Av alle legendariske band innen metall og rock, har Deep Purple vært det lengstlevende. Bandet har overlevd krangler, pauser, og utallige utskiftninger. Nå legger de ut på sin avskjedsturne. Det er forståelig når alle originalmedlemmene som fortsatt er i bandet har rundet 70 år. I Oslo Spektrum så det ikke ut til at alderen tynget bandet så kraftig.
I likhet med Black Sabbaths avskjedsturne i fjor, ser det ut til at Deep Purple har nokså fast spilleliste. Låtene de spiller i Oslo Spektrum er de samme som i Trondheim dagen før. Setlisten er en god blanding av nyere materiale og gamle klassikere.
Ny plate i år
Bandet starter kvelden med Time For Bedlam fra årets album «InFinite». Syttitallsfølelsen kommer frem med et meget fremtredende hammond-orgel. Samtidig er det et ganske pompøst lydbilde som minner meg om hvor mye power metal skylder Deep Purple. Det er fortsatt mye liv igjen i stemmen til Ian Gillan, og selv om de er ganske stillestående, fremstår de som mindre geriatriske enn Black Sabbath.
Fireball er en klassiker for alle kjennere av metal. En kort og kontant rocker det formelig spruter av. Vi blir blir tatt med tilbake til 70-tallet av harmoniene i Bloodsucker. Gitarsoloer, orgelsolo og ivrig skinnpisking fra trommis Ian Paice veier opp for Gillans noe anstrengte vokal. Første virkelig store klassiker i kveld, er Strange Kind Of Woman. Denne er roligere enn de foregående låtene, men har en drivende groove, litt som boogierock. De avslutter låta på en gnistrende, jammete måte.
Det mest overraskende med The Surprising er hvor dårlig den er. En usammenhengende, lite givende power ballad og kveldens største dødpunkt.
De fortsetter i jazzrock-land med den nye All I Got Is You. Den er dessverre ikke helt på nivå med de gamle låtene. «Uncommon Man» er en av de nyere låtene som funker best. Introen minner litt om David Gilmour era Pink Floyd. Låta, som blir tilegnet avdøde Jon Lord, utvikler seg til av bli en blanding av powermetal og pompøs 70-talls progrock. Jethro Tull møter Dragon Force i en Deep Purple-låt fra 2013. Det mest overraskende med The Surprising er hvor dårlig den er. En usammenhengende, lite givende power ballad og kveldens største dødpunkt.
Legender
Selv om Lazy er en av bandets mest kjente og spilte sanger, får jeg ikke helt tak i den. Den minner om datert, flinkis jazzrock som Joe Satriani. Satriani har forøvrig hatt et kort opphold i bandet på 90-tallet. Det er i det hele tatt mange kjente rockere som har vært innom Deep Purple. Blant de som ikke lenger er i bandet, er nok Ritchie Blackmore den viktigste. Han har senere vært frontfigur i Rainbow og Blackmore’s Night. David Coverdale var i Deep Purple før han stiftet Whitesnake og Glenn Hughes hatt suksess solo i tillegg til en plate med Toni Iommis Black Sabbath.
Knocking At Your Back Door er en sexy sak med bra groove og en snerten gitarsolo.
Til tross for at vokalisten ikke helt henger med i toppene, er Birds Of Prey den låta fra «InFinite» som fungerer best i kveld, mye takket være kveldens hittil beste gitarsolo. Knocking At Your Back Door er en sexy sak med bra groove og en snerten gitarsolo. Det er litt snodig at bandet har gjort en lang solo fra deres nyeste medlem til et fast punkt på denne turneen. Don Airey overtok etter Jon Lord i 2002, og har grepet på tangentene. Det blir likevel litt usammenhengende og forvirrende når han i løpet av fem minutter er innom krautrock, den svevende i stilen til Mike Oldfield og Grieg (to ganger) i tillegg til mye annet. Heldigvis markerer keyboardsoloen overgang til en hitparade.
Avsluttende hitparade
Perfect Strangers er en klassiker fra Machine Head, og en hører her tydelig likhetene med Iron Maiden og Led Zeppelin. Her er det kanskje like mye at Deep Purple har tatt til seg nye trender (sangen er fra 1984, god tid etter at Iron Maiden slo gjennom) som at de har inspirert andre. Sangen er uansett tøff og på høyde med de beste fra Iron Maiden.
Sangen har blitt spilt så mye at den nesten er redusert til en klisje.
Space Truckin’ er en metallåt fra før metallens tid, fordi de har skrudd både intensitet og hastighet på noe som minner om blues. Et orgel og bassriff gjør mye av låta. Selv om den låter litt datert, er det gøy å kunne høre i 2017 hvor metalen startet. Det er få låter i rockehistorien som er mer ikoniske enn Smoke On The Water. Sangen har blitt spilt så mye at den nesten er redusert til en klisje. Da er det befriende å høre bandet som står bak låta tilføre den noe nytt. Med noen små grep, skaper de nytt liv i deres desidert største hit.
Deep Purple rekker knapt å hente seg drikke før de kommer på igjen med Hush. Låta er ikke deres originalt, men det ingen som husker originalen. De drar en lang og sprelsk versjon som viser hvor utrolig samstemte de er. Den en soloen overtar etter den andre, slik at det blir et fyrverkeri av en låt. De avslutter på topp med Black Night. Selv om bassisten slår seg løs i starten av låta og det blir keyboardsolo i midten, er sangen først og fremst en kontant direkte rockelåt. En allsangvennlig, lite pompøs låt med god melodi og tøft gitarriff. Trenger man mer?
En kveld med Deep Purple, er en kveld med rockehistorie på godt og vondt. De er innom både blues, funk og jazz, men en trofasthet til rocken ligger i bunnen. Etter nesten 50 år i rockens tjeneste signere de ut. Vel blåst av de levende rockelegendene.
Deep Purple – Oslo Spektrum – 7/10
Vær den første til å kommentere