Haraball – Hypno

Haraball går nye veier på sitt tredje album, som smaker av kaldsvette og blå resept. «Hypno» gis i dag ut via Fysisk Format.

Foto: Lars Dalen

Det har gått hele fire år siden verden sist fikk en fullengder fra hardcorepunkerne i Haraball.  Tiden som har gått siden «Half Tux» ble gitt ut i 2014 har åpenbart bandet tilbrakt rimelig dypt nede i kaninhullet, for deres siste plate er av en helt annen karakter og på et helt annet nivå når det kommer til eksperimentering.

Bisarr karakter

Ifølge bandet selv skyldes ventetiden forbundet med «Hypno» at det rett og slett var en tidkrevende affære å skrive selve låtene. Et stykke uti prosessen med å lage oppfølgeren til «Half Tux» bestemte de seg for å skrote mest mulig av de mer tradisjonelle elementene av hardcore.  Etter endt prosess satt de igjen med et album de selv beskriver som sitt utvilsomt beste verk, som består av «farlige låter som vi egentlig ikke vil anbefale overfor noen».

Fra et lytterståsted var møtet med «Hypno» veldig interessant. Ved første avspilling er det vanskelig å ikke bli tatt på senga av den unike sounden de har spikra sammen. Når man har fått summet seg etter sjokket, vil man typisk kunne kjenne på en ulmende skepsis. Albumets bisarre karakter oppleves gjerne som monoton, låtene fremstår som lite varierte, og dynamikken både internt i låtene og i overgangene mellom dem er i beste fall beskjeden. Man får kort sagt litt en følelse av at plata er en såkalt «One trick pony». Men! Dette går gradvis over, og når man er på ca. 5 gjennomlytning vil man ha fått med seg de subtile (og ikke fullt så subtile) særegenhetene som er spredt rundt på skiva.

Dadaistisk suppe

Ved første avspilling er det vanskelig å ikke bli tatt på senga av den unike sounden de har spikra sammen.

Lydbildet som bærer «Hypno» er vanskelig å verbalisere. Et forsøk på sammenligning med andre band sender tankene i retning av en dadaistisk suppe bestående av Bad Brains og Hot Snakes, hvor de beste klangene fra Killing Joke brukes som krydder. Mest av alt høres det dog ut som en punka tolkning av paranoide vrangforestillinger. Spesielt gitararbeidet underbygger dette; de diskanttunge riffene bombarderer lytteren med det ene alarmerende riffet etter det andre. Et godt eksempel på dette finner man f.eks. i den kledelig døpte låten Paranoia Eggs, hvor refrengriffets sireneaktige jamring kan lure lytteren til å tro at sykebilen endelig kommer. Gitarist Trond Mjøen har også fått en (p)synth å herje med på dette albumet, hvilket er utelukkende positivt.

Det er jevnt over et ganske stabilt høyt nivå på platens individuelle spor. Men selv om de ikke er veldig markante, finnes det dog visse høydepunkter og lavpunkter. Jeg vil påstå at Haraball har gjort gode valg med hvilke låter som har fått æren av å være singler; både Hypno og Bacterion tilhører klart toppskiktet på platen. Det samme gjør den illevarslende Authority Magnet.  På motsatt side av skalaen finner man avslutningssporet Potatoes, som oppleves som noe pregløs og overflødig. Og, dersom man skal hengi seg til den noe usjarmerende kunsten kalt flisespikkeri, kan det også påpekes at White Chickens og Blücher blir litt for identiske når den ene etterfølger den andre.

Mer helhet enn enkeltspor

Vi krysser fingrene for at Haraball får gitt ut mer som dette før de blir låst inne for godt.

Skal man først adressere ankepunkter med skiva, er det mer helhet enn enkeltspor som bør under lupen. Selv om platen over tid viser seg å være mer heterogen enn man først kan frykte, er det ikke å stikke under en stol at litt flere – og større – variasjoner i stemninger og tempo hadde vært en fordel. Låten Hypno har f.eks. et instrumentalparti som treffer godt, og albumet hadde på ingen måte lidd av å ha noen flere slike.

Dette kan dog henge sammen med det andre og største ankepunktet: albumets lengde. Selv om Haraball har understreket at låtene er lengre enn på forrige utgivelse, har de en gjennomsnittslengde på 2 minutt og 40 sekunder, og plata som helhet er gjennomspilt etter knappe 30 minutter. Det hadde ikke gjort noe med minst 10 minutter ekstra Haraball. Samtidig må det anerkjennes at dette er en etablert konvensjon innen punksjangeren, som igjen trolig er hardkodet i disse guttas DNA. Å gnåle etter lengre låter vil være som å be en sirkel om å slutte å være rund. Alt i alt er «Hypno» en svært spennende og særegen skive, og vi krysser fingrene for at Haraball får gitt ut mer som dette før de blir låst inne for godt.

Haraball – Hypno: 8 / 10

Sjekk spesielt ut: Hypno, Bacterion, Authority Magnet

Haraball på Facebook

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/4JHn0c9Il5uomjIuM5dXcG» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]d

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*