Efterklang – Altid Sammen

Efterklang går nye veier uten å miste seg selv.

Vurdering

Efterklang – Altid Sammen: 5/6

Danskene i Efterklang gir i høst ut sin femte fullengder. Den eksperimentelle gruppen har vært lagt på is siden Piramida, som ble spilt inn på Pyramiden på Svalbard. Pausen har de brukt til å slippe tre plater sammen med den finske trommisen Tatu Rönkkö under navnet Liima. Etter flere samarbeid og en turne med blant annet en stopp på Ultimafestivalen på Sentrum Scene, slipper de deres til nå mest popete plate.

Altid Sammen har et atmosfærisk og fint lydbilde, men det er ikke like monumentalt og orkestralt som på forgjengeren. Helt fra åpningssporet «Vi Er Uendelig», minner de mer om svevende, dansk pop enn de tidligere platene, som har tydeligere nikk til Sigur Ròs. For første gang synger Casper Clausen på dansk. Vokalen er mer fremtredende enn før. På «Supertanker» har de til og med lagt på masse klang, for å gi Clausen mer fylde. Han har en behagelig stemme, uten at den kan måle seg med han det høres ut som mye av inspirasjonen til musikken deres kommer fra, Jonsi i Sigur Ròs. Det nærmeste han kommer Jonsi, er når han går opp i stemmeleiet på «Uden Ansikt».

Behagelig og velprodusert

De nye platen har gjennomgående gode melodier. Om ikke alle er like fengende, er de behagelige å høre på. Det skyldes et velprodusert og relativt komplekst lydbilde. De spriter opp lydbildet med litt ulik instrumentering. Mens «I Dine Øjne» har klassisk gitar, er orgel og trompet fremtrendene i «Hænder Der Åbner Seg».

Det blir sjelden mørkere enn på den melankolske «Verden Forsvinner», men en lekende fiolin liver opp tristessen. De treffer stort sett meget godt på arrangementene, men noen blir litt lange. Spesielt «Under Broen Der Ligger Du» blir med sine over sju minutter langtekkelig, selv med en Molværsk trompet. Det går for tregt og er for lite fremgang i oppbygningen av låten, i motsetning til avslutteren «Hold Mine Hænder».

Nesten-poprock med egenart

Den småpene og svevende «Havet Løfter Seg» fungerer nesten som et mellomspill mellom de to lengste låtene på platen. Avslutteren er nok platens beste. Her er Efterklang over i postrocken. «Hold mine Hænder» har en fin oppbygning. Den starter med lette strenger og tangenter i Tortoise, før et gitarriff kommer inn etterfølgt av trompet. De veksler litt mellom hvem som er mest fremtredende, men det blir sakte, men progressivt mer intenst, før Clausen kommer inn på vokal etter nesten fem minutter. For å gjøre det pompøst og stort nok, svarer et kor på alle strofene hans. Det låter direkte lekkert, før låten og platen avslutter meget svevende, og trompeten får siste ordet (eller tonen).

Efterklang har med denne platen nærmet seg poprock uten å miste sin egenart. Denne platen kommer nok til å følge meg resten av høsten, og sannsynligvis lenger enn det.