Kakkmaddafakka – Ontas?

Til fansens store glede kommer Kakkamaddafakka med ny musikk når deres forrige album Diplomacy så vidt har rukket å fylle ett år. EPen Ontas? slippes i dag 3. april og står til alle mulige forventninger.

Kakkmaddafakka har blitt et kjent navn på en rekke scener i Norge, men det Bergensbaserte indie-popbandet har også beveget seg internasjonalt. De har blant annet spilt i Austin, Texas og Mexico City. Utover dette har de opparbeidet seg en fanskare i både Tyskland og Spania.
Den nye EPen ble produsert på kort tid og bandet later til å være i storform. «Vi var raske, inn-og-ut. Vi forbereder oss mye så vi er veldig effektive for tiden. Vi går inn og får ting gjort» forteller gitarist og vokalist Axel Vindenes. Plata uttrykker et ønske om å ha det gøy og å kødde rundt. Helt i stil med Kakkmaddafakkas image.

Navnet på plata er inspirert av at bandet plutselig befant seg i smørøyet av en internettutfordring. «Ontas?» har i spansktalende miljøer blitt slang for å sjekke noen opp. Utfordringen gikk ut på at man skulle sende melding til kjendiser med teksten «Ontas?». Følgelig ble Kakkamaddafakkas innbokser overfylt med meldinger fra interesserte fans som ville sjekke dem opp. Den anarkistiske humoren i utfordringen appellerte til bandet og dermed hadde de funnet navnet på sin nye EP.

Energi og moro i mesterlig harmoni

EPen består av 5 låter på til sammen 16 minutter. Åpningssporet «Baby» setter det hele i gang med et raskt tempo og en frisk beat. Låta er en energisk kjærlighetssang som formidler en hodestups forelskelse. Gitarspill, keys og perkusjonskomp smelter sammen og gir plass til en superkul blåsebass i bakgrunnen. «Baby» gir assosiasjoner til sensommerfester og festivaler i solsteik. «Echoes» ble sluppet som singel litt i forkant av EPen. Dette sporet bringer tempoet ned og presenterer koringer som understreker låttittelen. Tematikken er noe mer pessimistisk enn åpningslåta med tekstfraser som «I guess we were never meant to be». Stilige elementer her er motrytmen i synth og trillende pianofills.

«Dream» introduserer strykere og et litt mer rolig preg enn låtene før. «Moonshine» lufter et optimistisk uttrykk i en prom rock verden. «Ride» er den siste låta på EPen og åpner med et mesterlig trommefill og dragende koringer. Kakkmaddafakka formidler virkelig en tanke om å leve livet og ha det moro i det tekstlige ved «Ride». «I`m just livin for the ride, I just wanna get high.” og «I`m livin my best life” er stemningsskapende tekstlinjer. Særlig nevneverdig ved dette sporet er outroen bestående av lag på lag med vokal som skaper en spennende sound.

Feel good og deilig naivitet

Stikkordet for denne plata er gøy. Med kun fem sanger har gruppa virkelig presentert «kvalitet over kvantitet». At de har kommet med ny musikk så kort tid etter forrige album går ikke utover egenart eller variasjon. Det er ingenting annet enn imponerende at Kakkmaddafakka har produsert en plate med så få ankepunkter på så kort tid. Plata tilbyr skikkelige feel good- låter på rekke og rad. Fans av bandet kan forvente å bli møtt av musikk som stemmer godt overens med den sounden Kakkmaddafakka har gjort seg kjent for. Likevel klarer de å unngå at musikken forblir uforandret. Bandet viser en utvikling uten å gå på bekostning av det man som lytter ønsker seg av dem.

Plata gjør at man får lyst til å dra på en lang biltur med stereoen på fullt volum og vinduene rullet ned. Låtene har med hvert sitt særpreg fortjent seg en plass på vors, fest, nach og den sløve gåturen hjem fra byen. For en anmelder med et hjerte for indiepop er det rett frem vanskelig å finne noe å utsette på ved denne EPen. Plata anbefales for alle som ønsker å drømme seg bort til sommer og bekymringsfrie dager. Kakkmaddafakka har produsert musikk som setter seg på hjernen og det virker som de har oppnådd det de ville under produksjonen. Nemlig å lage en plate med en smittsom og deilig naivitet som sier at «alt er mulig».