Tenacious D @ Oslo Spektrum 05.06.2019

Tenacious D – bestående av humor-duoen Jack Black og Kyle Gass – underholdte hovedstaden denne onsdagskvelden med en flott miks av musikk, enkel humor og noe som føles som et dukketeater uten dukker.

Tenacious D ble dannet I L.A. I 1994. Det startet med en miniserie på HBO før de kom med sitt selvtitulerte debutalbum 2001. De fleste kjenner nok gutta best fra 2006-filmen The Pick of Destiny. Deretter tok det seks år før de kom med albumet Rize of The Fenix i 2012. I september i fjor slapp de den animerte serien Post-Apocalypto på YouTube, og kort tid etter kom albumet med samme navn. I første halvdel av konserten vises og spilles det en forkortet versjon av denne.

Apokalypse, terminator, nazister, KKK og Crackalacka Ding Dong.

Scenen er satt opp som noe som minner om et stort dukketeater, eller en TV om man vil. Scenen har et tynt teppe foran seg, hvor det vises de første minuttene av YouTube-serien. Det er stormjubel i salen og latteren sitter løst. Uten å ødelegge for dem som enda ikke har sett serien, skal jeg ikke røpe så mye annet enn at historien er satt i en post-apokalyptisk verden hvor vi møter den tohodede hunden Hope, hulekvinnene og den  svære Penis/vagina/blekkspruten Crackalacka Ding Dong.

Vi møter en Terminator-robot fra fremtiden, Det Hvite Hus sin KKK- og nazihær som nå beskytter den mektige Donald Jr.. Historien og humoren her er godt over i det barnslige siktet, den er enkel og rett frem, akkurat som man forventer av disse gutta. Showet består av en artig miks av animerte filmsnutter og musikk. Det er vanskelig å sette helt ord på hva jeg er vitne til, jeg tror det er noe som må oppleves selv – men jammen er det artig!

Part Two: The Greatest hits

Det tynne teppet på scenen faller og vi får et lite sceneskifte med låten «I’m Roasted», før Jack Black proklamerer at det nå er tid for The Greatest hits. Og sant som det er sagt – her kommer hittene som perler på en snor. Alle låtene blir supplert av animasjoner og grafikker i scenens ramme. «Sax-a-boom» kommer som en palate cleanser, som får hele salen til å hoppe og danse til trippy farger og lys fra scenen.

Deretter kommer hyllesten «Roadie», før de gyver løs på «Kickapoo», «Beelzeboss» og «The Metal». Fremføringen av sangene er veldig tight, og Jack og Kyle har fantastisk god kjemi og innlevelse – så god at når Kyle plutselig «slutter» i bandet og forlater scenen, tror vi nesten på det. Jack fortsetter showet (lite overraskende) med «Dude (I totally miss you)». Kvelden avsluttes med «Kielbasa», «Tribute», «Double Team», og jammen får vi også en nylaget sang for kvelden, en egen sang for Norge, «Simply Jazz/Norwegian Jazz«. Ekstranumrene «Wonderboy» og «Fuck Her Gently» blir kveldens desidert beste allsanglåter. Her får publikum nesten taket til å lette. Kudos til publikum her altså!

Jeg forlater Spektrum med et stort smil om munnen, mens jeg småhumrer over det jeg har vært vitne til. Det har vært gøy, absurd og rocka – en konsertopplevelse av de sjeldne.