Signe Marie Rustad – When Words Flew Freely

Vurdering

Signe Marie Rustad – When Words Flew Freely : 5/6Karakter 5
When Words Flew Freely flyr utmerket fritt.

Fredag 1. november kom Signe Marie Rustad med sin tredje plate, When Words Flew Freely. Den er utgitt på den forholdsvis nystarta plate-labelen Die With Your Boots On Records, som er en underavdeling av Jansen Records.

Den ene sangen på plata som heter «Die With Your Boots On», var en bestilling av en sang til en lanseringsfest for plateselskapet, kunne Signe Marie Rustad fortelle på minikonserten hun hadde på Big Dipper 1. november, forrige uke.

Etter en lengre tid med skrivesperre var det å skrive den sangen for selskapet forløsende for det som skulle bli til When Words Flew Freely. Hennes to første plater Golden Town og Hearing Colors Seeing Noises kom ut i henholdsvis 2012 og 2016. Sistnevnte fikk veldig gode kritikker og ble nominert til Spellemannprisen i prisklassen beste Country-utgivelse.

Mer neddempet

Låtene vokser etter hver gjennomlytting, og både musikken såvel som tekstene kommer under huden på lytteren.

At det har vært noen skrivesperre for Signe Marie Rustad mellom hennes andre og tredje plate, går det ikke an og høre. Det som kan høres er at When Words Flew Freely er mer neddempet enn de to forrige platene hennes. Selv om de hadde sine rolige øyeblikk, var flere av sangene mer tydelig forankret i Americana/Countryrock-sjangeren. Jeg vil hevde at denne sjangeren er mer fraværende på den nye plata.

Ved de første gjennomhøringene tenkte jeg at plata ble litt stillestående, med unntak av sangene «Something Easier» og nevnte «Die With Your Boots On». Men låtene vokser etter hver gjennomlytting, og både musikken såvel som tekstene kommer under huden på lytteren.

Vakre lydbilder og mange instrumenter

Geir Sundstøl gjester med strengeinstrumenter på «Red Light Calling» og «Hands Across Her Back».

Plata er produsert av Kenneth Ishak sammen med Signe Marie Rustad, og inneholder flere gjestemusikere i tillegg til hennes faste band. Det er lagt inn mange forskjellige instrumenter; piano, cello, clavinet og moog er noen av instrumentene en kan høre spredt over albumet. Pianospillet til Bjørge Veerban går igjen på flere av sangene, og kan minne om pianister som Joni Mitchell og Roy Bittan. Geir Sundstøl gjester med strengeinstrumenter på «Red Light Calling» og «Hands Across Her Back».

«Hands Across Her Back» har et fyldig og vakkert lydteppe av forskjellige instrumenter, med pedal steel av Sundstøl, kontrabass av Magnus Tveten, moog og piano av Kenneth Ishak, minimoog og clavinet av David Wallumrød og ekstravokal fra Kristine Marie Aasvang og Live Miranda Solberg. Alexander Lindbäck sitt trommespill sammen med det akustiske gitarspillet til Signe Marie Rustad får sangen til å flyte rolig av gårde. I noe som kan kalles et slags refreng i sangen, blir det sunget «Hands across her back, Make some sense of it, The faces we forget, And the people we don’t miss”. Jeg tolker at Rustad synger om at mye av det som skjer i livet er flyktig, hvilket det jo er.

Monologer og tekstlinjer til ettertanke

Tittelsporet «When Words Flew Freely» både åpner og avslutter plata i én kort og én lang versjon.

Tittelsporet «When Words Flew Freely» både åpner og avslutter plata i én kort og én lang versjon. Åpningsversjonen er bare 49 sekunder lang og er et lite bruddstykke av lyder og teksten lest som en monolog. Avslutningsversjonen er på sin side over seks minutter lang, med sang istedenfor opplesning av teksten og et langt og vakkert instrumentalparti som avslutter plata. «Red Light Calling» er andre spor på plata, og er en ganske rolig låt som først kan virke litt anonym, men som blir tydeligere etterhvert som den får litt spilletid.

«Not Without My Pen» er tredje låt på albumet, og også den er  over seks minutter lang. Den inneholder en tilbakeholden el-gitar spilt av Annar By som går over i en fin solo som blander seg sammen med Rustad sine flerstemte vokaler og Verbaan sitt behagelige pianospill. Teksten her er den lengste på plata og inneholder blant annet denne tekstlinjen. «But why do you say these things to me, when I don’t have a pen». Kanskje er den om et forhold som ikke gikk bra, men som førte til inspirasjon til teksten til sangen her.

Nok en Spellemannspris?

Skulle When Words Flew Freely bli nominert til en Spellemannspris, ville det ha vært en verdig vinner.

Fra det storslagne i «Not Without My Pen» går det over til en rolig pianoballade som heter «We Belong Somewhere». En cello spilt av Helga Hommedal Blikås gir ekstra stemning til sangen. «Something Easier» kan sies å være forsiktig rock og har en bittersøt tekst der Rustad synger «I lost what I was all about, into a pool of broken heart». «A Thousand Lights» er nest siste sang og har en forsiktig trommemaskinrytme som sammen med trommene til Lindbäck får det til swinge. Rustad har et ordløst refreng der vokalen hennes kan minne om kveding blanda med poprock.

Dersom Signe Marie Rustad blir nominert til en Spellemannpris neste år, vil jeg tro det det ikke blir i prisklassa for beste Country-utgivelse, men kanskje heller en nominasjon i åpen klasse. Skulle When Words Flew Freely bli nominert til en Spellemannspris, ville det ha vært en verdig vinner.

Hør ‘When Words Flew Freely’ under!

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*