The Cure på Øya 2019

Legendene The Cure leverer varene med drøssevis av riff og gitarsoloer til et utrolig flott lysshow

Årets største Øya-artist er de britiske legendene The Cure. Gjennom fire tiår har de servert oss mange gode låter til stor inspirasjon for andre artister og låtskrivere. Mange gleder seg til en lang konsert på to timer og ett kvarter, og ekstra hyggelig er det at også bandet har hatt Øya på sin ønskeliste.

The Cure åpner rolig med tydelig gitar og en behagelig, svevende synth i bunnen. «Plainsong» er dyster som resten av jubilanten/mesterverket Disintegration. Som på plata følges det opp med «Pictures Of You» og det lekre gitarspillet i introen. Lydbildet er flott, og det følges opp med lekre nummer som «High» og «A Night Like This».

Populære låter på rekke og rad

Disintegration blir naturlig nok gjenbesøkt, og vi får mer fengende melodi i «Lovesong», hvor det ganske så ålreite bassriffet i bunnen bærer nummeret.  «Last Dance» fra samme album er også en behagelig affære. Videre får vi høre «Burn» fra kultfilmen «The Crow» der Brandon Lee døde under filminnspilling, slik som sin far Bruce. Dette er en hard låt med skikkelig drivfylte rytmer, fuzz, gitarriff og til og med blokkfløyte. Lyset er flott å se på.

«Fascination Street» har en lengre instrumental del og et lekkert lydbilde, men i mixen blir det for mye bass. Det smitter litt over på etterfølgende «Never Enough». Godlåta «Inbetween Days» har et rikt lydbilde, og gode rytmer og klang får vi i den særdeles populære og hyppig covrede «Just Like Heaven».

Futt, fine klanger og rockefot

«From The Edge Of The Deep Green Sea» begynner instrumentalt med et gitarriff som fortsetter etter at Smith starter å synge. Den har en ikke fullt så spennende melodi, men vi hører tydelige rytmeinstrumenter og fjong gitar; litt hvinende smågoth. Den taktfaste «Play For Today» har i likhet med «A Forest» riff på synth, skjønt sistnevnte fremføres med litt mer futt og framkaller rockefoten. Her er det fine klanger og igjen høres skvulpelyd fra gitar. Publikum klapper i takt.

I låta «Primary» starter alle i bandet rett på med futt og fart. Her er det mye trommer og et gjenkjennelig bassriff. Lyset er ikke akkurat minimalistisk og gir virkelig konserten noe ekstra. Videre får vi høre et støyete og tungt lydbilde, nesten heavy, med «Shake Dog Shake». Vokalist Smith leker med sh-lyden.

Siste låt ut i ordinært sett er «Disintegration». Den instrumentale starten består for det meste av bass, trommer og et enkelt og repeterende bassriff. Sang og synth kommer inn, Smith ser følsom ut og vi hører en fin gitarsolo.

Lang konsert med fengende låter

Første av mange ekstranumre er godlåta «Lullaby». Musikken er enkel, men har et mer spennende og tydelig lydbilde. Rockefoten danser og rytmene fenger, hvilket også er tilfelle i påfølgende «The Caterpillar» og «The Walk». Med «Friday I’m In Love» blir det liv i publikum, og det blir naturligvis allsang til denne altfor korte gromlåta.

Den nærmest vektløse «Close To Me» er neste ekstranummer. I starten syns jeg lydbildet virker rart, som om alt er i bakgrunnen. Synthen er i alle fall for lite tydelig. Robert Smith går rundt på scenen uten gitaren og synger til publikum. Den feststemte «Why Can’t I Be You?» har litt mer trøkk og kjent synthriff. Her blir det fart og mye av alt. Låta er fjong, bortsett fra for mye bass. Helt til slutt får publikum servert «Boys Don’t Cry» fra deres nesten 40 år gamle andrealbum med samme navn.

Siste låt er dermed spilt i det som visstnok er Øyas lengste konsert noensinne, på to timer og ett kvarter. I Oslo Spektrum spilte The Cure i tre timer. Jeg vil påstå at publikum er i overkant fornøyde og kan med sikkerhet si at den tida gikk fort. The Cure har spilt seg inn i livene til flere generasjoner og har til tross for alderen absolutt noe på en scene å gjøre. Blant hele 27 låter er det mye godt musikkmateriale, selv om noen få låter fort blir glemt. The Cure har fortsatt mye å formidle.