Hot Snakes på Øya 2019

San-Diego kvartetten Hot Snakes leverte en etterlengtet og heftig konsert på Øya torsdagskveld, og bygde gradvis opp stemningen sammen med mer og mer hengivne tilskuere i det passe fylte Sirkus-teltet.

Hot Snakes´primus motor og  hovedgitarist John «Speedo» Reis og bandets andre frontfigur, gitarist og vokalist Rick Froberg har spilt sammen siden midten av åttitallet. Gjennom de innovative og legendariske bandene Pitchfork og Drive Like Jehu fornyet de post-hardcore sjangeren sammen langt utover nittiåra.

Av sine 8-9 band er Reis kanskje mest kjent for sin kommersielle storhetstid i Rocket From the Crypt, mens Froberg i senere tid har gitt ut tre plater med sitt mer neddempede Obits. Hot Snakes (1999-2005, 2011-) forener det eksperimentelle og harde med riff-basert garage rock. Mange er enige om at dette er Reis og Frobergs sterkeste prosjekt sammen.

Etterlengtet gjensyn

Sist Hot Snakes gjestet Oslo var på Øyafestivalen i 2005, da i solsteika foran et tett sammenpresset publikum på den minste scena i den noe klaustrofobisk fylte Middelalderparken. Den gang da ble det en slags forhåndsvarslet avskjedskonsert på norsk jord, da de tilsynelatende la opp kort tid etter.

I år er altså kveldens begivenhet på flere måter en gjenforeningskonsert her til lands. Bandet har brukt det siste tiåret på sporadiske sammenkomster, for å så gradvis finne sammen igjen på ordentlig. Fjorårets knallsterke Jericho Sirens var et vitnesbyrd på at Hot Snakes fortsatt kan lage hyperfengende hardcore-infisert garage punk, og det knyttes spenning til hvordan dette nå tar seg ut i levende live.

Småskral start og abortert publikum

Settet åpnes med de tre første låtene fra Suicide Invoice, med det seige og fandenivoldske riffet til «I Hate the Kids» først ut. Denne spilles kledelig slurvete i likhet med oppfølgerne «Gar Forgets His Insulin» og «XOX». («Gar Forgets…» vekker forøvrig undertegnedes oppmerksomhet. Hvor er bandets originale bassist og skallede maskot Gar Wood, og hvem er denne vikaren?)

Vokalist Frobergs stemme er en antydning skral, og jeg tar meg selv i å håpe på at bandet gir litt mer etter hvert. Reis ser årsak-virkning fra motsatt vinkel, og gir streng beskjed til publikum om å skjerpe seg og å «Louden the fuck up!». Gjennom «LAX» begynner det litt stive publikumet å bli mer løssluppent, samtidig som bandet blir gradvis mer strammet opp.

Gjennom settet deler Reis generøst ut både visdomsord og refleksjoner. Han vedgår at han er i ferd med å bli gammel. Gammel nok til at størsteparten av publikum kunne «vært mine aborter», og at han sårt kunne trengt stamcellene deres. Han er dessuten også lei seg for at billettene til Hot Snakes var så dyre, i og med at Hot Snakes er det eneste som er verdt å se på festivalen. Dette kan tolkes som subtile erkjennelser om at energinivået burde vert høyere, men dette skal altså løse seg, i og med at konserten raskt utvikler seg fra å være godkjent til nesten bedre enn forventet.

Topp stemning, brå slutt

Stemningen fortsetter å bygge seg opp kontinuerlig resten av konserten. Under kveldens første låt fra Jericho Sirens, «I Need a Doctor», er det antydninger til moshpit underveis. Bandet er nå i toppform. En får så servert en rekke flere låter fra siste plata.  De allsanginviterende «Death Camp Fantasy» og «Six Waves Hold Down» blir respondert på med vesentlige kvadratmeters utviding av moshpiten, livlig brøling og tendenser til headbanging. Introriffet til «Plenty For All» fra Audit in Progress rotes til, men tas raskt opp igjen til latter og stor jubel .

«Automatic Midnight» og «10th Planet» fremføres med bravur, før «No Hands» litt brått avslutter konserten. Hot Snakes takker kjapt for seg, antakelig mest på grunn av logistiske festival-hensyn. Helhetlig var dette en topp konsertopplevelse, som levde opp til store forventninger. De første tjue minuttene med litt rusten energi gikk fort over til å bli en fest og en feiring av gjenoppstandelsen til et av verdens kuleste liveband.

Alle foto: Johannes Andersen