– Kanskje rart, så helnorsk som jeg er, på mange måter, men engelsk føles riktigst for meg. Og i det siste har jeg også hørt at det er det jeg passer best til, forteller Haakon Ellingsen som er aktuell med fullengderen My Purple Dress og den separate singelen «Jyllandsommer» på sitt eget Ellingsongs.
Begge to burde kunne være egnet selskap i sommersolen. Ihvertfall om du har sansen for sterke popmelodier drevet av en melodisk åre og fundert på mye av den ypperste popmusiken fra sekstitallet og første del av 1970-tallet. Melodisterke låter med smått psykedelisk lydbilde som bader i harmonier og referanser til The Beatles, The Byrds, Beach Boys, Herman`s Hermts, Donovan, Cat Stevens, The Left Banke og Bert Jansch. Krydret med mer eksotiske instrumenter som charango og bouzoukis. Ja, da skal vi ikke se bort ifra at nordmannen Haakon Ellingsen kan ha laget noen låter du kan kose deg med i sommerferien.
Her forteller han om hvor sterkt han ble truffet da han oppdaget den røde-samleskva til The Beatles (1962-1966), nytteverdien av å ha fått inn litt russisk klassisk musikk fra faren, evig søken etter ny inspirasjon, hvordan ungdommens inspirasjoner varer livet ut og hva han fikk ut av Finn Kalviks sangbok.
Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?
– Den første virkelig sterke musikkopplevelsen jeg hadde, tror jeg var når faren min kom hjem fra foretningsreise til Japan, og hadde kjøpt en kassettspiller. Hverken det å reise til Japan eller få seg kassettspiller var blitt helt vanlig enda. Han hadde kjøpt en kassett med kjent russisk klassisk musikk: Borodin (Prins Igor, Over de sentral asiatiske…), Rimskij Korsakov. Høres kanskje snobbete ut, med klassisk og sånn, men jeg fikk et kick av disse.
– Veldig melodiøst har i hvertfall alltid vært et stikkord for meg, uansett genre. Ellers var det barneplater, Erik Byes «Anna Lovinda» og mye annet rart før flodbølgen kom i form av Beatles sitt røde dobbeltalbum. Så da ble det en før og etter tilværelse: Lego og frimerkesamling lagt på hylla til fordel for Nowhere Man, Norwegian Wood, Girl, In My Life, We Can Work It Out.
– Hermans Hermits var også veldig viktig en stund. Hadde uten tvil fått en ny lidenskap, og alle tegningene gjort i 3 klasse på Blommenholm skole, var nå befolket av skjeggete langhårete menn, med el-gitarer, bass og trommer. Mennene gjorde sitt inntog i norsk og matte-bøkene også, langs margen, for den saks skyld. Fremdeles utgis flere bøker i uka som prøver å forklare fenomenet Beatles og hva det var med det. En magi som uansett var og er vanskelig å helt beskrive. Fikk i hvertfall meg på limpinnen, selv om jeg etterhvert likte en masse annet også. Men det måtte helst være melodiøst, litt utfordrende, og rikt på harmonier.
Når begynte du selv å spille og hva var det som fenget sånn med denne måten å uttrykke seg på?
– Jeg spilte klassisk piano først, og begynte med det når jeg var 8 år. Jeg syntes det var ok, men jeg ønsket å drive med sånn musikk som forbildene mine, ja gjerne bli sånn som idolene, få til noe sånt, komme i nærheten av den magien, redde meg selv og verden med musikk, intet mindre, var det jeg ønsket. Gitar ble mer attraktivt og det begynte jeg med når jeg var 9 år, og det tok mer og mer over. Å utrykke seg gjennom gitar og sang ble etterhvert naturlig. Etter å ha gjort det mange nok ganger kunne det nesten være enklere å fortelle hemmelighetene sine til en kassettopptaker, på gutterommet, helst når ingen andre var hjemme.
Hva var det som fikk deg til å selv begynne og skrive låter og hva fikk du utløp for med det?
– Fikk tidlig et behov for å få utløp for noe jeg hadde i meg. Tanker, følelser, ja det var litt som å skrive dagbok, men mer komprimert, i form av en sang. Jeg var også veldig sjenert, og brant sikkert inne med mye jeg ville si. Ja, hvorfor ønsker vi å utrykke oss? Kanskje bare for å vise at vi eksisterer? At vi har eksistert? At ikke alt bare er forgjengelig og blir glemt? Men psykologene, teologene og filosofene får ta over her.
Har du hatt noen forbilder eller mentorer langs veien? I så fall, hvem og hva lærte du av de?
– Ja, Beatles var som mentorer. 10CC, Donovan, Cat Stevens, Supertramp, ELO, Bowie, Hermans Hermits, The Who, Finn Kalvik og Jan Eggum likeså. Finn Kalviks visebøker var i grunn veldig fine fordi jeg lærte så mange måter å spille fingerspill på, fikk en mer interessant høyre hånd, til gitaren. Og et par fine gitarlærere kan jeg også takke, f.eks. Bill Mullholland som lærte meg en haug med jazzakkorder jeg først syntes var litt kjedelige, men etterhvert fant ut at jeg fint kunne plassere inn i poplåtene og visene mine.
Har du noen favorittgitar, forsterker, pedal elller mikrofon? I så fall hvilken og hvorfor?
– Jeg har en Martin Shenandoah, som jeg kjøpte i 1984, da jeg var 18 år. Jeg hadde rett og slett flaks og var ikke klar over at jeg var i kontakt med så edelt håndverk. Den har vært en følgesvenn, og skulle det skje noe med den vil varsellampene lyse, og alle sirenene skrus på. Har også blitt veldig glad i en Irsk bouzouki jeg kjøpte på Hornaas for et par år siden. Bruker den så ofte jeg kan, i arr på låtene. Fin til fill-ins, små melodipartier. Så takk, Harald Beckstrøm!
Hvor viktig er det tekniske utstyret for å få det soundet du vil ha?
– I studio er jeg veldig avhengig av en kyndig produsent/teknikker. Jeg kan spille og synge, men den tekniske biten er jeg ikke så god på. Men jeg vet heldigvis hva jeg liker! Og vi er alltid i dialog om hva som skal inn, eller ut, forsterkes eller minimeres. Det er viktig å ha gode instrumenter å spille på. Ser på dem som gode venner. Vi pådytter for så vidt ikke soundet massevis av ekkomaskiner og kompressorer, men går for mye ren lyd som fremhever den fine klangen i instrumentene. Vi er selvfølgelig avhengig av all vanlig studioteknikk for å få det soundet vi vil ha.
Du synger igjen på engelsk etter å ha tatt morsmålet i bruk en lengre periode. Fortell litt om det valget og forholdet til de ulike språkene som sangspråk.
– Kanskje rart, så helnorsk som jeg er, på mange måter, men engelsk føles riktigst for meg. Og i det siste har jeg også hørt at det er det jeg passer best til. Noen er lettet fordi jeg har lagt bort norsken. Men hvem vet? Trives der også, og kommer kanskje tilbake til det en gang senere igjen. At engelskspråklig musikk er det jeg i sum har hørt mest på, har selvfølgelig mye å si. Er også, rett og slett, veldig glad i England, kulturen, humoren, språket.
Hvordan vil du si at solo-prosjektet skiller seg ut med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi fra andre band og prosjekter du har vært med i eller ledet som The Last James,Gramophones, Sir Haakon & The Popular Musicians og hva har du tatt med deg fra de andre prosjektene til Haakon Ellingsen platen My Purple Dress?
– Jeg tror man tar med seg noe hele tiden, gjennom alle mulige erfaringer. Og synes egentlig jeg lærer noe nytt for hver produksjon jeg er med på. Lærer masse av andre musikere. Lars Pedersen for eksempel. Kyrre Fritzner, som jeg jobber mest med nå, har en veldig god teft for hva som passer og har ofte et overblikk jeg selv mangler når vi er midt i noe. Lars Fredrik Frøislie (Wobbler) liker jeg godt å jobbe med. Geniale gutter, alle sammen. Gaute Storsve er en gitarist jeg har hatt mye glede av å samarbeide med. Slide-gitaren hans har f.eks. vært med på å berike mye av materialet vi har jobbet med. Jeg har også lært mye av å samarbeide med Lars Lillo-Stenberg, Brynjar Dambo, Andreas Mjøs og Ketil Einarsen, for å nevne noen. Selv om det kan oppleves som ensomt, gir det «å gå solo» deg mer kontroll, og ganske så sikkert mindre konflikter.
Kan du si litt om musikerne dine, deres styrke, og hva de har bidratt med til «My Purple Dress»?
Backing vokal – Maria Moe:
– Maria er en dyktig vokalist, som tar ting fort, og lett forstår hvor vi vil hen. Hun legger bort egoet, noe som ikke er en selvfølge når vi snakker om vokalister, og tilfører det låten trenger og trives med. Hun er dessuten veldig hyggelig og lett å samarbeide med.
Elektrisk gitar, keyboards, E-Bow – Jørn Christensen:
– Jørn er vel i nærheten av å være en legende i norsk musikkliv, og på denne platen tilfører han bl.a. gitar i form av veldig fine og smått støyende lydkulisser. Det hever nivået! Denne typen gitarspill er en av hans mange kvaliteter.
Elektrisk gitar, slide gitar – Lars Lundevall:
– Lars Lundevall er en finfin gitarist som av og til kanskje kommer litt i skyggen av andre storheter. Han er bl.a. veldig god på slide-gitar og det å få besøk av ham en kald søndag i januar varmet, og gledet. Og Rickenbacker-gitarspillet hans ville jeg virkelig ikke vært foruten. En gammel drøm ble oppfylt, en drøm med sterk Byrds undertekst, når vi hørte den fantastiske lyden komme ut av høytalerne. Har veldig lyst til å samarbeide med ham igjen.
Oboe, Oboe d’Amore, Cor Anglais – Jan Bertelsen:
– Vi hadde lyst til å ha oboe på platen, og Marcus Paus anbefalte meg denne svært dyktige musikeren. Med Oboe d’amore, Cor d’anglais ble enda en kald januardag varmet opp. Vi hadde enkelte løse ideer i forkant, men Jan komponerte også veldig fine ting på kammerset som han tok med seg til Fredrikstad.
Keyboards, elektrisk bass, fløyte, elektrisk gitar, trommer, perkusjon, akustisk gitar, backing vokal – Kyrre Fritzner:
– Kyrre kan spille på alt mulig, og vi er heldige som utfyller hverandre. Jeg er ingen storhet på hverken bass eller trommer. Kyrre har en fin laidback feel når han spiller perkusjon og på trommer som jeg liker veldig godt.
Nå vil jeg at noen av de andre musikerne skal si hva som karakteriserer deg som sanger, musiker, låtskriver og bandleder og hvorfor de hadde lyst til å være med på dette?
Kyrre: –Jeg jobbet med Haakon første gang i -93 med The Last James og hans solo plate Minstrel i 2001 og nå My Purple Dress. Jeg har siden det hatt stor sans for hans tonespråk og låter, finurlige akordrekker og melodier. Lidderlig god vokalist er han også! Nysgjerrig og leken, som jeg syntes er veldig pluss når man skal jobbe tett sammen. Hans katalog er ett godt eksempel på nettopp det. Kult at han også har prøvd seg på norske og engelske tekster, uredd og modig ! Stilig! Raus når det gjelder å invitere alle involverte inn i musikken hans, at man for lov å teste, tøye og dra i det, til alle kanter. Ypperlig og gøyalt samarbeid har det vært, som også gir mersmak.
Fortell litt om bakgrunnen for albumtittelen My Purple Dress og hva du ønsket å formidle med den.
– En av låtene, «As Good As New», har en passasje der jeg synger «When I put on my purple dress I must confess that’s when I’m stressed and blue«. Det er ikke helt uvanlig at en tekstlinje kan sette en på spor av platetittelen, og her er jeg vel mest opptatt av å beskrive en følelse. Lilla er en sterk farge, den psykedeliske fargen. Kanskje kan det være et bilde på å miste fotfestet. De fleste låtene på denne platen skrev jeg da jeg var i 20-årene. På evig søken.
Albumet er produsert av Kyrre Fritzner. Fortell litt om det valget og hans produsentstil.
– Vi jobber veldig godt sammen og har en god kjemi. Noen sa en gang at hvis du må forklare for mye, bruke for mye energi på å få andre til å forstå hva du mener, kan du like godt la være. Jeg jobber best når jeg ikke trenger å forklare så mye, og med Kyrre blir mye til av seg selv, det føles mer intuitivt. Som barn som leker godt sammen. Kyrre er en sånn partner. Og han har også, gjennom flere hundre produksjoner, fått enormt mye erfaring. Før skrudde han fin lyd, nå skrur han lekker lyd. Han kommer også veldig raskt frem til gode løsninger. Hvis det lugger, hvis vi står fast, går vi bare videre.
Kan du også fortelle litt om FMV Studio i Fredrikstad hvor albumet ble spilt inn, og atmosfæren der?
– Gamlebyen i Fredrikstad er et fint sted å være, med god atmosfære. Spør meg selv, hver gang jeg er der, hvorfor jeg egentlig bor i Oslo. Fint å komme litt bort også. Det setter som regel i sving et eller annet. Det er godt for hodet.
Jeg har nå samlet noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet til, og deretter filosofere om hva det kan si om Haakon Ellingsen og/eller My Purple Dress.
The Beatles
– Godt smurt, over det hele. All musikk av denne typen står i gjeld til fire karer fra Liverpool.
Donovan
– Påvirkningen på plata er her og der. Kanskje kan det høres mest på den alvorlige «The Words». På 80-tallet, mens de tøffe gutta spilte pønke-bassgitar, hørte jeg på Donovan. Det var ikke uproblematisk.
Victor Jara
– Bruker charango på f.eks. «Unconsciously». Har dette instrumentet verdens vakreste klang? Kanskje. Hadde Victor Jara verdens vakreste stemme? Ja. Jeg fikk opp øynene for Victor Jara mens (og etter at) jeg var i Chile i 2015. Jeg synes at det er feil at han kun er kjent som protestsanger når musikken hans også er dritfin.
The Byrds
– Vi fikk inn dyktige Lars Lundevall, fra Delillos, til å spille Rickenbacker 12 strenger på flere låter på My Purple Dress. Rickenbackeren har jo den typiske Byrds-sounden, noe vi hadde avtalt, fra dag en, at vi ville ha med denne gangen. Men den kan være krevende å spille på, med smal hals, og 12 tunge strenger. Jeg har prøvd, den krever sitt.
The Beach Boys
– Ofte tilstede i koringer vi gjør, vil jeg tro. Vi prøver i hvertfall. Men Brian Wilson er et geni, har alt klart i hodet før han instruerer vokalistene, og er på et nivå vi bare kan drømme om.
The Who
– Åpningsporet «Sorry», Moog-loopen, noe av den samme energien, Pete-akkorder. Elsker Pete Townshends låtskriving, stemmen hans, og jeg respekterer ham veldig som gitarist.
Psykedelia
– Små psykedeliske flekker, både her og der, på alle platene jeg har gjort. Og sammen med Lars Pedersen, WHEN og The Last James var ikke flekkene særlig små heller!
Barokk pop (Left Banke, Montage, etc)
– Veldig glad i The Left Banke. Bruken av cembalo her er inspirende, og viden kjent.
Kammer pop
– Blir litt som barokkpop synes jeg. En liten strykekvartett er nesten alltid fint. Hør på «The King Has Left His Castle» (The Last James sin tredje plate «Kindergarten»).
Prog rock
– Har laget noe ganske proget stoff i lag med Lars Fredrik Frøislie (Wobbler). Veldig fornøyd med det. Er glad i Genesis, King Crimson, Yes, PFM. Plottet Inger Hagerup møter King Crimson og Yes, synes jeg var temmelig original, og interessant.
Folk
– Overalt i det jeg gjør. Glad i å bruke etniske instrumenter. Neste kjøp er av portugisisk fado-gitar – som er rett rundt hjørnet.
Harmonier/koring
– Finnes på mye av det jeg har gjort. Hever nesten alltid nivået. Crosby, Stills Nash and Brian.
Melodiøsitet
– Finnes overalt i det jeg gjør. Ligger trolig i grunnstoffet, og i personligheten.
Irsk bouzouki
– Nydelig instrument. Bruker det mye på siste platen. Eksotisk, men ikke for eksotisk. Som kanskje sitaren kan bli? Ikke for mye Tusen og en natt liksom, bare møtes på halvveien. Ev. i Hellas.
Charango
– Lyden av Andesfjellene, Victor Jara, smerte men med skjønnhet.
Akkordvendinger
– Prøv å gå andre veier. Ta en sidevei, eller en stikkvei. Skjønner ikke hvorfor så mye musikk er så kjedelig på det området. Snobbete å si, men greier ikke å la være. Eller kanskje bruker vi fantasien og kreativiteten vi har fått utdelt på litt forskjellig vis.
Underbevisstheten
– Styrer oss mer enn vi er klar over. F.eks. når jeg lager tekst og musikk.
Du har også fått laget en video fra platen, til låten «As Good As New». Fortell litt om videoregissøren Mathias Ingvoldstad og videoen; en skildring av en kjøretur på tvers av USA på 60-tallet og låten dere har valgt ut.
– Mathias Ingvoldstad er en ung og veldig lovende filmregisør. Vi kommer til å høre mer fra ham. Jeg synes han fanget stemningen her veldig godt. Jeg synes også han tilførte musikken noe nytt. Når denne videoen lå i mailboksen ble det litt sånn «Wow!». Video til musikk synes jeg ofte er overflødig, som en bok med for mange bilder, men denne gangen var det virkelig ikke sånn. Jeg valgte låta fordi jeg hadde god tro på at den ville passe til film. Mathias fikk så godt som full frihet til å velge ut billedmateriale.
Henriette Nilsson står for fotografier og albumdesign. Fortell litt om henne og det hun har laget.
– Henriette Nilsson er faktisk min kone (og mor til vår sønn). Jeg synes hun blir bedre hver gang hun jobber med et nytt cover. Hun har god teft og er flink til å se muligheter. Og kjører vi oss fast, finner hun ofte en ny og uventet retning, og så blir alt bra. At hun tar foto uten at vi akkurat setter opp en foto-session er sikkert også en fordel. Vi kan bruke fotoer som ev dukker opp underveis.
Som ikke det var nok med et album av året, så dukket det opp en ny singel «Jyllandsommer» 9.juli.
The Last James selvtitulerte album er en av kandidatene til Christer Falk og Big Dippers Bidra kampanje «Norske Albumklassikere på LP». Hvordan føltes det å få en sånn bekreftelse på holdbarheten til din egen musikk? Hva tenker du om det konseptet de har gående og interessen for gamle utgivelser som har kommet i økende grad de siste årene?
– Jeg synes det er et veldig bra prosjekt. Og det er rart hvordan noe sånt oppstår, og også gjerne kommer fra helt uventet hold. Har håpet på noe sånt, men like ofte har jeg også tenkt at: Nei, den platen er vel glemt nå, og at det ikke lenger finnes interesse for den. I skrivende stund har nesten 150 personer bestilt The Last James på dobbel vinyl. Det ser altså ut som den går hele veien. Jeg er glad for det.
Hvilket forhold har du selv til de ulike formatene for avspiling av musikk?
– Jeg er mest glad i vinyl. CD kommer opp som en sterk nr 2. Streaming synes jeg blir stusselig. Føler liksom ikke at jeg helt har platen da.
Fortell litt om plateselskapet ditt og dette med å slippe musikken sin selv.
– Det gir mye frihet, og øker hyppigheten av utgivelser. Godt å slippe å skrape på døren hos noen, og «be om utgivelse». Men slitsomt kan det også være. Trøbbel med data, registrering. Kan gjøre en ganske svart i hodet. Plateselskapet heter naturlig nok Ellingsongs.
Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?
– Det eneste positive, og da mener jeg det eneste, for min del, var at jeg igjen fant frem portastudioet, 4-spors, og etterhvert ett med 8-spor, og lagde demoer med større nøyaktighet, og faktisk også med mer inspirasjon. Var ikke så mye annet å gjøre, innestengt, som vi var. Og jeg skrev et par låter jeg er fornøyd med. Jeg synes også det har blitt veldig vanskelig å vite noe om fremtiden. Det at vi jo ingenting vet, har blitt enda mer tydelig. Og flere planlagte arrangement ble også avlyst. Kjipt.
Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som sanger, fem som musiker og fem som komponist og si hva du har lært, likt eller fått ut av disse?
Som sanger:
Frank Sinatra – «Love’s Been Good To Me»
– Ingen er så god på timing og tekstformidling som Ol Blue Eyes. En vanskelig skole, men kan like gjerne prøve å plukke opp et par knep.
Beach Boys – «Wouldn’t It Be Nice»
– I hvertfall en jeg har gått rundt og sunget mye på. Spennende sprang i melodien, som jeg får lyst til å mestre.
John Lennon – «Woman»
– Vel, nesten alt med Beatle John og John solo. Måten han smaker på ord og setninger. Kvaliteten i stemmen. Myk, og maskulin. Bad guy, though soft in the middle. Du hører på stemmen at du har å gjøre med en veldig sammensatt personlighet.
Donovan – «Divine Daze Of Deathless Delight»
– Synes vokalen er helt fab her. Mykt og døsig. Han har sikkert meditert i timesvis før opptaket ble gjort.
Beatles – «Penny Lane»
– McCartney i glansdagene var uovertruffen.
Som musiker:
Donovan – «Isle Of Islay»
– Melodiøst fingerspill på gitar, som lett smittet over på eget spill.
Bert Jansch – «Rosemary Lane»
– Kunne nevnt mange titler med Jansch, men denne representerer en type gitarspill jeg har blitt mer og mer glad i. Jeg senker gjerne 6 strengen fra E til D og oppnår enda mer dybde i klangen. Jansch var en stor gitarist, som påvirket mange. En krysning mellom folk og blues.
Beatles – «Mother Natures Son»
– En type gitarspill jeg «har inne».
Django Reinhardt – «Nuages»
– Lærte med denne av gitarlæreren jeg hadde på den tiden, på musikklinjen, på Rud videregående. Og her er mange fine akkorder og passasjer. Jazzharmonikk.
Finn Kalvik – «Det bor en gammel baker»
– En type gitarspill, med flere avløpere og slektninger, som jeg ofte nærmer meg når jeg plukker frem gitaren.
Komponering:
Cat Stevens – «Matthew And Son»
– Kan jeg takke denne låten for at jeg er så glad i sus4 akkorder? En akkord som får en til å føle at her kommer det noe viktig. Her kommer kongen, liksom. Veldig tidlig Cat Stevens snurret ofte på min platespiller, veldig tidlig i mitt liv.
Joni Mitchell – «Michael From Mountains»
– En låt fra hennes underkjente førstealbum, som jeg tenker har inspirert meg mye. Melankolien, gitarspillet, de uventede akkordføringene. Kunne nevnt i fleng, det har kommet så mye fint fra dronning Joni.
John Lennon «Starting Over»
– Akkordene… Skjønte etter en stund at jeg også måtte høre på Roy Orbison, O den store, som er blant de tidligste kildene, til sånne type låter. Og han er blant Lennons forbilder.
Cat Stevens – «Angelsea»
– Jobber med en låt i studio nå, og når jeg ser litt nærmere på den, har den litt samme groove, og ukulelelen jeg bruker er inne på noe av det samme. Fikk Catch Bull At Four til jul når jeg var 13-14 år. Så den satte seg fast, den også. Jeg kan være ganske direkte, i tekster, og det er kanskje også noe jeg tildels har plukket opp ved å høre på Cat/Yusuf. Tenker av og til at jeg egentlig helst ville «tildekket» innholdet noe mer, skapt flere mysterier og mer undring.
Donovan – «Voyage Into The Golden Screen»
– Når jeg holder på med svar til disse spørsmålene skjønner jeg enda en gang at de er viktige de låtene man lærer seg når man er tenåring. De setter seg i ryggmargen. Her: Gitarspillet, melodien. Kanskje det kan høres mest på norskspråklige tonesettinger jeg gjorde, til Inger Hagerups dikt.
Beach Boys – «God Only Knows»
– I hvertfall noe å strekke seg etter. En sang høyt der oppe, blant stjerner og engler, og sannsynligvis ikke innen rekkevidde. Hmm… Det ble vist 6 svar på det siste spørsmålet.
Vær den første til å kommentere