Accept med KORK i Operaen

Foto: Sadan Ekdemir
Tons Of Rock åpnet årets festival i stor stil med Accept og KORK i Operaen, som ble avsluttet med fyrverkeri på taket.

Vurdering

Accept i Operaen 2019: 4/6Karakter 4
Det er en første gang for alt. I dette tilfellet var det både første besøk i Operaen og første konsert med et metalband akkompagnert av et symfoniorkester. Det kan ikke akkurat sies å være et nytt fenomen, men jeg hadde stor tro på at Accept og Kringkastingsorkesteret skulle fungere bra, noe det også skulle vise seg å gjøre.

Både nytt og gammelt

Etter en intro går teppet ned og Accept og medlemmer fra KORK kommer til syne, sistnevnte for anledningen sminket og utkledd som skjeletter, med en katedral som bakteppe. Vi får først servert tre instrumentale klassiske verk i symfonisk metal-drakt, i form av Mussorgsky’s «Night On Bald Mountain», og Beethoven’s «Scherzo» og «Pathetique», som også er å finne på Wolf Hoffmann’s andre solo-album, Headbangers Symphony. Veggen av fotografer foran scenen blir jaget vekk før vokalist Mark Tornillo entrer scenen for første Accept-låt, «Princess Of The Dawn». Deretter blir det en god blanding av eldre og nyere Accept-låter, som «Stalingrad», «Dark Side Of My Heart», «Breaker», «Shadow Soldiers», «Metal Heart», «Shades Of Death» og «Teutonic Terror», ispedd flere instrumentale klassiske verk, som Tchaikovsky’s «Swan Lake» og «Arabian Dance», og Bizet’s «Aragonaise». Til å begynne med drukner bandet litt i orkesteret, men dette jevner seg ut etterhvert, og lyden er egentlig upåklagelig, med tanke på hvor mange elementer som krever sin plass i lydbildet.

Foto: Sadan Ekdemir
Eneste gjenværende orginalmedlem

Det er en første gang for alt. I dette tilfellet var det både første besøk i Operaen og første konsert med et metalband akkompagnert av et symfoniorkester.

Etter at bassist Peter Baltes ga seg i fjor er gitarist Wolf Hoffman eneste gjenværende originalmedlem, og selv om det fortsatt låter Accept, så ser det rent visuelt rimelig utvannet ut. I denne settingen er det naturlig at de vier en del plass til låter fra Hoffmann’s solo-skive, Headbangers Symphony, men det bidrar også til å forsterke inntrykket av at dette fremstår mer som Wolf Hoffmann’s Accept. Det hjelper heller ikke at de andre medlemmene er rimelig anonyme, med unntak av vokalist Mark Tornillo. Han høres forøvrig litt sliten ut, så det er kanskje like greit at han slipper å synge hele settet. Men det er uansett Wolf Hoffmann som styrer showet. Han må også sies å være en av de stødigste metal-gitaristene gjennom tidene, med en utrolig presisjon og meloditeft. Nye rekrutter er bassist Martin Motnik og rytme-gitarist Philip Shouse. Hvorvidt sistnevnte har erstattet Uwe Lulis permanent eller bare midlertidig er uvisst. Ellers kompletteres dagens Accept av trommis Christopher Williams.

Passelig dose symfonisk metal

Stemningen er god, til tross for at det ikke var lov å ha med seg annet enn vannflasker inn i salen. Det er heller ikke noe å si på responsen, og når band og orkester takker for seg etter klassikeren «Balls To The Wall», virker både musikere og publikum tydelig fornøyd. I forhold til hva de har spilt tidligere på turneen så fikk vi 6 låter mindre, så det var i så måte et ganske amputert sett, men jeg synes allikevel det var en passelig dose symfonisk metal vi fikk servert.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*