MÍO: Folkrock med pågangsmot og attitude

-“Ingen Tid Å Miste” fanger litt den følelsen vi har sittet med, at vi har sykt lyst til å vise verden vårt prosjekt og at vi er unge og ivrige. Jeg har hvert fall siden starten av dette prosjektet hatt veldig ambisjoner og troen på det, og hvordan vi har jobba reflekterer kanskje litt det at vi vil bruke tiden så effektivt som mulig til å gjøre mest mulig gøy ut av musikken og dette prosjektet, forteller bassist Marianne Friisberg larssen i MÍO som fredag 9.juni slipper debutalbumet “Ingen Tid Å Miste” på Lilith Records og Sailor Music.. De er også aktuelle med slippkonsert på Betong i Oslo lørdag 10.juni MÍO – Slippkonsert for debutalbum // Chateau Neuf // Pres. av Konsertforeningen Betong | Facebook.

«Ingen Tid Å Miste” er full av energi og pågangsmot. På herlig vis fører de sammen 1970-talls prog, norsk folkemusikk, rock og pønk. Trolsk, lekende og med en dominant bassrytme og en henrivende vokalkraft tar Mio oss med til både hverdag og mer eventyrlige tider.. Referanser til Ingvar Ambjørnsens Elling-karakter og den berømmelige “Kråkevisa” er bare noe av det du kan ta del i på dette varierte albumet.

Kan dere først fortelle hvordan MÍO ble til og hvem dere er i musikk-Norge?

Bandet ble til fordi bassist Marianne Friisberg Larssen og jeg spilte masse sammen på musikklinja på Oslo By Steinerskole, og vi fant tilbake til hverandre i 2019. Vi ville skape noe nytt sammen, og folkemusikk, punk og rock var musikk som hadde brakt oss sammen som tenåringer. Marianne er den beste bassisten jeg kjenner, og hun er så kreativ – sammen utfyller vi hverandre musikalsk og personlig!

Vi startet som låtskriverduo, og skrev mye musikk sammen. MÍO vokste etterhvert til en sekstett og den besetningen vi er i dag, og har det siste halvannet året virkelig tatt form som det bandet vi er og ikke minst som liveband! I musikk-Norge er vi nok en god representasjon av undergrunnen, vi står litt på siden av resten. Med mange venner og mye tilknytning til undergrunnen i Oslo, og med våre største støttespillere på Blitzhuset. Vi er en ny generasjon folk-råkkere. (Dionisia)

Fortell om bakgrunnen for bandnavnet MÍO?

MÍO ble en sammenslåing av Dio + Marianne = MÍO, også skrev vi det med store bokstaver og en aksent på Í’en for å være ekstra spesielle – og skille oss ut fra andre “mio-er” der ute. Også syns vi det klinger bra, det er enkelt og fint og gir gode assosiasjoner.

Da vi startet Dionisia og meg, hadde vi ikke kommet på noe bandnavn enda, og vi trengte ett fordi vi skulle spille vår første konsert, så da måtte vi komme på noe ganske kjapt. Vi var opptatt av at det skulle låte bra på flere språk og ikke bare på norsk, også syns vi generelt det var vanskelig å finne et bra navn. MÍO ble en sammenslåing av Dio + Marianne = MÍO, også skrev vi det med store bokstaver og en aksent på Í’en for å være ekstra spesielle – og skille oss ut fra andre “mio-er” der ute. Også syns vi det klinger bra, det er enkelt og fint og gir gode assosiasjoner. (Marianne)

Hvilket forhold har dere til Astrid Lindgrens barnebøker og «Mio , min Mio» i særdeleshet?

Vi digger Astrid Lindgren uten at det har noe veldig direkte tilknytning til bandet eller bandets navn. Men historien «Mio, min Mio» er veldig fin da – og filmen er veldig morsom med en ung Christian Bale som spiller Jum-Jum bl.a. Skuespillerne er amerikanske, men filmen finnes bare med svensk dub, så det er jo artig. Det kan hende vi skal spille mer på denne Mio-referansen fremover.. (Marianne)

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fascinerte?

Jeg har alltid vært helt oppslukt i musikk. Helt siden før jeg kunne gå. Mamma satt på Chumbawumba sitt album “Tubthumper” da det var nytt i 1997, og jeg som var knøttliten måtte allikevel klamre meg fast til stuebordet for å stå oppreist og gynge opp og ned til musikken. Titteltracket var rett og slett min første yndlingslåt, og baby-meg klarte ikke å dy meg til da den britiske anarkist-gruppa sang “I get knocked down, but I get up again!…”

Selv om jeg alltid har vært opptatt av musikk, så var det nok først da jeg ble tenåring at interessen for mer alternativ musikk virkelig kicket inn. Den gamle hardrocken og sjokk-rock var virkelig noe jeg fort fikk sansen for. Det var med å definere meg som musiker og menneske. Black Sabbath har fortsatt en spesiell plass i hjertet mitt, og det har forsåvidt Chumbawamba også… (Dionisia)

Et av mine første yndlingsband var og er fortsatt Queen. Jeg husker jeg var sikkert 9-10, det var sommerferie og jeg så opptaket fra Queen live at Wembley i 86 . Det var stort! Ikke bare fanget musikken, det var jo helt rått hvordan de var på scena, stemmen til Freddie Mercury og den formidlingen og nerven i det. Queen som band har også alltid utviklet seg fra album til album, sjanger til sjanger – jeg tror det er noe av det som står igjen som det mest inspirerende – samtidig John Deacons solide basslinjer såklart. Jeg tror det som setter igjen mest inntrykk uansett sjanger for meg, er det som jeg opplever live. (Marianne)

Når begynte dere selv å spille og synge, og hva får dere ut av å uttrykke dere på denne måten?

Jeg har sunget så lenge jeg kan huske, det var liksom noe jeg bare alltid har gjort. Begynte å aktivt jobbe med sangteknikk fra jeg var 10 år. Da gikk jeg til sangpedagog på Nøtterøy kulturskole, og hadde vært i venteliste siden jeg var 8 år (var ivrig på å komme i gang tidlig). (Dionisia)

Jeg begynte å spille fiolin i orkester på barneskolen og gikk videre over til bass da jeg var 12. Jeg likte alltid bedre å spille med andre enn å øve selv, så samspillet og ønske om å drive med musikk med andre er noe som har fulgt meg hele veien. Jeg er veldig var på å lytte på andre før jeg kanskje “utfordrer”, men jeg liker veldig godt å bygge melodier og linjer på bassen: Jeg tror det har litt med at da Dio og jeg begynte å spille sammen ble bass også brukt som komposisjonsinstrument i låtskriving. Så ja, jeg tror egentlig det er samspill som engasjerer meg, også liker jeg å stikke bassen og basslinjene litt gjennom alt – man skal høre hva jeg driver med nedi dypet. (Marianne)

Musikk var alltid rundt meg i barndommen, spesielt musikken i bilen til skolen har vært ekstremt formende for meg. Jeg begynte å lære klassisk gitar av onkelen min, men lengtet hele tiden etter elgitar. Jeg fant meg selv som gitarist da jeg forsto hvor fleksibel en elgitar kan være. Det som driver meg som musiker er nok det suget jeg får av å uttrykke meg musikalsk sammen med andre. (JAKOB)

Jeg vokste opp med foreldre som var klassiske musikere, og onkler og tanter som spilte i band. Bestefaren min var fiolinmaker, og har laget både fiolinen og hardingfela mi. Jeg begynte selv å spille fiolin da jeg var 3 år gammel, men tok etter hvert en pause hvor jeg fokuserte på sang. Etter videregående fant jeg fram fela igjen, og nå er rollen som felespiller i bandet mitt viktigste musikalske prosjekt. (Maja)

Jeg tok vel fort det rytmiske til hjertet når jeg fikk private trommetimer. Da fikk jeg en god leksjon i Gammeldans, swingmusikk og tradisjonell jazzgreier. Etterhvert falt jeg gjennom Bebopen som jeg jo så mye i takket være min far, og så senere fant jeg tråden fra jazz til prog rock og så inn i mer alternative rockesjangrer. Det hjalp å spille både moderne jazz, klassisk musikk i orkestre og rock – for bredden var uvurderlig i møte med folkemusikken og mine medmusikere. (Eilif)

Jeg begynte å spille litt gitar som 7-åring og utviklet dette til bass. Samtidig som jeg vokste opp med et piano i huset til mine besteforeldre. Det pianoet har vært svært viktig for hvordan jeg har utviklet meg som musiker. På ungdomsskolen spilte jeg mye bass og begynte å utforske andre instrumenter og noen få år senere sitter jeg her med 40 instrumenter på bok og har det evig utforskende MÍO-prosjektet som hovedgeskjeft. (Henrik)

Har dere hatt noen mentorer, inspirasjonskilder eller forbilder som har vært viktige. I så fall hvem og hva lærte dere av dem?

Et veldig viktig forbilde jeg må trekke frem er Patti Smith; hennes sterke vesen og formidable formidlingsevne inspirerte meg ubeskrivelig til å bruke musikk til å uttrykke meg. Hun fikk meg til å finne min stemme som musiker på mange måter. For et ikon, for en kunstner! (Dionisia)

Signering! Patti Smith med «A Book of Days» | Facebook

Patti Smith / Sentrum Scene x 2 / Pres. av Live Nation | Facebook

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og roller i bandet?

Marianne Friisberg Larssen, bass

Marianne sine melodiøse bassriff, er mye av det som står som det essensielle i MÍO sine komposisjoner. Hun er så kreativ som bassist, og tenker utenfor boksen. Hun slutter aldri å overraske og imponere. Bassen er derfor så mangt i bandet, fordi Marianne står som en grunnpilar både i komp og i melodi! (Dionisia)

Dionisia Fjelldalen, vokal

Da jeg i 2019 begynte å tenke på at jeg egentlig savna å spille i band og drive med musikk, tenkte jeg ganske fort at jeg ville gjøre noe sammen med Dionisia. Hun var den beste vokalisten jeg visste om, og fortsatt den beste vokalisten jeg vet om. Jeg var sikker på at om vi skulle gjøre noe sammen, kom det til å bli rått uansett. Hun har en ekstremt bra formidlingsevne, kommer på de fineste melodiene og linjene og noe som alltid blir nevnt av Eilifs (trommis’) far og musikklærer – det er hennes ekstremt gode diksjon! Vokalister: listen and learn. Alle som ser oss live skjønner greia – hun hører hjemme på en scene og bærer frontfigur-rollen med glans! – og hun tør å synge på norsk som er veldig tøft og ikke minst forfriskende! (Marianne)

Maja Hveding Styffe, fele og hardingfele

Vi kaller Maja felepønkern i bandet, hun er egentlig som vår lead-gitarist.

Vi kaller Maja felepønkern i bandet, hun er egentlig som vår lead-gitarist. Med det fantastiske felespillet hennes, ampet opp – har hun en helt spesiell rolle. Hun er rett og slett lead-felespiller. Hardingfela hun spiller på er laget av bestefaren hennes, og hun kommer fra meget musikalsk familie innenfor mange sjangere – både klassisk og punk. Bakgrunnen, attituden og hennes store musikalske talent = en uerstattelig felespiller! I tillegg er hun også sanger, så hennes nydelige stemme kan få mye av æren for at vi får til så fine flerstemte vokalklanger – også live. (Dionisia)

Henrik Hagen Johnssen, tangenter, trekkspill, nøkkelharpe,tverrfløyte,sitar

Henrik er et funn. Hvis det er snakk om instrumenter, gjerne litt obskure folkemusikk instrumenter så er det utsagnet han sier mest: “Åja, det har jeg”. Han er vel egentlig en slags samler, samtidig så er han en flott og allsidig musiker. Han ble jo med egentlig for å fylle pianist-rollen, og på andre spilling tok han med trekkspill og jeg tror vi alle ble litt forelska der og da. Han setter virkelig et preg på soundet med alt han tar inn av lyder og instrumenter. (Marianne)

Jakob Nome, gitar

Jakob er gitaristen alle drømmer om. Ingen powerchords eller traltende gitarsoloer, alltid en nydelig stemme i både seg selv og i bandsammenheng. (Henrik)

Han er god på å skru lyd og han bruker faktisk pedalene han har! Jakob fyller oss også med ekte rockeglede når han fuzzer det til. (Marianne)

Eilif Hallingstad Finnseth, trommer og perkusjon

Eilif er vårt jazz-alibi. Med musikkutdanningen fra Staffeldts høgskole i Oslo har Eilif utnyttet til det store at MÍO liker sjangerblandinger og nye impulser. Med instrumenter som tamburin, pandeiro og en fin, men billig afrikansk snakketromme ble folkemusikken utfordret med søramerikansk musikk. Sådan er også Eilif blitt en større del i musikkens helhet enn det en trommeslager normalt blir. Slagverket leder an medmusikerne og utfordrer lydlandskapet med store dynamiske sprang. (Dionisia)

Dere har også hatt med noen flinke gjester i studio. Kan dere si litt om deres bidrag?

I skivas siste låt “Sprekker i solen” bidrar Pål Andersson på trompet og Jonas Ulleland på barytonsaksofon. Å få inn en trompetsolo var trommeslager Eilif sin idé, og det var helt briljant. Pål sin solo tar oss med inn i et svart-hvitt Western landskap, som gir sangen noe skikkelig ekstra. Jonas sine deilige, mørke baryton-toner underbygger og gir låta et helt eget driv. Blåserne er rett og slett prikken over i-en i finalenummeret! (Dionisia)

Kan dere si litt om bakgrunnen for sang- og albumtittelen «Ingen Tid å Miste»?

Det var trommis Eilif som foreslo at sangen «Ingen tid å miste” var en god albumtittel, og vi andre var enig i det. Den fanger litt den følelsen vi har sittet med, at vi har sykt lyst til å vise verden vårt prosjekt og vi er unge og ivrige. Jeg har hvert fall siden starten av dette prosjektet hatt veldig ambisjoner og troen på det, og hvordan vi har jobba reflekterer kanskje litt det at vi vil bruke tiden så effektivt som mulig til å gjøre mest mulig gøy ut av musikken og dette prosjektet. Det er jo vårt første steg ut i musikklivet og en debut, så vi vil kanskje og sette en stemning om at dette ikke er det første dere hører fra oss. Rent språklig tror jeg også man blir litt nysgjerrig av en slik tittel og det trekker lytteren inn (Marianne).

Si litt om hvordan folkemusikken har kommet til dere og hvilket forhold dere har til den

Vi har sykt lyst til å vise verden vårt prosjekt og vi er unge og ivrige.

Jeg husker ikke helt hvordan det startet, men det var noe Marianne og jeg virkelig fant en felles fascinasjon for sammen på videregående. For meg var også et skolebesøk av Mari Boine som virkelig ble en oppsiktsvekkende opplevelse for meg musikalsk. (Dionisia)

Jeg husker heller ikke helt hvor den “kom til meg”, men jeg tror det var noe som jeg ville begynne å utforske mer, og noe jeg føler jeg forsåvidt fortsatt driver og utforsker. Jeg må nevne at jeg er veldig glad i det Mattis Kleppen har gjort – som bassist er han virkelig noen å se til. (Marianne)

Hvordan har folkemusikken og folkrock som for eksempel Gåte, Valkyrien Allstars og Lumsk påvirket dere som band og mennesker?

De har vært utrolig viktige for å vise at man kan gjøre mye forskjellig med folkemusikken! MÍO sitt sound har nok blitt påvirket av mange pionérer, men spesielt av band som Folque, Høst, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne. (Dionisia)

Jeg tror det er mye musikk som påvirker vår låtskriving både direkte og indirekte – vi har jo noen proghuer og jazzbarn i bandet, så MÍO er jo et sammensurium av seks personers ulike musikalske påvirkninger. Men jeg tror litt når man tenker ambisjon-nivå så er vi vel ganske påvirket av hva både Valkyrien og Gåte har fått til – uansett om vi ligner mye eller ikke musikalskt – det blir kanskje litt sånn når det er tekster på norsk og noe folk-aktig så er det lett å sammenligne med de største innen den sjangeren i nåtiden. Folkemusikalske elementer er jo noe vi aktivt drar inn i vårt univers – uten at vi direkte er folkemusikere eller føler at vi “driver” med. (Marianne)

Fortell litt om forholdet til gammel norsk folketro og sagn, hulder og troll.

Jeg tror det er mye musikk som påvirker vår låtskriving både direkte og indirekte – vi har jo noen proghuer og jazzbarn i bandet.

Vi liker jo å hente frem eventyr og bilder fra gamle sagn til å dra inn i nye kontekster. Siste sporet “Sprekker i solen” handler jo egentlig om nettroll og det typiske bildet med noen som sitter i en mørk kjeller og deler ekstreme meninger på nett – men så er det kanskje litt som med “ekte” troll at de vil sprekke i solen, når folk blir utfordra, dratt ut fysisk fra internett og kjellern, så holder ikke de meningene vann lenger da.

Hva med drager og andre oldtidsdyr?

Vi har faktisk en sang om en drage (og en hval)! Igjen, brukt billedlig for å beskrive en svevende, euforisk og ikke minst manisk følelse. Blir sikkert flere billedlige bruk av oldtidsdyr på neste skive…(Dionisia)

Dere gjør en cover av selveste «Kråkevisa». Kan dere fortelle om denne sangens plass i deres liv og deres versjon?

Det var Kajsa Baltos versjon av «Kråkevisa» fra plata Sámi Sohka som satte det i sving egentlig. Hun har en helt syk fet versjon av Kråkevisa. Også er det jo en sang alle kjenner til og kan egentlig, det vekket hvert fall noe i underbevisstheten da vi hørte hennes versjon. Så vi ville lage en like heftig versjon av Kråkevisa uten å kopiere Baltos arrangement, så vi jamma på den noen ganger og arrangerte vår versjon av den. Det er jo sykt mange vers, så vi valgte ut noen av de vi så som de viktigste for å fortsatt kunne fortelle historien om mannen og kråka, også endte den faktisk å bli en av de korteste låtene på plata. (Marianne)

Noah Krogsholm har produsert albumet. Fortell litt om valget, hva som kjennetegner hen som produsent og hvordan dere har jobbet sammen.

Noah er en god venn og tidligere MÍO-medlem faktisk(!). Hen har bidratt kreativt, og har virkelig forstått vår visjon. – Ettersom hen var medlem en god periode, så vi har jobbet sammen godt, vi kjenner hverandre godt personlig og musikalsk. Noah er virkelig en ildsjel, multikunstner og har gjort en fantastisk jobb på dette albumet! (Dionisia)

Vi fikk lov å bruke så mye tid som vi ville (nesten) i mikserommet som var fantastisk deilig og slitsomt! Jeg spår at det blir et langvarig samarbeid. (Marianne)

Hannah Bjørneng står for albumomslaget. Si litt om henne, hennes kunst og forbindelsen til musikken deres.

Hannhs moderne vri på rosemaling er perfekt for MÍO; et nikk til kulturhistorien og samtidig aktuelt og moderne.

Jeg ble kjent med Hannah på Oslo By Steinerskole også, der hun gikk på kunstlinja! Hun har studert på Kunstakademiet i Bergen, og Einar Granum Kunstfagskole i Oslo. En dyktig kunstner, som lager utrolig mye fin kunst – hovedsakelig tekstil til vanlig, men da hun fikk dette oppdraget av meg så mestret hun det! Hannhs moderne vri på rosemaling er perfekt for MÍO; et nikk til kulturhistorien og samtidig aktuelt og moderne. Hun har også laget logoen vår! (Dionisia)

Kan dere si litt om plateselskapene Lilith Records og Sailor Music som gir ut platen?

Sailor, og Lilith som er underlabelet vi er på er et indie-label i Oslo som gir ut egentlig veldig mye forskjellig. Vi er deres andre vinylutgivelse faktisk! De tok kontakt med oss i vinter og vi tok en kaffe – som ble til noen møter til – før vi inngikk samarbeid nå vinteren 2023. Lilith ble startet som et underlabel som skal fokusere mer på rock og alternative ting fremover – så gøy at MÍO ble deres første og foreløpig “flaggskip” på dette labelet. (Marianne)