Øya 2023: Yo La Tengo har flere fjonge låter, men drukner i gitarstøy

Indierockbandet Yo La Tengo er på turné med sin nye plate, This Stupid World. På Øya får vi høre et utvalg av nye og gamle låter. I anledning dagen tok jeg stolt på meg min versjon av «Autumn Sweater», mitt første store strikkeplagg.

Bandet starter konserten med “Sinatra Drive Breakdown”, en låt med trøkk og fuzz. De spiller på få toner og bassen på én tone. Vokalen kommer inn, men er for lite framtredende i lydbildet. Etter hvert blir det ganske støyete. Videre hører vi en støyende gitarvegg med “Stockholm Syndrome”. Starten er mye roligere og låta er mer melodiøs.

Vokalist og gitarist Ira Kaplan forteller at bandet er fornøyd med å være tilbake i Oslo. De skal «bringing it down» på et par låter. Trommedama Georgia Hubley synger rolig på “Aselestine” mens hun spiller, og de andre komper lett. Gitaren er fremtredende i mellomspillet. Dette er en ganske fin låt, men dessverre er det et venninne-treff bak oss som forstyrrer veldig.

Neste låt “Summer” starter lett og noen fra publikum hoier fordi låta høres kjent ut. Hubley er med på sang, mens de alle spiller. Her er gitaren fjong. Denne låta er muligens bedre å høre hjemme med et godt anlegg pga. støyveggen av skravling.

I «Mr Tough» setter Kaplan fra seg gitaren og går til elpianoet. Alle starter rett på med mer trøkk enn de to forrige låtene. Bassisten James McNew synger med, men jeg er usikker på om det er lurt. Vi hører mellomspill på elpiano. Låta har en lett, lekende melodi og er den beste hittil i konserten.

Kaplan beveger seg mot synth og McNew flytter til perkusjon. Låta «Autumn Sweater» har fine synthharmonier, og deilige perk- og trommeslag gir en god rytme. Deretter blir det litt mer trøkk. Neste låt er litt mer flat melodimessig. Vi hører enkel gitarspilling med komp gjennom hele låta.

Videre åpner neste låt med gitarstøy. Tror gitaristen Kaplan liker slikt. Bassist McNew går til trommene og trommis Hubley til synth. Det er fortsatt en støyvegg. Selv om alle tre synger blir det vanskelig å høre hva som synges. Låta avslutter også med gitarstøy og er altfor monoton for meg.

Musikken går videre inn i neste låt som er mer lystig og melodiøs. Det kores på «babapapa». Her er det mer fokus på vokalen enn flere andre låter, kanskje fordi de andre bandmedlemmene spiller noe dempet. Siste låt på denne konserten er «Pass The Hatchet, I Think I’m Goodkind». Hele bandet starter rett på og McNew spiller et tydelig bassriff på fire toner gjennom hele låta. Vi hører en god del fuzz fra gitar og ellers er det lite som skjer. Dette blir for ensformig og uspennende, over grensen til langtekkelig.

Jeg tenker at det er greit jeg er andrealt, men jeg kunne aldri vært bassist. Det er en viss fare for at mange i publikum detter ut her. Ti minutter med støy og vrengt gitar trekker ned, og jeg er helt sikker på at bassriffet kommer til å sette seg i hjernebarken på mange.

Yo La Tengo spiller en god del fjonge låter på Øya, men drukner dessverre i sin egen gitarstøy.

Alle foto: Johannes Andersen.