Dragen har landet
Støvet har lagt seg etter et brennhet “Camp Echo” (2016), og ut kommer en omgjort Håvik, som Khaleesi i Game of Thrones. Om det er det at Highasakite er tilbake til den originale duoen, eller at den verste stormen rundt bandet har lagt seg er usikkert, men punsjen er blitt borte. Albumet i sin helhet er mer en fortelling om hvordan det har vært i bandet den siste tiden, enn noe nyskapende for Highasakite. Det blir heller ikke lagt skjul på tilstanden som har vært i bandet i tekstene heller.
Flere musikere?
Det skal godt gjøres å komme nærmere Ingrid Helene Håvik og Trond Bersu enn det man gjør med Uranium Heart.
Avslutningen på albumet har også fått tittelen I Think I’ll Stick With You. Det kan fort tenkes nå at duoen Håvik og Bersu (Trond Bersu har også vært produsenten på plata) er det eneste aktuelle. Om Highasakite burde vurdere å ta inn flere musikere igjen? Ja.
Tregt og stillestående
Men for all del. Albumet er en pen musikalsk sammensetning, men området det kan fungere på blir mer og mer snevert etterhvert som man kommer seg gjennom albumet. En sittekonsert med de to overnevnte kan til dels fungere godt, men denne ansamlingen av elektro-landskap, nattasanger og ballader gjør at albumet oppleves fryktelig tregt og stillestående.
Det kommer til å bli en vippepinne av enorme dimensjoner når Highasakite skal ut på arenaturné. Om de kommer til å fremføre hele “Uranium Heart” eller om de kommer til å dra frem av de eldre låtene som har fanget publikummet siden 2011, kommer til å bli avgjørende om duoen kommer til å kunne nå nye høyder. Dessverre sitter jeg med en skummel følelse at eventyret kalt Highasakite nærmer seg sine siste kapitler.
Vær den første til å kommentere