For meg har det blitt en aldri så liten tradisjon å ramle innom Gregers på Hamar for å oppleve ekte live-musikk. Kanskje av den enkle grunn at det kan bli nok julemat i magen, og en må jo tenke på åndelig påfyll i form av balsam for ørene også. Noe en helt klart har mulighet for når Gregers åpner dørene fjerde juledag.
Som tidligere var det bandet Kliss Lik som dro det hele i gang. Kliss Lik er et tribute-band til legendene Kiss, som i skrivende stund har lagt sine instrumenter på hylla etter en femti år lang karriere. Kliss Lik har sannsynligvis ingen planer om å følge sine idoler på det punktet, i alle fall ikke foreløpig. Bandet stiller med et greit knippe velvalgte Kiss-låter som ofte byr på allsang og et publikum som er med på notene. En klarer liksom ikke å unngå å bli revet med, her er det helt klart spilleglede på høyt nivå.
Det fine med dette bandet er å se den voldsomme jobben de legger i hvert show, samtidig som de har glimt i øyet. Bandet har stor respekt hos meg grunnet en legendarisk konsertopplevelse på Glassheim Kulturscene tilbake i 2017. Der var publikumsoppmøtet langt under det en strengt tatt kunne håpe på. Det var knapt nok en håndfull som fant veien for å oppleve gode Kiss-klassikere innpakket i riktig kostyme og med et godt show. Det var strengt tatt så begredelig at bandet fikk forespørsel om at de kunne heve honoraret uten scenetid, men bandet sa uten betekningstid at de skulle gjøre showet uansett.
Kliss Lik imponerte meg der og da, og for meg er og blir dette den legendariske konserten med Kliss Lik. Besetning pr dags dato: Kristian Lie som gjør en særdeles god Paul Stanley som frontfigur. Anders Olsen Brøntveit som The Demon Gene Simmons. Geir Atle Wiig Johansen som Space Ace Frehley. Sist men absolutt ikke minst, Terje Stian Flagstad som Peter Criss, som i motsetning til The Real Deal der Peter Criss er minst i størrelsen, så rager Terje relativ greit over resten av Kliss Lik.
FUEL
Og det blir absolutt ingen nedtur når FUEL går på scenen på Gregers. FUEL er en hyllest til det heftige 80-tallet, til band som Whitesnake og Van Halen. Når en er i den gata bør en ikke glemme verken Europe eller Billy Idol, noe FUEL ikke gjør. Det låter både tight og til tider uforskammet bra, men så er Pål Strand en dyktig vokalist som vet hvordan man får med seg publikum. Det er tydelig at det ligger mye rutine – og glede – bak det FUEL driver med.
FUEL er en hyllest til det heftige 80-tallet, til band som Whitesnake og Van Halen.
FUEL bare fortsetter i et drivende tempo med 80-tallsklassikere på rekke og rad. Kan det bli bedre innpakning i romjulen? FUEL består av Pål Strand, Lars Marius Brenne, Bjørn Hagen, Kent Frydenlund og Øystein Karstensen.
Konklusjonen blir at om man setter pris på 80-tallet når det gjelder musikk for mimring, er det ingen dum ide å besøke Gregers fjerde juledag. Det var helt utrolig kult. En fryd for både ører og øyne.
Ribberock på Gjøvik
Hadde man vært litt snartenkt og kanskje litt lur, burde en kanskje ha stoppet der, men når Garasjefestivalen og Kulturgarasjen inviterer til Ribberock på Gjøvik Kino & Scene, så blir en automatisk nysgjerrig, faktisk veldig nysgjerrig. Så da ble det en aldri så liten tur over til den gærne siden av Mjøsa. Ribberock skiltet med tre band for kvelden. Bathiel var først ut. De spiller melodic black metal inspirert fra tidlig nittitall, dystert svart og dommedagsprofetisk. Selv om det var dystert og svart, var det absolutt visuelt og interessant.
Når Garasjefestivalen og Kulturgarasjen inviterer til Ribberock på Gjøvik Kino & Scene, så blir en automatisk nysgjerrig.
Neste band på scenen var Mosti Sonus som helt klart var langt mer fargerikt enn bandet som åpnet årets Ribberock. Mosti Sonus var et absolutt iøynefallende og spennende innslag. Et band som ikke gikk av veien for eksperimentere med forskjellige stilarter.
Bandet som avsluttet det hele var Redwood Temple. Jeg så dem så vidt på årets Garasjefestival, og jeg må bare si at min helt personlige oppfatning er at bandet har vokst veldig bare på noen måneder. Dette er et band fra Innlandet som helt klart får publikum med seg, de var på hjemmebane. Redwood Temple er et spennende band som kanskje gjør seg best live. De er rutinerte og drivende gode musikere som gir absolutt alt. Bjørnar Lunna imponerer som vokalist, men han som kanskje imponerte mest var Anders Eng på gitar. Med en stødig bassist i hjørnet, Arild Sjørengen og Odd Arve Nicolaisen på trommer og synth må det bli bra og det ble det absolutt. Det virket også som publikum på Gjøvik var enig med meg i at det var en bra kveld.
PS.
Nå har jeg vært så privilegert at jeg har fått oppleve mange band som har levert i løpet av året. Det er imponerende hvor mange dyktige, og ikke minst hardtarbeidende, musikere vi har i dette langstrakte landet. Det har blitt utrolig mange gode opplevelser og imponerende konserter i 2023. Så må man også huske på å sette pris på de små konsertlokalene som gjør sitt for at morgendagens artister skal få muligheten.
Jeg hadde forresten en merkelig opplevelse når jeg sto i mørket og ble dratt med i konsertopplevelsen. En av musikerne dro jeg kjensel på fra nabolaget. Den gangen syklet han på trehjulssykkel i pysj rett før leggetid. Ikke trodde jeg at han skulle plukke opp et instrument og bli en dyktig musiker. En føler seg plutselig litt gammel, men det er også en god følelse å vite at god musikk og ekte glede med rock ‘n’ roll vil leve i neste generasjon også. Ha et riktig godt nytt år!
Fotogalleri: Hans Martin Høydahl
Vær den første til å kommentere