Behemoth, At The Gates, og Wolves in the Throne Room @ Rockefeller

En søndag av de sjeldne.

Søndag 27. januar var det duket for «Ecclesia Diabolica Evropa 2019» på Rockefeller. Dette er navnet på turnéen til polske Behemoth, som har siden sin formasjon i 1991 blitt et av de største navnene som finnes i ekstremmetallens verden. Med seg på reisen har de det amerikanske bandet Wolves In The Throne Room, som spiller sortmetall med en litt moderne vri, og At The Gates, et svensk band som anses å være pionerer innen melodisk death metal.

De tre utenlandske bandene får en real norsk velkomst denne søndagskvelden. Kraftig snøfall i kombinasjon med en bitende vind herjer over Oslos gater. Dette virker på ingen måte å være til hinder for oppmøtet. Undertegnede ankommer åstedet kort tid etter dørene har åpnet, og på det tidspunktet starter køen ca. ved dørene til Tilt, et utested som ligger rundt hjørnet for Rockefeller. Det forhenværende publikummet hutrer og skjelver mens de spent venter på å slippe inn på den utsolgte konserten.

Ulvetid

Kveldens første band er Wolves In The Throne Room. I forkant av konserten har jeg vært litt spent på hva vi blir servert; bandet er ikke fremmed for ambiente uttrykk, hvilket kanskje ville vært litt malplassert i dagens setting. Deres siste utgivelse, «Thrice Woven» fra 2017, lener seg derimot mindre mot det ambiente sammenlignet med tidligere utgivelser, og det er denne som vil dominere settet deres.

Backdropen åpenbarer seg, og den har et kledelig nærmest Tolkiensk uttrykk. De fem amerikanerne inntar scenen, og etter kort tid ljomer de katakombe-aktige lydene som starter Angrboda gjennom lokalet. Riff, trommer, og Nathan Weavers pinte skriking inntar fort sin rettmessige plass, og det låter dritfett. Vokalansvaret veksler mellom Weaver og Kody Keyworth, hvis vokalstil har et mer kaustisk og Cronos-aktig preg.

Settlisten består av 3 låter preget av variasjon, mørke ambiente passasjer, og et nærmest hypnotisk uttrykk. Låt nummer to ut, The Old Ones Are with Us, er et godt eksempel på sistnevnte; både det mektige hovedriffet og den akustiske messingen er skreddersydd for å sende lytteren inn i en transe. De avslutter konserten med den mektige Born From the Serpent’s Eye, som etter en middelaldersk intro går i «Nemesis Divina»-modus. Midtveis i låten er det en kampklar passasje som minner om Enslaveds Slaget I Skogen Bortenfor, som etterfølges av en storslått finale. «Episk» er et begrep det dessverre har gått inflasjon i, men her passer det virkelig. En stemningsfull kvalitetskonsert!

Wolves In The Throne Room @ Rockefeller: 8/10

Søndagsmosh med svenske veteraner

Kontrasten mellom Wolves In The Throne Room og neste band ut, At The Gates, er både åpenbar og ganske morsom. Settet til førstnevnte bar preg av introversjon og lite humør (det hadde strengt tatt vært litt malplassert), noe som på ingen måte vil prege konserten til de svenske melodeath-legendene. Den karismatiske frontmannen Tomas Lindberg flørter og interagerer med publikum fra første spilte sekund, noe han vil fortsette med gjennom hele settet. Konserten er innledningsvis preget av låter fra fjorårets «To Drink From the Night Itself», men som helhet dekker den store deler av bandets omfattende diskografi.

At The Gates virker å kose seg, og de fremstår som svært fornøyde med mottakelsen de får hos publikum. Etter At War With Reality spør Lindberg i god demokratisk ånd om han skal kommunisere på engelsk eller svensk. Han virker fornøyd når hans morsmål får soleklart mest bekreftende brøl. De mange banger-partiene får lokalets mange knyttnever i lufta, og etter Cold innrømmer han å være imponert over energinivået publikummerne har klart å mane frem på en januarsøndag. «Det känns som en fredag!«, gliser han, og lar seg videre begeistre over moshpiten som finner sted under Death and the Labyrinth.

For undertegnede, som ikke har et altfor nært forhold til At The Gates, ender konserten opp å være litt i lengste laget. Settlisten består av hele fjorten låter, og det bør også fremheves bandets lydbilde ikke er altfor variert. Men fremføringen er utmerket og engasjementet likeså, og etter publikum å dømme fikk blodfansen nøyaktig det de ønsket. Vel blåst!

At The Gates @ Rockefeller: 7/10

Helt sjukt

Pausen mellom At The Gates og Behemoth er merkbart lengre enn mellom de foregående settene. Når kveldens headliner starter showet, åpenbarer det seg fort hvorfor. Det viser seg nemlig at bandet har en helt sjuk scenerigg. Introsporet Solve spilles over anlegget akkompagnert av en svart skjerm med et oppned-kors over en kartografisk fremstilling av Norge.

Lerretet dropper i det Wolves Ov Siberia starter, og man blir nesten helt lamslått av synet som følger (i tillegg til nesten døv av de ekstatiske brølene fra det smekkfulle lokalet). Scenen har gigantiske bannere, en roterende trekant med alskens visuelle uttrykk, ekstremt mye pyro og gass, og et band som ser ut som de tilhører en eller annen post-apokalyptisk kult. Det er trolig det drøyeste jeg har sett på Rockefeller noensinne.

Nær perfeksjon

Det visuelle spetakkelet matches av et like kraftig lydbilde. Bandet følger opp med Daimonos, og når Nergal og Orion begge korer «All hail!» låter det så brutalt at det er til å grøsse av. I likhet med At The Gates er Behemoth veldig flørtende overfor publikum, og Nergal ser passe sjuk ut i det han geiper og gestikulerer mot publikum på Gene Simmons-aktig vis. Settlisten er balansert sammensatt med både nytt, gammelt, «rolig», og eksplosivt, og klassikere som Conquer All og Ov Fire And The Void glir sømløst og galant over i nyere, mer midtempo-låter som Ecclesia Diabolica Catholica og God = Dog.

Det er primært kombinasjonen av to elementer som forhindrer meg fra å gi denne helsprø konsertopplevelsen toppkarakter. Det ene er gitarsoloene, som – kule som de enn er – fremstår ofte som litt vel improviserte, og som dermed fikk en tendens til å trekke lytteren ut av transen og bryte «suspension of disbelief«. Det andre er ekstranumrene. Trommeseansen med hele bandet på Coagvla er heftig, men sett under ett er det litt mye midtempo i slutten av konserten, og avslutningen på det hele er litt antiklimatisk. Men summa summarum var dette en nær perfekt konsertopplevelse!

Behemoth @ Rockefeller: 9/10