Jenny Hval – The Practice of Love

Fredag den 13. september slapp Jenny Hval sin femte soloplate, The Practice of Love. Et kunstverk av en plate som ligger an blant Årets Beste for undertegnede.

Vurdering

Jenny Hval –The Practice of Love 6/6

I motsetning til den forrige plata Blood Bitch (2016), som var horror-inspirert, detaljorientert og collage-inspirert, betrakter The Practice of Love verden ovenfra. Poesien ligger tungt i alle åtte sporene. For å utvide egen skrivepraksis, eller som en poetisk øvelse, har Hval valgt å forske på begrepet kjærlighet og dens ulike former under skapelsen av plata.

 «Dette høres jo veldig klisjéfylt ut, nesten som noe man kan sy på en sofapute. Men kjærlighet og utøvelsen av kjærlighet har for meg vært dypt knyttet til å føle meg annerledes», sier Hval.

«Kanskje det er derfor jeg for det meste har unngått kjærlighet som tema i arbeidet mitt. Kjærlighetstematikken i kunsten har vært de store, kanoniserte kunstnernes domene for meg, og jeg har sett meg selv som en minor character, en som skal snakke om noe annet. Men i de siste årene har jeg ønsket å ta en nærmere titt på hvordan annerledeshet praktiseres, og uttrykker kjærlighet, intimitet, empati og dødsdrift. Jeg har ønsket å stille store, brede, litt idiotiske spørsmål: Hva er vår oppgave i menneskeheten? Må vi godta denne oppgaven, og hvis vi ikke gjør det, kommer normalitetspresset noen gang til å ta slutt?»

Rene nytelse

Å pakke ut og fordype seg i denne praktfulle plata har rett og slett vært til veldig stor glede for meg. Jeg finner stadig nye elementer ved den, og for hvert eneste lytt blir den bare bedre. Når jeg tror jeg har full kontroll, mister jeg plutselig all kontroll og drifter av sted på nye veier. Jeg har drømt om, danset litt med og hørt på albumet i et kjør siden forrige uke. Plata er rene nytelsen og bør selvsagt lyttes til i sin helhet. Samtidig som hver eneste låt er så kompleks og kan fint stå alene.

Det jeg liker aller best med The Practice of Love er at man hører hvor nøye gjennomtenkt alt er. Lyrikk, stemmebruk, instrumentering og beats. Liker at det også innblandes 90-talls trance-pop, som i den triste «Accident» hvor verselinjene omhandler et jeg som var et uhell, «Ashes To Ashes» og den mer nervepirrende «Six Red Cannas»

Stemmer som instrument og forsterkere

Jenny Hval bruker stemmen til å formidle kunstuttrykket sitt. Platas lydlandskap innblandes både med hennes egenart og samarbeidspartnerne Vivian Wang, Laura Jean Englert og Félicia Atkinsons stemmer, som flettes elegant inn i strofer og lyd.

Allerede på platas første låt «Lions» kan vi høre stemmenes effekter. Hviskende pustende stemmer, som gir indre bilder av vinden som blåser på trærne. Samtidig som en stemme påpeker at man må studere naturens trær, planter og jord. Studer dette og spør deg selv, hvor er Gud?

Platas stemmebruk kommer nok mest til rette i platas tittelspor, The Practice of Love. Hvor stemmene utgjør det meste av låta i form av en samtale mellom to personer, samtidig som et jeg filosoferer og reflekterer rundt begrepet kjærlighet og andre store spørsmål. Også under «Ordinary», som er platas siste låt kommer stemmene forsterkende frem i form av samtaler, denne gang rundt det normale.

«Dette flettverket av stemmer kan være “stemmer som en gang var en sint tenåring, som har gjort opprør mot hierarkier og normer, men mange år senere. Ikke så sint lenger, men fremdeles med utenforskapet som tilholdssted. . . Jeg ønsket å skrive fra mange perspektiver samtidig, for å skape et fellesskap, og jeg ønsket å gi utenforskapet et mystisk, men vakkert tilholdssted i form av poplåter. . . Et sted som samtidig er dypt nok til å begrave seg i.”».

The Practice of Love er ikke bare overbevisende og et vakkert tilholdssted, det er også en fullstendig fulltreffer. Jeg har dykket dypt og omtrent begravet meg i denne fabelaktive plata.