Dampveivalsen ruller videre: Honningbarna på Sentrum Scene

For en maskin Honningbarna er! Ikke at musikken deres ikke er høyst menneskelig, det er bare det at bandet opptrer så sinnsvakt proft, selv om det er kaos som er både utgangspunkt og ønsket effekt når de spiller live.

Vurdering

Honningbarna på Sentrum Scene 6/6

Animorphs

Til hamringen av bass, trommer og synth gjør Honningbarna sin entre på Sentrum Scene. Med tittel- og åpningssporet på deres siste album Animorphs dundrende i ørene, starter bandet dampveivalsen, og viser ingen nåde resten av konserten.

«Dette er hardcore», hørte jeg noen i publikum si. Og det er så til de grader rett når det gjelder dette bandet. Null kompromiss, bare fullt – og steinhardt – øs fra start til mål. «Tingan e anderledes/Og æ tror du har kjent det i lufta,» synger Edvard Valberg på «Passasjer». Vi er ganske mange som har kjent det i lufta, spesielt etter det siste albumet deres: Dette må være det beste – og mest hardtslående – norske live-bandet for tiden.

Hvem av oss er idiot?

Musikken er en ting, men laserlyset, det hvite lyset, all flashen slår oss overende i samspill med musikken. I kombinasjon med høy mobilitet, spesielt fra vokalist og frontfigur Valberg, fører dette til at det er relativt vanskelig for en glad amatør å få tatt anstendige bilder. Hvem bryr seg. Når alt det treffer oss og Honningbarna byr opp til fest og kaos, er vi solgt.

Honningbarna harver gjennom de aller fleste låtene på Animorphs, som «Øyane er mosaikk» og «Mitt hus». I tillegg får vi «Født feig/Dø bleig», samt den gamle konsertkjenningen «Fri Palestina». Jubelen står i taket når Edvard Valberg tar fram celloen og bandet drar i gang.

Stagediving står på agendaen uansett konsert med Honningbarna. Spontant og med stor glede kaster både Edvard Valberg og gitarist Christoffer Trædal seg friskt ut i folkemengden. Hvem av oss som er idiot er ikke godt å si, men på allsangen virker det som om brorparten av de om lag 1600 menneskene i salen føler seg som glade, hoppende idioter.

Stålkontroll

Honningbarna er et band som har stålkontroll på det de driver med. De to gitaristene hugger ut riff, bassisten buldrer presist med traktorbass og bassløp som garantert går fortere enn en traktor gjør. Trommelyden slår gjennom betong og Edvard Valberg er en frontfigur et hvert band bør ha våte drømmer om.

Etter de to ekstranumrene «Prinser av Sarajevo» og «Dødtid» er vi relativt mørbanket av de sterke inntrykkene. Vi gleder oss allerede til neste sjanse til å se Honningbarna live, og får du sjansen bør du komme deg på konsert med dem du og. Hvis ikke går du rett og slett glipp av noe av det beste norsk musikk har å by på akkurat nå.

Intervju med Edvard Valberg

Fotogalleri: Ådne Evjen