A Tonic For The Troops: Melodisk, sprudlende jazzkvartett

Foto: Leikny Havik Skjærseth
– For et par år siden kom jeg over sitatet «A tonic for the troops» som stammer fra kolonitiden da Stor-Britannia slet med malariamygg i India. Kinin, som finnes i tonic water, holdt malariamyggen unna og har i følge Churchill «saved more lives than any british doctors». I overført betydning vil det si å gi en vitamininnsprøytning til noen, å gi noen en skikkelig boost. Slik forklarer bandleder og kontrabassist Elen Brekken hvordan kvartetten hennes som ga ut Ambush på Odin i fjor ble hetende A Tonic For The Troops.

Et spennende tilskudd til den mer tradisjonelle delen av norsk jazz var bandet A Tonic For The Troops som debuterte med den smakfulle dobbeltplaten «Ambush». Musikken er kraftfull, høyenergisk, relativt rett frem melodidrevet uten for mye fiksfakserier eller rare lyder, men  godt håndverk og begeistret fremføring. Dette er for de av oss som liker  harmonier og  pene klanger. Det være seg The Brecker Bros eller Jan Garbareks  klassiske kvartett.  Det  er svingende og intenst. Men lydbildet plasserer seg likevel i et moderne samtidig lyduttrykk hvor levende, boblende solopartier alltid leder tilbake til den melodiske tråden eller linjen i låten.

Kan dere først fortelle litt om bakgrunnen for bandnavnet og om forholdet til gin & tonic og forsvaret?

– For et par år siden kom jeg over sitatet «A tonic for the troops» som stammer fra kolonitiden da Storbritannia slet med malariamygg i India. Kinin, som finnes i tonic water, holdt malariamyggen unna og har i følge Churchill «saved more lives than any british doctors». I overført betydning vil det si å gi en vitamininnsprøytning til noen, å gi noen en skikkelig boost. Man kan så vidt fortsatt høre det i det britiske språket. Jeg likte det, det var kort og presist. Jeg hadde egentlig tenkt å bruke det som en låttittel i et annet band, men jeg likte det såpass godt at jeg beholdt det sjøl og tenkte det passa bra som bandnavn, også fordi musikken vi spiller har mye energi i seg. Jeg var heller ikke så gira på å hete Ellen Brekken kvartett, det føltes mer som en enhet å ha et bandnavn, til tross for at det er mine låter. Nå er også gin og tonic min foretrukne drink, pluss at jeg er ganske interessert i kolonihistorie, så det passet bra. Jeg vil understreke at jeg er fascinert av historien, men synes at oppførselen til kolonimaktene var spesielt dårlig.

Hvilket forhold har dere til The Boomtown Rats og deres A Tonic For The Troops?

– Ingenting! Jeg har aldri hatt noe særlig forhold til Bob Geldof. Uttrykket har jeg plukket opp i britiske serier og filmer, så jeg visste ikke at Geldof hadde en plate med det navnet.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

– Det har bare vært mye musikk i heimen fra jeg ble født, egentlig. Jeg kommer fra en musikkfamilie der alle spilte i korps, og det var generelt mye spilling i heimen og søsken og søskenbarn var veldig opptatt av musikk. Så det var knapt et valg! Når det er sagt så digga jeg musikk fra tidlig av, og det føltes veldig NATURLIG å drive med på det. Det var en stor del av livet allerede veldig tidlig.

Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?

– Min første heltinne var Maj-Britt Andersen og de megakule låtene på de barneplatene. Så gikk det over i Roxette, og da var jeg skikkelig fan! Jeg og søskenbarnet mitt lagde Roxette-radio, Roxette-avis, vi skar ut sponplater eller andre materialer hjemme på gården til å bli gitarer i full størrelse (hele 18 stk.) og klipte ut alt vi kom over i aviser og TOPP og ymse blader. Vi hadde også mimekonsert for besteforeldrene våre i stua hjemme (og tok vel 5 kroner i inngang mener jeg å huske). Så det var nok et uttrykksbehov der ganske tidlig. Storebroren min hørte på AC/DC, Metallica og sånne ting. Så ble det mer Toto, Stevie Wonder, storband-ting osv. Så kicka vel jazzen inn et sted på videregående.

– Min første heltinne var Maj-Britt Andersen og de megakule låtene på de barneplatene

Når begynte du selv å spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

– Jeg begynte å spille bariton i skolekorpset da jeg var ti, før jeg gikk over på tuba da jeg var 12 år. Det ble ganske tidlig tydelig at bassinstrumenter var mye greie, og etter hvert har jeg sett at det henger sammen med personligheten min – jeg liker å være den som passer på å holde fortet sammen (og gjorde det samme på fotballbanen som keeper). Jeg måtte liksom bare være sisteskansen.

– Vi hadde en veldig åpen dirigent som satte opp konserter med forskjellige tema som Beatles, ABBA, Blues Brothers, osv. Det syntes jeg var veldig gøy. Jeg plukka opp min onkels Fender Precision i 13-års alderen og begynte å lære meg ting på øret. Etter hvert når jeg fikk taket på det så foreslo jeg for dirigenten i korpset å spille elbass og han ga meg mye plass til å leke meg og til å stole på egen bassing. Jeg husker jeg følte en enorm mestring og glede over det. I tillegg lærte jeg meg F-nøkkel så ble enda tryggere på spille både tuba og elbass i korpset og det ga jo enda flere muligheter.

– Jeg kom hjem fra skolen og satte på forskjellig musikk som jeg spilte til. Dette gjorde jeg daglig og det var nok en slags flytfølelse – å sette på musikk høyt i stua og jamme med plata! Deilig!

Hvordan vil dere si at A Tonic for The Troops skiller seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre prosjekter dere er eller har vært aktive i som Hedvig Mollestad trio, Tord Gustavsen trio,Caledonia Jazzband, Du Og Jeg Og Vi 2-3-4, Friensemblet, Irene Tillung Med Ti På Taket, Maar Falkevik, Bridges, Espen Berg Trio, Green Serene, Kåre Kolve Quartet, Listen!, Multiverse, Trondheim Jazz Orchestra,Magnus Bakken Quartet, Ninjabeat, Nordic Circles, Audun Trio, Ísa, Jul På Romsdalsk, NilasaliN og hva har dere tatt med fra de andre prosjektene og hit?

Ellen B: – Det er vel ikke så ulikt, man møter personer med stor musikalsk integritet og som man er på bølgelengde med. Jeg ville ha med meg en gjeng med mye å melde musikalsk, samtidig som de er lette å forholde seg til av scenen. Det blir mange timer i bil, tog og fly sammen, så man skal absolutt funke sammen utenom også. Det er også gøy å se at vi innad i bandet er interessert i forskjellige ting og møtes på de punktet. Espen og Magnus B er veldig interessert i elektroniske duppedipper, Magnus E kan mye om absolutt alt og jeg liker naturvitenskap og de meste anna egentlig.

Magnus B: – A Tonic For The Troops skiller seg samspillmessig fra mange av mine andre prosjekter. I fusion- og pop-verden, der jeg oftest befinner meg, er det mindre rom for det mest kreative samspillet og litt strammere rammer. Med bandet til Ellen kan alt skje, og man må lytte på en helt annen måte. Her får jeg også gjøre det jeg egentlig har bakgrunn i, jazz som swinger med røtter i amerikansk tradisjon.

Espen B: – For min del opplever jeg ikke at ATFTT skiller seg i stor grad fra mine andre prosjekter, som i hovedsak også er basert på et levende og inkluderende samspill og demokratisk utarbeidelse av arrangementer. Dette er verdier jeg setter høyt, og som jeg opplever at Ellen gir masse rom for.

Magnus E: – A Tonic For The Troops er et herlig band som det er en utrolig befrielse å spille med. Her får jeg utfordret meg på alle de aspektene jeg elsker å beskjeftige meg med, det være seg skjeve taktarter, ulike måter å groove på, swing, dynamisk beherskelse, evne til å lytte aktivt, humor, ta sjanser osv. Det å få muligheten til å utfordre meg på disse aspektene sammen de fantastisk dyktige musikerne Ellen, Espen og Magnus er en gave uten sidestykke. Selv om vi ikke har spilt så mye sammen enda, opplever jeg likevel at samspillet i bandet har kommet veldig langt, og at musikerne oss imellom allerede har rukket å utvikle en utrolig fin musikalsk tillit til hverandre.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i A Tonic For The Troops?
Ellen B svarer:

Espen Berg – piano

– Espen er jo et lite orkester i seg selv på pianoet. Han har et overskudd i pianospillet sitt få i Norge matcher, og kan spille soloer med flere lag samtidig – både harmonisk, rytmisk og melodisk. Han er som et godstog når han får fot, men kan også ta det ned på de mer sårbare strekkene og jobbe med klangbehandlinga i flygelet.

Magnus Bakken – saksofon

– Magnus har utrolig mye og melde, og han kjenner den amerikanske tradisjonen veldig godt. Det første ordet som detter ned i hodet mitt er lekent – han tar inn alt som skjer i bandet og tar det videre i sine halsbrekkende løp. Han har også en utrolig god kontroll på hornet sitt, som om det bare er en forlengelse av de han tenker.

Magnus Sefaniassen Eide – trommer

– Magnus er et fyrverkeri bak trommene. Han spiller alltid «riktig», på den gode måten. Han finner alltid den grooven som passer og er veldig musikalsk i tilnærmingen. Han groover utrolig bra og er veldig lydhør over de andre i bandet. Om grooven trenger å spilles lavmælt og i bakgrunnen ei hel låt så er han den perfekte soldat, alltid til det beste for fellesskapet.

Magnus B svarer:

– Espen er virtuos og allsidig. Han får meg til å åpne ørene fra start, og «spiller andre gode». Ellen er limet i gruppa, som holder alt sammen og alltid er stødig. Magnus Eide tilfører en god dose kreativitet til gruppa, samtidig som han har Norges beste swing-beat. Han er kanskje den i gruppa jeg har mest samspill-erfaring med fra før.

Espen B svarer:

– I gruppa er det naturlig nok Ellen som er sjef, både musikalsk og administrativt. Hun tar denne rollen på en raus og inkluderende måte, samtidig som hun leder gruppa på en tydelig måte. Hun er vanvittig musikalsk og en glimrende solist, men trives også godt som tradisjonell bassist og sørger for et helstøpt fundament i samspillet. Magnus B. kler virkelig dette prosjektet, som jeg vil tro er mer liberalt og jazzforankret enn mange av hans andre prosjekter. Han spiller forrykende bra, og det er helt på sin plass at ATFTT kan bidra til å synliggjøre han som en helstøpt jazzsaxofonist.

– I gruppa er det naturlig nok Ellen som er sjef, både musikalsk og administrativt

– ATFTT sin største styrke ligger i et trivelig og inkluderende arbeidsmiljø – godt frontet av Magnus S. E. som må være den mest ydmyke og rause trommisen jeg har spilt med. Sånn er han også på scena, og gir oss andre masse plass til å musisere. Han swinger som et uvær, og skaper et bunnsolid komp sammen med Ellen.

Magnus E svarer:

– Ellen Brekken er en bassist som jeg har beundret helt siden jeg kom til Oslo for å studere på musikkhøgskolen. Hun er fantastisk allsidig og innehar et framifrå driv – både musikalsk og menneskelig. Måten hun evner å tilpasse seg enhver musikalsk setting hun blir konfrontert med – det være seg på den ene siden å spille tøffe, tunge og heftige riffbaserte låter i Hedvig Mollestad Trio eller på den andre siden å bidra med et særs lydhørt og sensitivt basspill i Tord Gustavsen Trio – er helt fremragende. Som musiker er hun særs inkluderende og empatisk og evner å gi masse plass til de rundt henne, men hun kan også være passe musikalsk «frekk» og kjøre ordentlig på, noe som gir musikken herlig dramaturgisk spenning. Ellen er en fabelaktig bassist det er en sann FRYD å spille med – ALLTID!

– Espen Berg er en pianist av verdensklassekaliber de luxe. Han innehar en teknisk briljans uten sidestykke, og hans eminente klangbehandling og anslag på instrumentet, kreativitet og smak er en drøm å lytte til, samt erfare i enhver samspillskontekst. Dessuten vil jeg beskrive Espens personlighet med ordene enestående sindighet, empati og stødighet. I Espens eminente pianospill finner vi selvsagt dette, men lar man Espen få slippe seg ordentlig løs, åpenbarer det seg et heftig magisk fyrverkeri av impresjonisme, avantgardisme og vanvittig inspirasjon for dem som er så heldig å få spille med ham og lytte på ham!

– Magnus Bakken er en helt fantastisk eminent saxofonist. Samme hvilken sjanger det er snakk om, leverer Magnus fra aller øverste hylle. Enten det er snakk om jazz, pop, rock, funk eller friere uttrykk, har Magnus evnen til å skape musikalsk magi. Han er i besittelse av en eventyrlig groove, timing og dynamikk i spillet sitt som er en fryd å akkompagnere.

– Dessuten er Magnus en av de musikerne jeg har øvd og spilt mest med etter at Magnus kom tilbake til Norge etter studier i USA. Det er et enormt privilegium. Jeg har lært utrolig mye av Magnus, og jeg lærer stadig nye ting av ham som dytter meg fremover. En musiker av ypperste merke!

Ellen Brekken skriver alle låtene. Fortell litt om bandets bidrag til virkeliggjøringen av komposisjonene og om selve komposisjonsprosessen.

– Jeg tok med låtskissene som er et ganske ferdig rammeverk, men det skal jo også funke i bandsammenheng og der har de tre andre også kommet med innspill på låtene. I studio gjorde vi om på et par låter og akkordskjemaer, for det ga mer mening in real life. Vi tok også bort et par låter vi tenkte å spille inn, for å skrelle bort de tinga som ikke gjorde det helhetlig. Selv om det er mine låter så blir de jo gjort levende av de tre andre, som har en helt annet tilnærming enn meg, og det synes jeg gir det mye næring og tar låtene steder de ikke ville gått. Jeg visste jo også at når jeg spurte akkurat Espen, Magnus og Magnus så fikk jeg musikere med mye sprut og det liker jeg.

Nå vil jeg at de andre skal si litt om hva det er som kjennetegner Ellen som komponist, musiker og bandleder og hva som gjorde at de hadde lyst til å være med på dette.

Magnus B: – Komposisjonene til Ellen viser at hun har hørt mye på jazz, og kjenner tradisjonen. Som musiker er hun veldig allsidig, og hun får alt til å groove. Jeg visste ikke hva slags bandleder Ellen var før jeg ble med i dette bandet, og hun har overrasket meg positivt. Veldig ryddig og profesjonell, og sørger alltid for at musikerne trives. Da er det lekende lett å være på jobb!

Espen B: – Jeg kjente ikke Ellen så godt før jeg ble med i kvartetten, men hadde et inntrykk av at hun var dyktig, aktiv og dedikert. Ellen presenterte bandet på en god måte, og jeg opplevde at dette kunne bli et band der det var rom for å bidra med noe personlig og samtidig bare spille og ha det gøy. Musikken hun skriver er ganske så straightforward, med enkle og gode melodier, fine akkordprogresjoner og kule riff, og det er herlig å ha et band som ikke krever så mye, men gir masse plass til å kunne boltre seg musikalsk og lage noe fint sammen.

Magnus E: – Som komponist er Ellen utrolig dyktig og kreativ. Komposisjonene innehar stor integritet, der det er plass til både humor og alvor. Ellen viser at hun på den ene siden er godt planta i jazztradisjonen, og på den andre siden fører hun en penn der mer moderne uttrykk også åpenbarer seg i musikken. Selv om Ellens komposisjoner er nøye gjennomarbeidet, og hun har noen tydelige visjoner for hvordan det skal låte, gir Ellen likevel veldig mye rom for at vi kan ta med oss selv inn i tolkningen av komposisjonene. Det er et stort privilegium.

– Jeg likte at albumtittelen var litt i samme ånd som bandnavnet

Fortell litt om bakgrunnen for albumtittelen Ambush og hva dere ville artikulere med den.

– Jeg likte at albumtittelen var litt i samme ånd som bandnavnet, i tillegg så har jeg gitt ut en del plater med Hedvig Mollestad trio og den første het «Shoot!». Så handler litt om å bare komme i gang, om å presentere noe som ikke gjemmer seg bak noe, men som bare står for den musikken den er.

Jeg har nå samlet noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om A Tonic For The Troops eller «Ambush».
Marc Johnson

–  Jeg har hørt veldig mye på platene han har gjort med Bill Frisell, Jonn Scofield og Peter Erskine og digger den løse og litt corny måten de spiller sammen på. I tillegg bruker Marc Johnson en del double stops, noe jeg også gjør, så jeg følte at det var fint med en liten homage til ham.

Ray Brown

–  Man kommer jo ikke unna Ray Brown i mainstream amerikansk jazz. Jeg er også veldig fan av samspillet med Oscar Peterson.

Charlie Mingus

– Han har jo en slags vilje som skinner frem gjennom musikken. Det er de groovy tinga hans jeg digger mest, så jeg prøver å hinte til det innimellom.

Scott LaFaro

– Virkelig en av mine største inspirasjonskilder, og for mange andre. Det han gjorde for bassrollen på den korte tida han var på jorda er helt utrolig. Jeg går alltid tilbake til platene med Bill Evans trio for å få inspirasjon.

England

–  En av de plassene jeg virkelig har savna å dra til ila pandemien. Jeg var så heldig å få en tur i november 2021, men jeg har også utrolig lyst til å dra nordover og ut på landsbygda. Oxford var også en av de siste plassene jeg var i før pandemien brøt ut, så det føltes naturlig å kalle én av låtene Oxford Suite.

Det militære

–  Jeg er nok pasifist, for jeg kan ikke tenke meg noe mer forferdelig og unødvendig enn å krige mot hverandre. Det som skjer i Ukraina nå er helt grusomt, og tar dessverre fokuset vekk fra det menneskeheten burde bruke all sin tid på nå: klimakrisen.

Musikkens (og cocktailens) rolle i krig og strid

– Dette er jo veldig interessant, hva som brukes til propaganda for eksempel under 2. Verdenskrig var det jo svært strenger regler for hvordan man skulle spille musikk, blant annet skulle kontrabass utelukkende spilles med bue og det var ikke lov med cowbells og «hits» for trommeslagere. Musikk har alltid og vil nok alltid bli brukt til å formidle budskap oss mennesker i mellom, også når budskapet handler om å oppildne til krig eller demonstrere for fred.

Swing

Dette krever nok et helt egen reportasje!

Instrumentalmusikk

–  Instrumentalmusikk kan gi en helt annen åpenhet for å nå frem til lytteren enn musikk med tekst. Den gir ikke like mange føringer, så det er opp til lytteren å forme sin egen oppfatning av det som foregår, uten at teksten dominerer. Jeg har spilt mye i instrumentaltrioer og oppfatter at det går lett an å kommunisere uten tekst.

Cocktails

– Her er det jo bare Gin & Tonic som gjelder.

Energi

– Det føler jeg det er masse av i bandet her!

Melodi

– Jeg ønsker at musikken skulle være melodisk og forholdvis lett å like. Samtidig drar vi mye i låtene når vi spiller de live, ikke minst i overgangene mellom låtene der vi aldri bestemmer hva som skal skje, men lar oss flyte med og har åpne ører.

Musikalsk frihet/lekenhet

– Noe av det viktigste jeg ønsker å formidle med det bandet her!

Intensitet

– Jeg føler vi har gode virkemidler til å få ut intensiteten i musikken.

Soloer

– Jeg er glad for at vi kan ta solospillet i så utrolig mange retninger og med forskjellige parametere. Fort, sakte, corny, lavmælt, groovy, helt fritt eller veldig timebasert. Det er heller ikke alltid vi bestemmer hvem som skal spille solo på ei låt, men vi har litt sånn «den som melder noe må vi andre henge oss på»-policy. Det tror jeg gjør at det blir morsommere over tid å spille i bandet.

Mainstream jazz

– Et litt belasta begrep, for det er litt vanskelig å definere hva det er. Her snakker vi vel om en tradisjon som har startet i New Orleans og vært innom swing-æraen, bebop og cool og hard-bop-perioden og som har et felles tonespråk med dette. På det fleste jazzkonservatorier i verden er det dette det underviser i, men de nordiske landene, med Norge i spissen vil jeg si, har åpnet for litt andre impulser og dét å gå sine egne veier. Å finne sitt eget sound blir sett på som noe av det viktigste innen norsk jazz i hvert fall.

Amerikansk jazz

– Dét er er langt lerret å bleke! Hva skal man si? Jazz er jo på en måte amerikansk folkemusikk. Den har alltid vært i bevegelse og har vel aldri inneholdt så mange avarter av sjangeren som nå.

Platen er spilt inn i Musikkloftet AS. Fortell litt om det lokalet og hvordan rommet og atmosfæren der har satt sitt preg på Ambush.

Ellen B: –  Musikkloftet i Asker er veldig bra, av flere grunner. Først og fremst fordi Vidar Lunden er så lett å jobbe med, han er både veldig dyktig og veldig hyggelig. I tillegg så setter han alt klart dagen før, så det er bare å løfte mikker på plass og prøve litt. Det tok om lag 45 min å sjekke og få fin lyd på hele bandet, og det hører til sjeldenhetene. Man har jo ofte dårlig tid i studio, og man vil helst bruke det på det musikalske, ikke å vente. Selve rommet er jo også veldig allright å stå i for piano og flygel med en plexiglassvegg i mellom. Så står trommer og sax i to separate rom.

– Jeg hadde ikke vært i Musikkloftet før denne innspillingen, men ble positivt overrasket over hvor bra både studioet og pianoet fungerte

– Man bruke jo litt tid på å komme seg ut dit, men jeg synes det er fint å komme litt inn i greia mentalt før man setter i gang. Vidar gjorde også miksing og mastering på CD-en, og han det låt også knall. Jeg tror ikke han måtte skru så mye fordi det var fin lyd allerede!

Espen B: – Jeg hadde ikke vært i Musikkloftet før denne innspillingen, men ble positivt overrasket over hvor bra både studioet og pianoet fungerte. Vidar Lunden gjorde en veldig god jobb med lyd og mix, og jeg har allerede rukket å anbefale studioet til et par andre kollegaer.

Magnus E: – Plata ble spilt inn hos Vidar Lunden i Musikkloftet AS. Det er et helt fantastisk fint studio med en avslappende atmosfære. Vidar Lunden er en kjernekar av ypperste klasse og en magiker bak spakene. Han har alt ferdigrigget og klart til man kommer dit. På den måten kan man starte innspillingen superraskt og man får et veldig fint driv i innspillingsprosessen fra første tone.

Ellen har produsert platen, fortell litt om det valget og om fordelen ved selv å ha kontrollen.

– Her handler det mest om å ha kontroll på mixing og mastring og hvilke låter som skal være med og ikke. Vi tok bort én låt som jeg følte ikke passet helt. Alt er spilt inn live, det er bare et sted det er kuttet litt i en låt og en annen låt der vi byttet ut sopransax med tenorsax i ettertid. Så det er vel et minimum av produksjon sånn sett, men det er jo jeg som står med hovedansvaret for hva som skal gis ut.

Dere må si litt om det flotte albumomslaget og de fine uniformene deres. Hvordan og hvor har dere fått tak i de?

– Vel, når jeg først gikk for det bandnavnet jeg gjorde så følte jeg at bordet fanga litt. Jeg hadde lyst at vi skulle skille oss litt ut, for jeg synes en del pressebilder er ganske grå og kjedelige. Så jeg fant ei som har jobbet med kostymer for Skal vi danse, men som til vanlig lager brudekjoler. Jeg viste henne litt historiske bilder av omtrent hva jeg så for meg, så fant hun et mønster som passet sånn omtrent. Så måtte vi ta mål av alle sammen, armer, bryst, mage, skulder osv. Hun sydde så alle fire uniformene! Jeg synes også det er gøy at vi fremstår som en enhet selv om det er mine låter. Det ble mange kule pressebilder og jeg var litt inspirert av coveret til My Spanish Heart med Chick Corea der han er avbildet med mange forskjellige bilder av han i tyrefekterdrakt. Så jeg syntes det var gøy å vise frem litt ulike bilder av oss, der vi tuller også. Ikke bare de «stramme bildene».

– Uniformene er rett og slett skreddersydd til bandet, jeg tok kontakt med en kostymedesigner, så fant vi et forslag på internett som vi gjorde litt om på. Deretter tok vi mål av hver enkelt, så sydde hun dem! Så de passer faktisk til hver enkelt av oss!

Fortell litt om plateselskapet deres og deres posisjon og betydning i norsk jazzliv.

Odin: – Odin Records har lang historikk, og ble nylig revitalisert av Andreas Meland. Nå er Andreas ute av Grappa, men vi opplever at Terje og Frøydis gjør en god jobb med plateselskapet, og har en offensiv innstilling til veien videre. Espen har snart gitt ut to fire album med Espen Berg Trio på Odin, og liker den positive utviklingen de har.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har inspirert dere som musikere eller som dere forbinder med A Tonic For The Troops og si litt om hva dere har likt ved disse komposisjonene.

– Her var det ulike svar fra alle i gruppa, noe jeg synes vitner om at man tar med masse morsomme ingredienser og putter det oppi ei stor heksegryte som putrer og lager noe skikkelig gøy! Fra Seamus Blake og Kåre Kolve Quartet til Meshuggah, The Meters, Papa Jo Jones og Sunn O og et par favoritter fra henholdsvis bassisten og saksofonisten:

«Samurai Hee-Haw – Marc Johnson, Peter Erskine, Bill Frisell, John Scofield, fra plata Bass desires.

– Helt usannsynlig kul låt! Hvis jeg skulle ønske jeg hadde skrevet ei låt i musikkhistorien måtte det ha blitt denne! Enkelt og iørefallende, men spilt på en meget kul og corny måte! Meget fett spill i alle kanter!

«Arc Of The Pendulum» – Michael Brecker

– Forbinder denne låta litt med tittelsporet «Ambush» av en eller annen grunn. Spesielt trommesolo-partiet på slutten hvor Brecker begynner å leke seg på toppen.

«Snow Place Like Home» – George Garden

– Må nesten ha med noe av min mentor George Garzone her, da han har vært en stor inspirasjonskilde siden studietiden på Berklee. Avant-garde på sitt ypperste, og en låt jeg har spilt mye med han.

«Wise One» – John Coltrane

 

 

– Denne minner meg litt om «Blue Nile». Rubato intro med levende komp og en fin melodi i moll, setter tempo på soloen, også tilbake igjen i rubato-time på «head ut». Klassisk jazz-oppskrift, og det funker!

«Lush Life» – komp. Billy Strayhorn, innspillingen med Coltrane og Hartman

– En av de fineste låtene noensinne skrevet, og fremført på en av de fineste skivene noensinne laget. Jazzballade på sitt beste.

«Both Sides Now» – Joni Mitchell (versjonen med stryk og Wayne Shorter)

– Enda en nydelig låt, og helt enormt kreativt saxspill. De få tonene med sopransax på innspillingen har gjort sterkt inntrykk på meg.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/02kZfV45sOUZRBFfTWxuv0?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture»></iframe]

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*