Trondheim Calling 2024 – Byscenen torsdag kveld

Trondheim Calling er en bransjefestival som arrangeres over tre dager. I år er det ni scener rundt om i Trondheim sentrum, hvorav den største er Byscenen. De gjennomfører 90 konserter i løpet av disse tre dagene, og antallet artister skal visstnok være 72.  Festivalen pleier å trekke rundt 7000 tilhørere.  Arrangementet er todelt og består av en musikkfestival på kveldstid og en konferanse for musikere og bransjen på dagtid. Trondheim Calling er en ideell organisasjon med hovedformål å fremme ny norsk musikk og styrke den profesjonelle musikknæringen i Midt-Norge.

Denne torsdagskvelden var det fortløpende konserter vekselsvis på hovedscenen og GramArt-scenen ute i barområdet. De artistene som opptrådte var: Atari, Døssi, Bo Milli, Ora The Molecule, tre40fire, Grim Pil og Nea & The Regulars.

Døssi  –  Byscenen, hovedscenen

Dette er en 28 år gammel jente fra Kvinnherad som nå er bosatt i Bergen. Hun er klassisk utdannet og er ellers både produsent, artist og låtskriver. Døssi er kjent for å ha både melankoli og drømmer i tekstene sine, og dette gjenspeiler seg også i musikken. Her tar hun i bruk effekter som gjør musikken svevende og litt utenomjordisk. Hun bruker effekter på både gitarer og synther til å få frem dette.

Ellers er hun opptatt av at musikken ikke skal bli for perfekt og polert. Det vil da si elementer i musikk og sang som ikke uten videre alltid klinger så godt i øret. Det kan være noen lyder og dissonans i dette. Hun har utviklet det musikalske i forhold til de ulike musikerne hun har samarbeidet med.

Med hensyn til tekster og tematikk ønsker Døssi å få frem samlede tanker rundt et hovedtema. På den første plata hennes var dette kjærlighet. Lyrikken handlet da om ulike aspekter ved det begrepet. Dette albumet heter Love, let go and love again. Det er naturligvis engelskspråklig. Nå jobber hun imidlertid med en ny utgivelse med norske tekster. Den skal visst være like om hjørnet.

Angående konserten på Byscenen så slet jeg litt med lydbildet i deler av konserten. Det var et sterkt instrumentalt komp i forhold til sangen. Jeg satt oppe i andre etasje. Det var også litt vanskelig å høre hva hun sa mellom noen av låtene. Dette hadde rettet seg en del da hun kom til den siste sangen og tittelsporet på hennes album, «Love, let og and love again.» Der fungerte lyden.

Repertoaret hennes var nå både engelsk- og norskspråklig. Det var en rolig åpning på konserten, men etter om lag fire låter tok det seg opp med både tempo og rytmikk. Det var ellers noen gode koringer og bruk av trompet i opptredenen.

Bo Milli  –  Byscenen, hovedscenen.

Hennes egentlige navn er Emilie Østebø, og musikkstilen hennes er indie-pop, og da med et gitarbasert lydbilde med en markant bass. Hun er en energisk artist og gitarist som kan få liv i lokalet. Bo Milli har gitt ut noen singler og en EP fra 2020 og frem til i dag.

Hun sier i intervjuer at det å skrive musikk for henne er å få utløp for sine følelser. Hun kan være selvkritisk, men klarer å gjøre dette om til noe som egner seg kunstnerisk. Bo Milli er en miljøforkjemper, og hun har gjennom seg selv klart å få frem vår redsel for hva vi kan ha i vente på det området. I så fall har hun nå god hjelp av værsituasjonen i Møre, Trøndelag og Nord-Norge akkurat i disse dagene.

Ellers har hun skrevet om det å være i begynnelsen av tjueårene og hige etter å bli godtatt av alle andre og ellers andre vanskeligheter som må overvinnes i disse årene. Og så var det om det er så mye annerledes for oss som har passert tjueårene for en god stund siden.

Jeg oppfattet musikken hennes fra scenen til å være i grenselandet punk/rock/indie. Det ble etter hvert en ganske støyende konsert. Damen selv var på både elgitar og vokal. Musikalsk vil jeg fremheve rytmeseksjonen i gruppen og Bo Millis klare vokal. Bassen er også ganske fremtredende i lydbildet. Avslutningslåten var god; jeg tror det var «Making Friends.»

Bo Milli er i startfasen av karrieren sin, og det skal således bli interessant å følge henne i årene fremover. Hun er ei rockejente. Bo Milli har en del gode låter som er noe lettere å fange opp ved å høre platene hennes.

Nea & The Regulars – GramArt-scenen

Dette er et 8-manns band, nærmere bestemt åtte musikere av begge kjønn. I går kveld var de bare syv musikere på scenen. De ligger i stilartene soul og funk, men jeg fornemmer også noe jazz fusion her. Det er en frisk, rytmisk og godt dansbar musikk. Gruppen har gitt ut ett album, Cosmic Inconvenience, og det kom i 2023. Nea & The Regulars har etter hvert fått god sceneerfaring.

Blåserne utgjør en ganske viktig del av lydbildet. Disse blåserne er en gutt på trombone og ei jente på altsaksofon. Det var nå de to på scenen denne gangen.  På Byscenen i går kveld var det to jenter på vokal og ellers gitar og keyboard. Det er ikke den letteste stilarten disse opererer i, men det var et hyggelig musikalsk bekjentskap. De har i alle fall noe å komme med.

Atari  –  Byscenen, hovedscenen

Atari åpnet Trondheim Calling på Byscenen i år. Atari er et band fra Bergen som opererer i sjangrene neo soul, jazz og med spor av funk. Personlig vil jeg si at det også er litt tilløp til det psykedeliske. Det er noe eksperimentelt over det de gjør med luftige gitarer etc. Totalt sett ser jeg på musikken som i alle fall litt progressiv.

Frontpersonen er den kvinnelige vokalisten Andrea Ådland. Hun gjorde en god jobb! Gruppen har gitt ut ett album. Det var denne høsten, og det fikk navnet Sweet & Sour.

Jeg synes bandet hadde god lyd gjennom konserten sin. Musikerne er også habile. Faren ligger kanskje i at slik musikk kan bli litt anonym og for lite engasjerende. De har per i dag noen overraskende elementer å komme med.

Det eneste jeg vil bemerke med denne gruppen, er navnet. Det er andre utenlandske artister som har samme navn eller navn veldig nært knyttet til dette gruppenavnet. Da blir det «støy» rundt navnet.