Shoegazerne i Slowdive er et band som har større legendestatus enn platesalget tilsier.
Foto: Sadan Ekdemir
Etter moderat suksess på starten av 90-tallet, tok de en pause som har vart så lenge at når de i fjor ga ut selvtitulerte «Slowdive» var det 22 år etter forrige plate.
Rolig start
Konserten starter med en ambientinspirert intro til Slomo, fra deres nye album. Låta er rolig, med et lekkert gitarspill og svevende synth. Frontfigur, vokalist og låtskriver Neil Hastead deler sangjobben med Rachel Goswell.
De følger opp med låta Slowdive, som er hakket livligere enn den første uten at det blir bråkete av den grunn. Ordene i Goswells sang forsvinner i en fuzztåke, slik at stemmen hennes blir mer som et instrument. Nå høres det ut som inspirasjonkildene Coctau Twins på sterioder. Catch The Breeze starter som en lekker duett med forvrengt gitar og ender opp i fullt gitarøs.
Et gitarriff driver Crazy For You fremover. Det er mengder med ekko, spesielt i vokalen. Også denne utvikler seg til å bli ganske rocka. De fortsetter konserten med å veksle mye i intensiteten i låtene og mellom låtene. Fra svevende fuzz i Star Roving til en mer rocka versjon av Avalyn. Musikken er hele tiden preget at et gitarspill med fine harmonier, eller uten fuzz alt etter som det passer dynamikken i låtene.
Avslutningen på konserten er knallbra
Sistnevnte er en av mine favorittsanger gjennom tidende.
Om ikke alle melodiene sitter like godt, så låter det uansett veldig bra under hele konserten. Gode arrangementer, god dynamikk, pen lyd og lekkert gitarspill gjør konserten til en nytelse. Når popteften treffer slik som på Allison må jeg innrømme at jeg digger det jeg hører. Det eneste som topper den, er When the Sun Hits. Begge låtene er fra Slowdives mest solgte plate, «Souvlaki». Sistnevnte er en av mine favorittsanger gjennom tidende. Mellom disse to spilles Sugar For the Pill. Det er den låta fra siste som er nærmest å overgå fordums storhet.
De avslutter hovedsettet med en cover av Syd Barretts Golden Hair. Slowdives versjon er langt fra originalen. Etter en rolig start, utvikler den seg til lang og svevende, lettere monoton vellyd med mange elementer fra post rock.
Når de går på igjen etter en drikkepause, spiller de en semiakustisk versjon av Dagger. Melodien er fengende og god, men arrangementet er utypisk Slowdive. Her er det mer indiepop enn shoegaze. De tar det igjen med erke-shoegaze i den lekre 40 days. Poplåt forkledd i tøff shoegazedrakt er så populært blant enkelte i publikum at det er rene eurofien. Vi andre er også meget fornøyde både med avslutningen og konserten i sin helhet.
Til å være shoegazer, er Neil Halstead ganske pratsom. I motseting til Jesus And The Mary Chain som først pratet før siste låt, kunne han finne på å introdusere et par låter. Det er også verd å nevne at Slowdive ulikt mange andre gjenforenede band nå kun består av folk fra originalbesetningen. Det er kanskje derfor de er så samspilte at de spiller fletta av de fleste andre band jeg har hørt. Den siste halvdelen av konserten er så god at jeg kommer til å huske den lenge.
Karakter: 9/10
Vær den første til å kommentere