Legend of the Seagullmen – Legend of the Seagullmen

«Supergruppens» debutalbum er hverken fugl eller fisk.

Foto: Pressebilde

På papiret har det selvtitulerte debutalbumet til Legend of the Seagullmen alt som skal til for å sette jord og hav i bevegelse. Når Danny Carey fra Tool og Brent Hinds fra Mastodon teamer opp med filmregissør Jimmy Hayward og en rekke andre spennende kreative sjeler for å kunngjøre at et konseptalbum er på trappene, er det få grunner til å ikke spisse ørene. Med en såpass akkredittert bandsammensetning og et såpass uvanlig visuelt uttrykk vil man lett kunne danne seg forventninger om noe ekstraordinært. Men «Legend of the Seagullmen» er til syvende og sist nok et bevis på at det er forskjell på teori og praksis.

Valgene vi tar

Måkemennene tar oss med til et futuristisk piratunivers, hvor de med psykedelisk rock som fortellerstemme serverer lytteren historier om skipsvrak og kjempeblekkspruter. Det nautiske temaet ivaretas ganske godt; albumets overordnede produksjon samt bruk av effekter og klanger gjør en god jobb i å gi platen en cinematisk karakter. Det som først og fremst trekker ned denne platen er klisjéer og en del uheldige valg i låtskrivingsprosessen.

Det første eksempelet på sistnevnte finner man allerede i åpningssporet We Are The Seagullmen. Denne låten gjør innledningsvis en god jobb med å bygge opp forventningene til albumet, med en One Of These Days-aktig intro som maler konturene av et grandiost lydbilde i horisonten. Når vokalen først kommer inn, gjøres det med en antiklimatisk og rotete klangeffekt som i beste fall gjør en god jobb i å kamuflere den intetsigende, repetitive teksten.

Et annet eksempel er Curse Of The Red Tide. Det er med nærmest sjokk og vantro en registrerer at bandet har valgt å gå for en a-mollbasert House of the Rising Sun/Bruce Springsteen-ish akustisk intro. Å ta i bruk et såpass overspilt og overbrukt grep er rimelig usjarmerende, og når man registrerer samme tendenser i både The Orca og Rise Of The Giant begynner man nesten å mistenke kreativ latskap. I tilfellet Curse Of The Red Tide er det ekstra synd all den tid den fra og med ca to minutter uti låten inneholder noe av albumets beste musikk.

Tiltalende gitarkaos

Mangel på oppfinnsomhet er ikke begrenset til klimpringen på kassegitarene. Man har for eksempel tredjelåta Shipswreck, som lider av å være uspennende og uoriginal. Det er en helt grei fremføring, men rammeverket sangen bygger på er noe vi har hørt altfor mange ganger før. Du skal heller ikke høre mye fra Legend of the Seagullmen (ja, her har vi faktisk et tilfelle hvor at sang, album, og artist bærer samme navn) for å skjønne at det er en klisjéfest. I sistnevnte skjer det riktignok noe interessant litt uti låta, men lykken er kortvarig. På sitt beste høres det ut som WILD ROCKET i et av sistnevntes gjennomsnittsøyeblikk.

Heldigvis finnes det også lyspunkter å fremheve, blant annet gitarsoloene. Disse er jevnt over veldig lekne og uforutsigbare over hele platen, og til tider får man nesten assosiasjoner til de absurde soloene fra The Mentors’ Eric «Sickie» Carlson. Blant annet har låten The Fogger – i tillegg til en speisa og ganske original ramme – mye tiltalende gitarkaos. Sistesporet Ballad Of The Deep Sea Diver er også et høydepunkt. Den starter med en intro som høres ut som Tarantinosk Nick Cave, og følger opp med en frisluppet progressiv lekestue. Overgangen fra denne til en grandios symfonisk avslutning sikrer en verdig finale til et høyst ujevnt album. Men når alt kommer til alt er  «Legend of the Seagullmen» noen nautiske mil unna klassikerstatus.

Legend of the Seagullmen: 4 / 10

Sjekk spesielt ut: Ballad Of The Deep Sea Diver, The Fogger, We Are The Seagullmen

Legend of the Seagullmen på Facebook