Ghost rocker Oslo Spektrum

Ghost er større enn noen gang, og fengsler publikum i Oslos storstue.

Svenskene i Ghost har gjestet Norge mange ganger før. Nå i Oslo Spektrum, som de gjester på «Pale Tour Of Death» i forbindelse med fjorårets kritikerroste album «Prequelle».

Det er mye folk i Spektrum i kveld, men langt fra fullt. Stemningen er likevel meget god. Allerede når de spiller av introen Ashes, stiger stemningen i været. Når de så starter konserten med Prequelles beste låt, Rats, har de med seg publikum fra start. Låta er så popete en heavylåt kan bli. Det er ekstremt fengende og direkte. Det kan vel også sies om Absolution. Tusenvis av hender er i været mens de synger med på refrenget. Ritual er nok en allsangvennlig låt. Teksten er skumlere enn bandet og musikken de leverer. Scenen har litt preg av danskebåt og Grand Prix uten å være helt der. Akkurat som musikken, har det visuelle et snev av det banale uten at det tar overhånd. Den har også mye av det sakrale preget som kjennetegner musikken.

Innimellom hardt og pompøst

Con Clavi Con Dio er hakket hardere enn de første låtene. Den har også en satan-orientert tekst. De fleste klapper med, mens bassen i Spektrum for første gang i kveld blir grøtete og uklar. Låta går rett over i den nærmest messende Per Asperi Ad Inferi. Ghost spiller et voldsomt mellomspill, før to gitarister spiller gitarsolo på tur, før Devil Church utgør en flott intro til den mektige og fengende Chirice. Den første låta som ikke fungerer helt, er det noe retningsløse intrumentalen Miasma fra fjorårets plate. Det mest oppsiktsvekkende med den låta er at en fyr i pavekostyme spiller saxofon.

Ikke alt fra Prequelle funker

Vokalisten fremstår nå stort sett kardinal etter å ha droppet pavekostymet, og etter kveldens første klesskift fremstår han som en croonerlignende gentleman med hatt og stokk. Overraskende nok kjører de Jigolo Har Megiddo akustisk. En ganske fengende poplåt fremført på lystig vis. Det blir hakket mer alvorlig på Pro Memoria, men til å synge om døden, er musikken litt vel oppstemt. Selv om Ghost har mange alvorlige tekster, virker lette hardrockere som denne ganske lystig. Witch Image er tilsynelatende fengende, men fester seg ikke helt. Da er det godt de løfter seg veldig med den ganske rolige, men akk så egenartede Life Eternal og dermed avslutter første del av konserten.

Del to: nå enda bedre

Introen til del to av konserten er kanskje vel så okkult i tonen som noe Ghost. Masked Ball fra filmen «Eyes Wide Shut» gir oss en god og skummel stemning før Ghost går på scenen igjen anført av en rød kardinal med den direkte og fengede Spirit. Mye trommer og røyk danner et frempek til den mektige From The Pinnacle To The Pit, som skjemmes av en grøtete bass. Det ene gitaristen, som i likhet med resten av bandet bak kardinalen er en ghoul, får med seg hele salen på hoiing klapping før Majesty. Låta funker ikke helt, selv om den har tøffe gitarriff. Kardinalen har passende nok byttet til svart før Satan Prayer. Låta er litt hardere enn på plate, slik at musikk og lyrikk passer bedre sammen. En knall låt. De er uvanlig harde på den fengende Faith, som jeg innser at jeg må høre mere på.

Det blir aldri skumlere og mer okkult enn på Year Zero. Jeg driter i om noen synes det blir for mye. Låta er steintøff, fengende og har et herlig gitardriv. Det ser bra ut også, for lyset er ekstra fint på denne låta. De har også pyro, masse pyro! De trenger en overgang i Spøksonat før de kjører på videre med den pompøse, men ikke spesielt harde He Is. Dette er den mest sakrale låta de har. Om messene i kjerka hadde hørtes sånn ut, hadde jeg nok gått dit. Det gjør de dessverre ikke.

Heidundrene avslutning

Vi får beskjed om at «This will wabble your asses», før de kjører på med deres hardeste låt. Mummy Dust fremføres med noe så corny som keytar. Ghost overrasker stadig. De vil også bekreftet at våre asses er wobbled. Når Ghost først gjør en coverlåt, gjør de den bedre enn originalen. Roky Erikssons If You Have Ghost passer bandet som hånd i hanske. Under låta er vi vitne til noe så selsomt som introduksjon av et anonymt band. Selv det gjøres underholdende.

Dance Macabre er en snasen og fargerik låt. De avslutter hovedsettet med en heidundrene versjon av Square Hammer. En hoppende gitarist, glitrende gitarsoloer og et band i fyr og flamme anføres av en alltid stødig kardinal. Det er god stemning i salen når låta avsluttes med gnistregn fra taket. Etter at bandet behørig takkes av, kommer kardinalen på og fjaser lenge før bandet avslutter med å feire den kvinnelige orgasme. Monstrance Clock har et fengende refreng som synges i en rungende allsang. Dermed avslutter Ghost en ganske lang kveld på topp.

Ghost @ Oslo Spektrum: 8/10