Audrey Horne leverer godsakene med fengene gladmetal i Blackout, som ble sluppet 12. januar 2018 på Napalm Records.
Foto: Bent René Synnevåg
Audrey Horne er en skjult juvel i den norske rockejungelen. De har siden debuten i 2005 gitt ut fem veldig sterke plater. De to foregående skivene «Youngblood» (2009) og «Pure Heavy» (2014) er blant de beste platene som har kommet ut av Norge de siste ti årene. Dermed er forventningene til «Blackout» skyhøye. Audrey Horne innfrir, men de skuffer også litt.
Et gitarband av rang
Etter å ha gitt ut to veldig keyboard-dominerte album, var Audrey Horne avskrevet som en Faith No More-kopi. Med den tredje plata la de om stilen når gitarer og gitarharmonier kom mer i fokus. Ikke dumt når de to som traktere seksstrenger i bandet er selveste Arve «Ice Dale» Isdal fra Enslaved og Tomas Tofthagen fra Sahg.
Selv om Horne ser bakover i tid for inspirasjon, er de ikke noe retroband.
Nå til dags dyrker Audrey Horne den breibeinte, kommersielle hardrocken. Tenk Thin Lizzy, Scorpions (neppe tilfeldig at denne plata deler tittel med en av Scorpions største klassikere), Judas Priest på midten av 80-tallet og de mer harmoniske aspektene ved Iron Maiden. Selv om Horne ser bakover i tid for inspirasjon, er de ikke noe retroband. De makter å låte ferskt og moderne. Audrey Horne er lyden av den gang rocken var moro. De burde begynne å selge røde capser med «Make Rock Fun Again» i hvit skrift.
På sine høydepunkter er «Blackout» Audrey Horne på sitt beste. De doble gitarangepene til Isdal og Tofthagen har kanskje aldri vært bedre. Samspillet, harmoniene og soloene minner rett og slett om de klassiske gitarduoene KK Downing/Glenn Tipton (Judas Priest) og Adrian Smith/Dave Murray (Iron Maiden). I vokalist Torskjel «Toschie» Rød har bandet en av Norges beste rockevokalister.
Catchy låter med mengder av hooks
Det blir litt for mange partylåter med høyt tempo.
Låtene er catchy og fulla av hooks. Men der «Youngblood» og «Pure Heavy» ikke hadde et eneste dødpunkt, inneholder «Blackout» et par-tre låter som er litt forglemmelige. Det blir litt for mange partylåter med høyt tempo. Et par av dem, Audrevolution og Midnight Man funker, mens andre, som Light Your Way og Naysayer, er glemt så fort dem er over. De beste øyeblikkene på Blackout er de litt lengre låtene, som This Is War, og de låtene hvor tempoet dras litt ned og låtene puster litt mer som California og tittelsporet.
Satellite er platas høydepunkt. Låta starter med en funky bassgang og inneholder en rekke effekter og gitarstikk som oser av 80-tall. På papiret låter det ikke som en vinnerlåt, men Audrey Horne får det til å funke. Ikke minst på grunn av at Toschie synger med en fantastisk selvtillit, noe som hever en allerede catchy låt.
Audrey Hornes sterkeste våpen er evnen til å skive låter som smyger seg under huden. Etter et par gjennomhøringer sitter man der og gauler med.
Audrey Horne er et av Norges beste band, og man kan håpe massene snart oppdager dem.
«Blackout» lider dessverre litt av «mer-av-det-samme-syndromet». Audrey Horne leverer varene, akkurat det man forventer, men de har gjort det bedre før. Med kvaliteten på det de har gjort før i mente, er det kanskje litt mye å forvente at de leverer nok en innertier.
Men Audrey Horne er et av Norges beste band, og man kan håpe massene snart oppdager dem. De fortjener desidert et større publikum.
Blackout: 7/10
Vær den første til å kommentere