Det kan være relevant å nevne at undertegnede har begrenset erfaring fra metallverden og ofte starter dagen med Beyonce og avslutter med Miles til kvelds. Men med friskt mot beveger jeg med ned i underverden, forbi portene og inn på Bergens USF Verftet for å se Beyond the Gates.
Obliteration
Torsdagens første konsert, Obliteration, er et band inspirert av sen 80-talls og tidlig 90-talls deathmetall, doom og trashmetall. De ønsker å skape «totalt grusomt stemning», men dette ønsket kommer dessverre ikke gjennom pga. dårlig lyd.
Forsøket på å skape et kaotisk, nyskapende lydbilde mislykkes og instrumentene blander seg sammen i en grøt. I stedet for at hver enkelt instrument og musiker kommer til sin rett, blir lydbildet tamt og uklart. Gitaristen står ut som et lite lyspunkt, men helhetsinntrykket er skuffende og mitt første møte med metallverden er underveldende.
Svartidaudi
Kveldens etterfølger, Svartedaudi, har et mørkere lydlandskap med vokalist Sturla Viðars råe, mørke stemme. Her kommer lydene mer til sin rett; melodiene er klare og gitaristen gir låten fremdrift. Sangene er formelbaserte med vers-refreng-vers og bygger seg gradvis opp. Estetisk fungerer det også; scenen blir tidvis dekket av røyk og kamuflerer musikerne totalt. I et annet parti blir musikerne til klare silhuetter omkranset av rødt lys. Det er enkelt, men effektivt. Gitaristen til venstre minner om Rick Genest, den tatoverte kjekkasen fra Lady Gagas musikkvideo, og hever estetikken enda mer.
Når Sturla Viðar åpner munnen er det som et mørke slippes ut, og den stadig grovere, dypere stemmen blir innfiltrert med resten av et enormt lydbilde. Det funker bra. Vekselvis blir seige, sakte, meditative doom sekvenser til aggressive partier som kjennes i brystet og klapping blir til hissige knyttnever. Gitaristens jevne spilling holder melodien, samtidig som bassen eskalerer og driver musikken inn i raskere tempo. Lyden er suveren versus konserten før, og kanskje, i likhet med en hørselsvern-kledd baby jeg får øye på, opplever jeg min første ordentlige metallkonsert. Jeg tror vi liker det.
Behexen
Kvelden bygger seg bra opp, eller skal en si ned, mot mørket og lokalet på Verftet fylles opp. Behexens elsk på Satan uttrykkes gjennom sinnssyk perkusjon, et abnormalt tempo og liksminkede musikere. Hoath Torog, som identifiserer seg som en satanist, har en mørk røst og lydbildet er mye hardere enn de foregående.
Jeg prøver og skille de nyanserte måtene å bruke stemmen på under festivalen; noen synger, de fleste brøler og noen brøler ekstra mørkt. Og noen simulerer et slags gulp med lyden av brøl. Jeg velger å beskrive det som gulpebrøl. Uansett, mens noen band kødder med Satan og bruker humorelement i all denne mørkheten, tar Behexen Satan seriøst og det er alvorstungt og dystert i lokalet. Det gleder meg å se en kvinne på scenen.
Marduk
Svenske Marduk har holdt på siden 1990, men har kun et originalt medlem igjen. Anklager om tilknytninger til nazisme og faktumet at publikum har endret seg fra svartkledde rocketyper, til flere uniformerte skikkelser, gjør at stemningen ikke bare er god. Jeg får inntrykk av at dette er veldig seriøst for noen og at klærne ikke er en utkledning, men representerer en ideologi. Her er det mange hvite menn som er veldig enige.
Foto: Øyvind Toft
Lydbildet blir mer og mer hardt. Stemningen er direkte hatefull og knyttnever hytter mot Marduk. Trommene går i et og stemningen er suggerende. Headbanging er like naturlig som å stå i ro og flere skal danse på seg en nakkesleng i kveld.Torsdag bygger seg stadig oppover og hver konsert er hardere enn forrige, og det som føltes som katarsis tidlig på kvelden, er nirvana mot slutten. Kvelden krever stamina, men er utrolig drivende.
Mayhem
Fra drøyt til sløyt. Mens Marduk har et alvor over seg, er Mayhem mindre selvhøytidelige. Scenen er badet i blått lys, det er teatralsk, vokalist Attila synger, brøler, gulper og kødder. Det er mer lekent og stemmen er kommanderende, bjeffende, melodiøs på en teatralsk og nesten operaaktig måte og brukes på en mer allsidig, kreativ måte. Gitarriffene kommer tydelig frem og gitaristens hender flyr over gitaren som klør.
Folk brøler og teatersminke blander seg med svette mens eksplosive strobelys bader rommet. På et tidspunkt blir det genuint hissig stemning når noen vil fremover.
Mayhem tar en kunstnerisk pause for å slenge på seg noen svartedaudenaktige kapper og det blir enda mer dramatisk når Attila begynner å synge mot en medbrakt, likegyldig hodeskalle og noen knokler. På scenen er det oppheng av statuer med svarte hull som ansikt.
Min metallvenn/støttekontakt aka Tunge Øreringer, som skal opp klokken 06.00 myser mot klokken. Metallfolk må tross alt også sove og konserten har allerede vart i en time. Det er varmt, sent og beinhardt.
Mayhem er eksperimentelle og element som korpsaktig perkusjon gjør at det virker som de ikke kommer rett ut av metallfabrikken. Men jeg sovner stående. Kan Beyond the Gates unngå å ha en time pause mellom konsertene neste år? Utenfor har himmelen åpnet seg og i kjent Bjørgvin stil drukner vi i regn. Og smerte så klart.
Emperor
En ny dag på Beyond the Gates. Galante menn lar meg entre moshpitene før dem. Nei da. Jo da. Emporor har innslag av sang som gjør at lydbildet i korte, korte øyeblikk minner om Metallica. Det er episke mellomparti hvor tempoet skrus ned, og melodiøs synth og kvinnelig koring tas i bruk. Takt, melodi og tempo endrer seg fortløpenede. Emporer unngår den meditative effekten andre band har, spesielt Doom, men holder oss konstant på tærne.
De unngår også den klassiske metall estetikken, med sine arbeidsbukser og tekniske klær; bukser som kan gjøres om til shorts etc.. Musikken er i fokus og bakteppet er en visualisering av fjord og fjell. Etter hvert prosjekteres en film av trær som bølger over fløyelsgardiner og et mer instrumentalt parti kommer. Tempoet dras ned og det blir seigt, synth og sløyt. Kan dette kalles folkelig metall? Stemningen er hvertfall veldig god.
Dessverre er ikke alle like galante og hissig stemning oppstår på gulvet når noen vil frem. Jeg blir vitne til to voksne menn som lugger hverandre i håret. Forklarer dette hvorfor så mange er skinna? Er det rett og slett HMS? Emperor frir til publikum ved å ta selfie ut mot publikum.
Candlemass
Candlemass spiller en undersjanger av metall, doom hvor det er mer tregt og seigt og gjerne med tung gitar. Det er en sjanger jeg godt kan like, men personlig syns jeg vokalisten ødelegger for det instrumentale her. Stemmen er teatralsk og med mye vibrato. Det gir meg assosiasjoner til Jon Bon Jovi.
Det føles som en rockeopera musikal fra London og de regnbuefargede lysene tilfører ingenting. Men det skal være sagt at dette er selvsagt subjektivt og publikum ser ut til å like det.
Abbath
Jeg overhører i køen at en trenger ikke å like musikken for å ha det gøy på konsert med Abbath pga. vokalist Olve Eikemo aka Abbath Doom Occultas store underholdningsverdi. Og det lover bra når han kommer ut i en slags Ninja Turtles aktig skinnvest og Kiss sminke. Og han og resten av bandet leverer. Vokalist Abbath har mye humor og det er både konsert og show med tordenlyder mellom låtene. Gulpebrølene sitter løst og tungen hans strekker seg mot oss. Bassist Mia Wallace har den lengste bassgitar og ser utrolig fet ut. De spiller som om de mener det og melodiøse låter med repetisjon som et virkemiddel. Jeg blir pisket av mannen foran meg sitt hår og stukket av naglebelte til kvinnen foran meg. Tempoet økes og brystet mitt er spent. Du kan se at de koser seg på scenen med Rauds spilleglede og Wallaces eierskap over situasjonen. Hun er som metallens Tomb Raider.
Helt til venstre står en fotograf som har glemt kameraet sitt og tegner portretter med kull. På slutten KLIKKER bandet; det er strobelys, gitarsolo og plektere kastes ut til publikum. En ekstra heldig en får håndkleet som Abbath har tørket seg bak med.
Musikerne forsvinner fra scenen og det settes på dataspillmusikk med fanfareinnslag. Abbath returnerer med et metallsverd i hendene som han ærverdig legger på hodet til en av oss på gulvet. Som en form for utnevnelse. Ettersom det har gått 90 minutter blir jeg litt motløs over Abbaths retur til scenen, men til lyden av fanfare forsvinner han fra scenen og Beyond the Gates er ferdig.
Konklusjon
En god metallkonsert er kanskje definisjonen på katarsis; like meditativt som en klassisk konsert og like brølevennlig som en squashbane. Mayhem amen.
Vær den første til å kommentere