Trondheim Rocks 2024

Trondheim Rocks gikk av stabelen i ærverdige E.C. Dahls sine lokaler, og hvilken line-up! Når ryktene begynte å svirre om både Alice Cooper og Five Finger Death Punch, var det strengt tatt bare å begynne å sjekke rutetabeller fra Vy og overnattingsmuligheter.

Og det skulle vise seg at det ble på kanten til episke konsertopplevelser i Trondheim. Beliggenheten er jo absolutt perfekt, med ærverdige E.C. Dahls som ramme. Det ligger mye historie i de veggene der. Helt personlig synes jeg Trondheim Rocks har en perfekt ramme rundt, det er ca 15 minutters gange fra sentrum og omtrent sett samme avstand fra jernbanestasjonen. Det er en formidabel jobb arrangørene har gjort, selv om værgudene gjorde sitt for å «Wash it all away» som avsluttende band Five Finger Death Punch sang i deres sett på Trondheim Rocks.

Det var mange artister før de gikk på scenen. Jeg var nok aller mest spent på Alice Cooper med Nita Strauss som nygift. Var det hun som skulle være med på kick off i Trondheim, eller var det Kane Roberts? Trønder-rockerne Stage Dolls startet det hele, men da satt dessverre undertegnede på toget, noe som gjorde sitt til at en kortbeint fotograf med en aldri så liten airbag på magen virkelig fikk kjenne puls og at kondisjonen kunne vært bedre. Jeg rakk, med et aldri så nødskrik, The Darkness som gjorde unna et forrykende sett, med både hopp og sprett og en vokalist som sto på hodet.

Noen hevder at bandet Steel Panther er et «humorprosjekt», men det er en debatt jeg ikke tenker å kaste meg inn i. Jeg synes de gjorde et upåklagelig sett, og som en noe aldrende metal-entusiast som husker glamrockens storhetstid, synes jeg dette var en ordentlig innertier. Amaranthe er også et band som absolutt er verdt inngangsbilletten. De hadde publikum i sin hule hånd, og jeg lar meg fortsatt imponere. De slapp nylig albumet The Catalyst, noe back-drop viste.

The Master Alice Cooper

Hammerfall var neste ut, før The Master Alice Cooper entret scenen. Etter mottagelsen å dømme, var det mange som hadde funnet veien til Trondheim for å oppleve nettopp Alice Cooper. I følge et annet nettsted satte Alice Cooper standarden. Som nevnt var jeg noe spent på Nita Strauss, om hun valgte fortsatt bryllupsreise eller en svipptur til stedet en liksom aldri kan være helt trygg på været. Hun valgte konsert, og det var et tett sett med fullt øs hele settet igjennom. En fra publikum sa, «jøss for et show, æ trudde Cooper var død, og for ei dame på gitar!» Jeg vil anta at det ble noe søk på Spotify for den karen senere på kvelden.

Chuck Garric på bass har for øvrig sitt eget band, Beasto Blanco, der ingen ringere enn Calico Cooper synger. Joda, du tenkte riktig, det er dattera til Alice Cooper. Både Alice Cooper og Beasto Blanco har sluppet musikk i det siste. «Coal Black Model T» er tittelen på siste Alice Cooper-låt og «Lowlands» er den nyeste låten fra Beasto Blanco. At Alice Cooper holder stand fortsatt tror jeg ikke det er en sjel som betviler etter hans sett. Personlig hadde jeg håpet på fullskala-scene, men når alt kommer til alt er det opptredenen og opplevelsen en sitter med i etterkant som er det aller viktigste.

Rival Sons har jeg aldri sett live tidligere, men de var en absolutt spennende kontrast til Alice Cooper og Five Finger Death Punch som avsluttet det hele, og da åpnet himmelen seg også. Det regelrett bøtta ned, men det stoppet ikke bandet fra å levere et solid sett.

Fotogalleri: Hans Martin Høydahl