forsøker å lage powerpop/punklåter, eller tenker at soundet må være på en spesiell måte. Låtene vi lager får sitt naturlige uttrykk. Og det er opp til hver enkelt å kategorisere. Jeg for min del, har laget låter på samme måte siden jeg var 15år.

Hvordan skiller The Monotrons seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere har vært aktive med, som The Basement Brats, Gringo Bandido og Cato Lee’s Country Combo?

Egil: — Jeg har hørt flere si at det er likheter mellom The Bacement Brats og The Monotrons. Låtene jeg lager i The Monotrons kunne godt vært spilt av The Bacement Brats. Uttrykket hadde nok vært noe annerledes, men fortsatt samme type låter. The Bacement Brats var også mer influert av garasjerock/rocknroll enn hva The Monotrons er.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og roller i The Monotrons?
Jens-Tore Standerholen på trommer og backing vokal.

Egil: — Jens slår hardt og stødig, og er en knallgod trommis. Kan synge og kore på nivå med Sølvguttene, men gjør det dessverre altfor sjeldent. Jens har vært den som har frontet bandet mest, på sosiale medier, og når vi har spilt ute. Han er den mest sosiale av oss gutta.

Cato: — Fisken er født med ramonestaktene i blo.

Cato Haakenby på bass og back-up vokal.

— Cato er like mye gitarist som bassist, men spiller bass, som han ikke skulle gjort annet.

Egil: — Cato er like mye gitarist som bassist, men spiller bass, som han ikke skulle gjort annet. Han kommer ofte opp med basslinjer og akkordvendinger som løfter låtene. Cato synger også tøft, noe han beviser på låta si, «Resist or Resign».

Egil Pinås på gitar og hovedvokal.

Cato: — Egil er desidert den beste musikkmakeren og cleaneste gitarspilleren jeg har møtt! Han er nøye, og dritflink.

Linda Haug på gitar

Cato: — Linda fyller på med det vi mangla, litt mer gitar, og samla sett mer schwung.

Hva har Linda tilført bandet og hvordan har endring fra trio til kvartett påvirket lyduttrykket?

Egil: — Med Linda, får vi naturlig nok et større lydbilde med to gitarer, og mulighet til å gjenskape soundet fra skiva. Det åpner seg opp muligheter og andre måter å lage låter på, når man tenker to gitarer. Til nå har vi hatt fokus på å øve inn låter til slippkonsert, men vi gleder oss til å starte å lage nye låter. Linda har mye å bidra med der. Lyduttrykket har nok blitt noe røffere med Linda.

Jens-Tore: — Egil spiller mye åpne akkorder, og Linda spiller mest powerchords. Disse utfyller hverandre godt. I tillegg til å være en kul gitarist, er Linda helt suveren med organisering og promotering, noe vi andre i bandet definitivt ikke er gode på.

Linda, hva var det som gjorde at du ville bli med i The Monotrons og hvordan har det vært å komme inn i bandet?

Linda: — Jeg har vært superfan av The Monotrons siden jeg fikk vite at de eksisterte, lasta ned låtene fra Urørt og fangirla. Jeg elsker at låtene er akkurat passe catchy, mothårs og medhårs. Den perfekte kombinasjonen av pop og punkrock. Til min store fortvilelse har det ikke vært så mange muligheter til å se dem live opp gjennom tiden. Enten har jeg vært hjemme med barn eller spilt med Lucky Malice sjøl en annen plass, og så har de jo nesten ikke spilt for folk. Jeg har sett dem en håndfull ganger, som har svart til forventningene hver gang.

— Har også hatt en drøm i flere år om å gi ut musikken dems på Tonehjulet Kräftpest, fordi jeg mener at det er av høy kvalitet og er et band som har gått under radaren for mange.

— Jeg er veldig vokalorientert, og det har alltid imponert meg hvor fint Egil synger, særlig når Cato (og av og til Fisken) korer så strøkent oppå. Har også hatt en drøm i flere år om å gi ut musikken dems på Tonehjulet Kräftpest, fordi jeg mener at det er av høy kvalitet og er et band som har gått under radaren for mange. Jeg ble sjukt overraska og gira når de spurte meg om å bli med, det hadde jeg ikke turt å drømme om en gang. Ærefrykt er vel et ord som også passer. Det er vel første gangen jeg har vært så gira på å få være med på noe at jeg la til side all dårlig selvtillit på gitarspillinga mi og tenkte bare «føkk it, jeg får bare fake it to I make it.» Nå har jeg øvd masse og gleder meg til å spille gig.

— Selve mottakelsen i bandet har vært trivelig, det er jo tre fine karer. Jeg har såpass tykk hud og spisse albuer fått, så det skal mye til å vippe meg av pinnen, men jeg syns de har tatt hensyn og heia på meg. Det var nok absolutt størst omveltning for Egil sånn reint musikalsk, men det har vært gøy å samarbeide med han for å finne gitarspill til meg, som både er fett og som løfter låtene. Han er litt sky, men samtidig bestemt og megaflink. Jeg boltrer meg godt med alle sånne orge-ting rundt musikken, og det virker som gutta setter pris på det. Så gleder jeg meg til å være med på skriveprosess og til å dra på tur for å spille utenfor Haldens grenser.

Fortell om albumtittelen Hell City.

Egil: — Hell City er tittelen på en av låtene på albumet. Vi ønsket at en av låttittlene skulle være albumtittelen, og valget falt på Hell City. Tittelen var passende til coverdesignet. Vi har fått med Fredriksten festning på coveret, så noen tror kanskje at det er Halden vi mener er en «hell city», men vi er glade i Halden vi, så det var ikke sånn ment. Låta handler om en djevelsk dame, og dem finner man jo også i Halden.

Si litt om forholdet til Descendents

Jens: — Descendents vil jeg tro alle i bandet er glad i. Vi har nå coveret «Silly Girl» og spilt den ute ved en anledning mener jeg huske! Men jeg har hatt bandet som en av de største favorittene helt fra skateboard-bølgen kom til Halden på slutten av 80-tallet, og Descendents var med på hver eneste skateboard-VHS omtrent!

Linda: — Jeg syns bassen til Cato minner om Descendents på Everything Sucks-plata. Sånn super melodiøs og skeiv og fin. Og så er låtene til The Monotrons like catchy som Descentents sine. Jeg syns «WWhell» låter som kjærlighetsbarnet til The Hellacopters og Descendents, og det er litt funny siden Egil, som har skrevet låta, ikke er så veldig fan av hverken Descendents eller Hellacopters.

Hva betyr Veronica Maggio for dere?

Egil: —Det er nok litt variert hvor mye hun betyr for hver enkelt av oss i bandet. Men at hun har laget mange gode låter, er vi nok enige i. Låter som hadde kledd et gitarbasert band, og som fint kunne fått et powerpop uttrykk. Vi satser på å bli invitert til å være support, neste gang hun spiller i nærheten 🙂

Hvordan opplever dere musikkmiljøet i Halden og hvilke andre lokale artister vil dere anbefale leserne å sjekke ut?

Egil: — Det er stadig vekk en konsert å gå på i Halden, og det er høy aktivitet og mye god kvalitet rundt omkring. Halden står seg som Halden Rock City. På midten av 90-tallet så var det mange flere pop-punk band i byen (Basement Brats, Poppets, Marsmen), men nå er det vel bare oss igjen som spiller den sjangeren. Det kulturelle kollektivet og plateselskapet Tonehjulet Kräftpest er en god gjeng som lager mye moro og tøft. De var også med på å gi ut plata vår på vinyl.

Noen Haldenband og artister vi kan nevne:

Göttemia, Lucky Malice, Boogietraps, 1234, Squareheads, The Phrenic, Thor Martin Hallesby Thorsen, Gringo Bandido. Det har dukka opp noen nye kule pønkband på Rockehuset i det siste, og dem heier vi jo på: Coppa, Liar, Blindtärm, Leftovers.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har vært viktige for deres musikalske dannelse og si litt om de?

Egil:
1. «I just wanna have something to do». Første låta jeg hørte med Ramones. En kompis hadde fått tak i albumet på kassett. Det ble en lang kveld.

2. «North Shore Bitch». Gav et stort inntrykk å se Devil Dogs live som 17-åring. Nevnte låt står fortsatt som en favoritt.

3. «Little Fury Things». Dinosaur jr. Leken og psykotisk fuzzpop.

4 «Sinful, Wind-born». En av mine favoritter fra Motorpsycho.

5. «When you find out». The Nerves. Power Pop på sitt beste, i all sin enkelhet.

Jens:
1. Descendents låta «catalina» fra første albumet Milo Goes to College fra 1982. Vanskelig og velge så tok bare en låt!

2. Ramones med «Now I Wanna Be a Good Boy», måtte bare ta en låt derfra og, hele 70-tallet er like bra!

3. Green Day-skiva Dookie! Bare kom som et deilig slag i trynet. Alle låtene derfra, f.eks. «Longview».

4. Poppets fra Halden med skiva og låten «Windowseat». Et helt fantastisk band jeg ofte satt og hørte på øve, og lærte mye av å se på trommeslager Jonis!

5. Snuff! Engelsk pop punk/hardcore som lager helt uniiiik musikk. F.eks. låta «Spend Spend Spend».

— Vil også nevne til slutt at KISS har fra førsten av barneskolen alltid vært stas, selv om interessen dabba av etterhvert når punken ble mer interessant, men når hellacopters kom på banen så fikk jeg vel egentlig litt flashback igjen hvor bra denne rocken egentlig er!

Linda:
1. The Muffs – Rock & Roll Girl
— Kim Shattuck er min store gitar og vokalheltinne, og hun døde for noen år siden, så alt for tidlig. Skiva Hamburger er en b-side samling, og mye er spilt inn på en 4-spors tascam. Elsker lyden og feelingen hennes på gitarspillet. Og ingen vræler som Kim Shattuck.

2. Joan Jett – I Hate Myself for Loving You
— Jeg spiller på Joan Jett signatur Gibson Melody maker, og klart hun er en stor inspirasjon. Hun er en av de største stjernene på rockehimmelen, og alle som ikke har sett Bad Reputation – A Joan Jett documentary må pelle seg å gjøre det! Denne låta er så deilig harry og sløy.

3. The Distillers – Bullet And The Bullseye
— Brody Dalle leia lanken min inn i pønken og lærte meg at jeg kunne spille gitar i pønkband selv om jeg er dame. Låta er hele ungdomsopprøret mitt i en låt.

4. Göttemia – Slow motion suicide
— Jeg lærte å spille grunnleggende el-gitar av Göttemia-bassist Ole Laurits Mosseby. Jeg er mest glad i det tidligste Göttemia-låtene (typ 2002 Göttemia og det uutgitte pre-Göttemia bandet Long Gone Losers fra 2001), og bandet har inspirert meg masse hele mitt voksne liv. Denne låta er på den nyeste skiva, og her synger faktisk gitarist Ola, som både spiller fet gitar og synger dritfint på denne låta. Gitarister som både synger og spiller fett – ah, finnes ikke noe bedre.

5. Turboneger – Suburban Prince’s Death Song
— Husker at min store fjortisdrøm var å spille rytmegitar i Turboneger, og en av mine største konsertopplevelser i livet var Turboneger på Fredrikstad Mekaniske Verksted i 2003. Da stod jeg helt foran, men ble ikke most fordi Roy og Laurits fra Göttemia beskytta meg. Nå ble ikke jeg den nye Rune Rebellion, men andregitar i Monotrons er ganske så jevt det også.

Cato:
1. New breed of fleas av So Much Hate. Mitt første møte med norsk punk, låta har gått på repeat i hodet for mange år nå.

2. Along the way av Bad Religion. Første låt vi covra i kjellere rundt om i ungdommen.

3. Can I Play with Madness av Maiden. Gikk mye på Maiden i barndommen.

4. Hearing Aid av Bracket. Bracket har passe morsomme tekster, og veldig catchy låter generelt.

5. (Gotta Get Some Action) Now! av The Hellacopters. Ikke visste jeg at de var svenske da, men som 15-åring hørte jeg den plata (Supershitty To The Max) opp og ned, og det var sånn det skulle låte!

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*