Seigmen på Sentrum Scene

Rockelegendene Seigmen med jubileum, gjenutgivelser og kronologiske setlister.

Seigmen la opp for tyve år siden og ga ut sine første låter for tredve år siden. I forbindelse med jubileet gjenutgir bandet alle gamle album på vinyl og CD, til stor glede for Seigmens trofaste fanskare.

Turneen besøker et lite knippe norske byer og under konsertene spilles musikalske høydepunkter fra bandets karriere i kronologisk rekkefølge.

Spennende og alternativ folkrock

Kalandra er kveldens supportband for Seigmen. De har tidligere varmet opp for blant annet Wardruna og Gåte, og er et annerledes og særegent band. Det alternative folkrock-bandet har en besetning på tre medlemmer der alle er uteksaminerte fra McCartneys skole LIPA i Liverpool. Deres instrumenter er sang og gitarer, men bandet utvides når anledningen krever det.

Kalandra er inspirert av norske og keltiske folketoner og vokalen kan minne om Emilie Nicholas, samt en mindre svevende Aurora uten så mye fraseringer. Tidvis er Kalandras musikk gitardreven poprock med moderne rytmer.

Det eventyrlige lydbildet kan sammenlignes med Gåte og jeg ble overrasket da jeg plutselig hørte noe som minte meg om The Cranberries. Kalandra består av flinke folk og har definitivt potensiale for en god karriere. Jeg ser de gjerne igjen.

Hard start

Så står Seigmen for tur. Konserten er utsolgt og forventningsfulle publikummere får høre fjas fra ei vertinne på anlegget. Blant annet blir folk oppfordret til å være beruset under de første, gamle låtene grunnet dårlig kvalitet. Fra 80-talls-kassetten til Klisne Seigmenn spilles de harde, punkaktige låtene «Rosa Boots» og «Sure Tær». Bandet går som vanlig rett på fra start og begge låtene har et enklere lydbilde med tydelige trommeslag. Tidvis er det også vanskelig å høre vokalen til Alex Møklebust.

«Fra X Til Døden» åpnes med tydelige slag før gitar starter låta på ordentlig. Trommer er i fokus sammen med bass før alle begynner å synge. Riffene er gjennomgående og musikken stopper helt opp før de plutselig fortsetter. «Skjebnen» er hard og delvis suggererende. Riffet svares med hoi fra publikum. De to sistnevnte låtene er fra plata Pluto.

Videre spilles «Mesusah» fra plata Ameneon. Nå blir det skikkelig stemning. Instrumentene komplementerer hverandre og lydbildet er betraktelig bedre med mer kompleks musikk. Mye av låta er instrumental med fjong gitar i fokus, mens variert tempo og taktendringer gjør låta spennende. Folk er fornøyde og mot slutten opptrer Alex noe teatralsk i bevegelsene.

Fjong gitar, sang fra Kim og liv i publikum

Fra plata «Total» serveres låtene «Ohm» og «Døderlein». «Ohm» har et rolig og taktfast vers med trøkk på refrenget. Publikum synger med og i instrumentaldelen kommer noe galskap frem. «Døderlein» åpner fjongt med gitarspill og Alex får selskap med allsang og klapping. Det er mye liv mens vi nyter en godt oppbygd låt med fine, små høydepunkt.

«Dråben» starter pent og tar av etter hvert. Den korte Gasolin-låta høres i en råere og lengre versjon. Likevel syns jeg vokalen kunne vært noe mer sårbar i de rolige partiene. «Metropolis» fra plata med samme navn ble utgitt i 1995 og de fleste husker nok denne godlåta. Den starter noe merkelig, men det kommer seg med allsang på refrenget. Vi hører elementer med gode variasjoner som bidrar til en sterk låt.

«Rød Himmel» spilles i et høyt volum med tydelig bass og trommer. Her er vokalen mer i bakgrunnen. I «Bayon» skjer det mer med trommer og vokal i front, men lydbildet er rart med blant annet flat, kort lyd fra noen trommer. Dette blir bedre når bassist Kim Ljung kommer inn på sang. Gitarspillet er fjongt. Gitarist og tenor Marius Roth Christensen henter drikke til bandet og de skåler med publikum fra scenen. «Slaver Av Solen» spilles med fullt trøkk og har et spennende lydbilde. Publikum bidrar med full klappings fra låtstart og allsang på refrenget.

Dynamikk, opera, stemning og jubel

Videre får vi høre tre låter fra plata Radiowaves. I «Trampoline» er både start og avslutning fylt med pling fra gitar og synth. Bandet kjører på med futt og det er mye bass og trommer. Ellers er lyden dempet når Alex synger rolig. «Neon Sun» syns jeg er mer ensformig og ikke fullt så nynnbar. Vi hører støyende takter sammen med vokal. Bedre blir det med «Universal» som starter røft med gitar. Låta endrer raskt modus og synthtoner krydrer musikken.

I låta «Frost-Bite» fra samleplata Monument synger Alex alene med innspilt komp. Vi hører kalde toner fra synth, bass og trommer før bandet kommer til. Låta gir en spesiell stemning til tross for at vokal synger på for få toner og er litt for oppramsete.

Som ekstranummer serverer bandet «Agnus Dei» med operasangeren Marius Roth Christensen på vokal. Kim Ljung synger bass. Dette er en annerledes og mektig låt, men synthlyden er noe sprikende. Låta avsluttes med full jubel fra publikum. Siste låt er Seigmens versjon av De Lillos-låta «Hjernen Er Alene». Bassriffet er tydelig og vi hører noe dum støy. Som forventet tar det av både på scenen og i resten av konsertlokalet. Alex dirigerer et fornøyd publikum og setter dermed punktum for en god konsert med høydepunkter fra Seigmens historie.