Timbuktu @ Operaen

Jason Diakité, bedre kjent som Timbuktu, tok søndag 18. mars med seg forestillingen «En droppe midnatt» til hovedscenen i Operaen. Vi var heldige nok til å bli invitert.

Foto: Emil Harreschau

Siden midten av 90-tallet har Timbuktu vært et kjent fjes for alle som liker hip-hop. Han var med på å sette den skandinaviske ræppen på kartet, og har vært elsket av mange siden. Han har vært lett å oppfatte som typen som nyter hverdagen og som alltid har et smil på lur. I senere tid har han derimot vist en litt mer depressiv side. Forestillingen er en forlengelse av en bok Timbuktu har skrevet om sin egen oppvekst og sine røtter. Det skal være en fortelling om rasisme, mobbing og det å ønske å tilhøre noe. Helt klart blant hans mer seriøse verk, med andre ord.

Relasjoner og tilhørighet

Jeg har alltid hatt sansen for Timbuktu, så det er ekstra stas at han skal innta hovedscenen på Operaen. Scenen er ren. Alt man ser er noen instrumenter og en kort trapp på kanskje fem trinn. Tre svarte lerret henger som bakgrunn. Lyset dempes og det gjør raskt publikum også. Timbuktu kommer gående inn sammen med bandet sitt Damn! til høflig applaus. Det blir litt stivt.

Timbuktu har dreisen på fortellerkunsten. Det tar ikke lang tid før det meste av stivheten forsvinner og salen er litt mer levende. Jeg har med vilje ikke satt meg alt for mye inn i hva jeg kan vente meg i løpet av kvelden, men kjenner jeg gleder meg over øyeblikket hvor det går opp for meg at tema kommer til å være relasjoner og tilhørighet. Jason maler vakre bilder med språket. Mens han prater dukker kritt-tegninger gradvis opp i bakgrunnen på de svarte lerretene. Mellom fortellingene spiller bandet musikk som lett kan knyttes opp mot det det fortelles om. Bandet er fantastisk både på instrumentene sine og på vokal. Nesten alle synger og Timbuktu er ikke nødvendigvis en del av hver låt. Musikken som spilles er variert. Særlig blues/bluegrass var nydelig. Det hele passer virkelig godt inn i Operaen.

En fargerik historie

Timbuktu tar oss med på en reise i historien. Han forteller om hans røtters hverdag og hvor viktig det var for han å se stedene forfedrene hans hadde levd. Han måtte reise til USA. «En droppe midnatt» er, som han selv sier, et resultat av en midtlivskrise. Etter en halvtimes tid merkes det. Jo mer han prater, jo tydeligere blir det. Det hele oppleves som navlebeskuende og lite overførbart for oss som er publikum. Han prater om segregeringen og rasismen i sørstatene og hvor jævlig hverdagen må ha vært for slavene på bomullsmarkene. Han bruker ord som «rase» og gir på en måte følelsen av at hudfarge betyr noe for hvem man er. Jeg blir skuffet og trist.

Timbuktu er en velkjent rasismebekjemper, og fortjener selvsagt heder og ære for det. Jeg synes dog at han i denne forestillingen presenterer et litt gammeldags syn på betydningen av hudfarge. Istedenfor å se framover, ser han bakover. Mot avslutningen maler han en fremtid hvor folk er sykelig opptatt av brøkdeler som beskriver genetisk opphav som han igjen gir egne navn. Vanskelig å si om dette skulle være ironisk, men det er lov å håpe. Så kommer konklusjonen:

«Jeg har funnet ut at jeg ikke er halvt svart og halvt hvit, men er både svart og hvit. Jeg er dobbel!»

Lite fremtidsrettet

Jeg tenker for meg selv at det virker som om han først og fremst har funnet er en ny måte å belyse sin egen usikkerhet på. Sannheten er at det ikke spiller noen rolle hvilken farge man har på hud eller hår, om man er tynn eller feit, om man er høy eller lav. Det er personligheten og preferansene våre som gjør hver av oss til unike individer selv om vi kanskje ser ulike ut utenpå også. Ingen er en farge.

Rasisme er et vanskelig tema. Det er kult at Timbuktu bruker sitt navn og sin person for å opplyse om hvordan han ser seg selv, men jeg skulle bare ønske han hadde valgt en annen synsvinkel og at han ikke hadde så mye negativitet knyttet opp mot sitt eget opphav. Fremtiden trenger ikke flere historikere, men flere visjonærer.

Timbuktu @ Operaen: 5 / 10