Intervju: Kambodsja – progressiv hardcore punk

Foto: Kyrre Brekke Haakaas
— Vi har ønsket å opprettholde energinivået og råheten fra punken samtidig som vi har hentet inn mer inspirasjon fra prog, matterock, post-rock, sludge etc. For oss er Hardcore mest en innstilling til å gjøre musikken energisk/hard/rett i trynet!, forteller Kambodsja som for ikke lenge siden slapp albumet Resilient på Mas-Kina Recordings.

Kambodsja tar nye retninger og svinger titt som ofte, om ikke konstant på albumet Resilient som vokser på deg når du investerer tid i å forstå de mange sprø, lekne, men også fengende vendingene bandet tar. I denne samtalen med disharmoni er det gitt god plass til både nåtid og bandhistorie. Lytt til skiva og les om koplingene til Herman Wildenvey, The Mars Volta og Epikurs Eufurie.

Coverart
Kan dere først fortelle de som ikke kjenner det kule bandet deres; hvem og hva er Kambodsja i norsk og internasjonal hardcore punk.

— Vi er ikke først og fremst et hardcore punk band i form av at vi har vært en del av et miljø, men har blitt inspirert av sjangeren. Soundet vårt og fremtoning live er nok tidvis inspirert av hardcore fortsatt, men låtskrivingen vår henter nok inspirasjon fra et mye bredere spekter.

— Vi startet Kambodsja for litt over 20 år siden da vi var tenåringer som ønsket å spille hard og eksperimentell musikk inspirert av band som Converge, Dillinger Escape Plan, Botch, Locust, JR Ewing etc.

— Vi har gitt ut fem album. Første album (minialbum) Are Your Feelings Easily Hurt? ble spilt inn og gitt ut DIY-stil på vår egen label, Honcorp-records i 2004. Plata er spilt inn i Hønefoss helt på egen hånd og uten mye erfaring med studioinnspillinger. Det låter skittent og akkurat passe ute til at vi ble kalt både screamo, noise og mathcore.

— Andre albumet Marionette You Are Mine ble gitt ut på Norway Rat Records (Årabrot, Skarnspage. MeJamYouSpam mm.) i 2008. Norway Rat var drevet av Terje Ekrene Vik (nå Sheep Chase Records) og Vidar Evensen (Årabrot og Deathcrush) på den tiden. Selskapet ble startet av bl.a Håkon Mella fra JR Ewing. Oslo sin rockescene var på sin peak på den tiden. Vi fikk en liten hype i miljøet og spilte rekordmange konserter (for oss) det påfølgende året.

— Vår tredje skive Year One (2012) ble en kollaborasjonsutgivelse med Platebutikken Tiger sitt distroselskap Diger. Kristian Kallevik på Tiger har alltid vært en god støttespiller og på Year One ble Diger noe mer enn bare en distro.

— Fjerde plata vår Stranger (2016) ble første gang vi satset skikkelig på produksjonen. Frem til da hadde vi blitt mer og mer profesjonelle og dyktige på både låtskriving og innspilling. Men for å ta neste steg ønsket vi oss en produsent og en skikkelig studioinnspilling. Valget falt på Øyvind Røsrud Gundersen (Do You Love Melena?, Rumble In Rhodos ++) som var en gammel bekjent som hadde gjort seg mer og mer bemerket som produsent og tekniker. Sammen med Øyvind spilte vi inn Stranger i studioet til Christian Engfelt (Cato Salsa Experience) på Arne Bendiksens gamle båndopptaker. Plata ble gitt ut på plateselskapet vi nå er på: Mas-Kina Recordings (Beaten To Death ++).

— Vi var svært fornøyd med samarbeidet med Øyvind R. Gundersen på Stranger. Derfor ønsket vi å fortsette samarbeide, men vi ønsket å gjøre noe nytt. Denne gangen flyttet vi innspillingen ut av et ordinært studio, byttet analogt med digitalt og lot omgivelsene spille inn som en ekstra dimensjon til prosjektet. Vi brukte litt tid på å finne det perfekte lokalet. Vi fikk fritt spillerom i en låve på Mjøndalens perle: Portåsen – dikteren Herman Wildenweys rike. Innspillingen og utgivelsen ble utsatt på grunn av pandemi, men det har også gjort at vi har gått noen ekstra runder med noen av låtene og finpusset siste rest i studioet til Øyvind.

— Vi er ikke først og fremst et hardcore punk band i form av at vi har vært en del av et miljø, men har blitt inspirert av sjangeren. Soundet vårt og fremtoning live er nok tidvis inspirert av hardcore fortsatt, men låtskrivingen vår henter nok inspirasjon fra et mye bredere spekter. Vi har ønsket å opprettholde energinivået og råheten fra punken, samtidig som vi har hentet inn mer inspirasjon fra prog, matterock, post-rock, sludge etc. For oss er hardcore mest en innstilling til å gjøre musikken energisk/hard/rett i trynet!

Si litt om bakgrunnen for bandnavnet, og hvilket forhold har dere selv til Kampuchea, The Killing Fields og Røde Khmer?

— Navnet ble valgt først og fremst fordi det låter bra uttalt på norsk. Det smeller litt.

— Navnet ble valgt først og fremst fordi det låter bra uttalt på norsk. Det smeller litt. Den tragiske og grusomme historien til landet setter på en måte en standard for det ekstreme vi ønsket å uttrykke da vi startet bandet, uten at det ligger noe politisk bak det.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fascinerte?

Jørgen: — Jeg fikk Michael Jacksons Thriller på vinyl da jeg var 4 år og siden har musikk vært det viktigste for meg.

Baard: — Var fast TV-slave når VTV (red. anm. norsk musikkprogram på TV2 på 90-tallet) var på. Freddie Mercury, Roxette og Scorpions var tidlig favoritter. Rocken festet seg ikke skikkelig før jeg en kveld utforsket loftet til onkelen min og fant en CD-plate med en demon på. Det var et ‘greatest hits’ album med Black Sabbath. Første låta på plata var også første låta på debutalbumet deres, som starter med torden og er skikkelig skummel. Jeg stjal det albumet og han har aldri fått det tilbake.

Tom: — Da jeg var liten fant jeg mamma og pappas gamle Beatles-kassetter i en bod. De tre første årene på barneskolen var jeg helt besatt av Beatles og hørte ihjel alt som var av Beatles-opptak. Innen jeg gikk i tredje klasse var det sen Beatles med syrete og sære sanger som var mine favoritter – og slik har musikksmaken min alltid vært siden den gang. Jo mer utforskende og grensesprengende musikk, jo bedre. Oppdaget jeg en ny artist som laget musikk jeg aldri hadde hørt før, var det litt som å spise sjokolade for første gang. Det går lenger og lenger tid mellom de oppdagelsene nå, men fortsatt kan jeg finne den samme gleden i å oppdage ny musikk.

Thorbjørn: — Jeg oppdaget musikk før jeg visste at jeg oppdaget musikk tror jeg. Mitt første minne var puddel-perioden på 80-tallet som kuliminerte i meg som 5-6-åring, sminka som ei skjøge løpende rundt på lokale nærbutikken mens jeg skrek «I wanna raaakk!» midt oppi trynet på hvem som helst. Eller så kan jeg huske min onkel Vidar hørte på en kassett jeg hadde sunget inn på og mente jeg hadde god sangstemme. Minnene mine er blanda i en periode på 80-tallet som var svært variert: Twisted Sister, Åge Aleksandersen, a-ha, Bruce Springsteen og Prima Vera/Jahn Teigen. Så husker jeg pappa sine Beatles-kassetter, men jeg likte Åge best.

Når begynte dere selv å spille og hva får dere ut av det?

— Første gangen jeg skulle spille var jeg så nervøs at jeg kutta bandet før vi begynte å øve

Jørgen: — Jeg fikk en gitar av min far da jeg var veldig liten og han prøvde ofte å lære meg, men det var ikke før vi starta band som 13-åringer at jeg hadde tålmodighet og interesse nok til å lære noe. Det å spille musikk er et fristed mentalt. Alt annet blir borte. Det er nesten så man blir litt nullstilt og er klar for nye utfordringer etter man har spilt med andre.

Baard: — Startet seriøst med gitar som 18-åring og begynte å spille med Tom kort tid etter, og med Jørgen litt etter det igjen. Da jeg først kom ordentlig i gang ble jeg helt oppslukt og spilte gitar hele døgnet. Det er ‘skapelsesdelen’ som er det viktigste for meg. Slik var det helt i starten også. Jeg lagde heller mine egne riff og låter enn å lære meg andre sine. Det tok meg lang tid før jeg lærte meg en eneste kord, og mange år før jeg lærte meg en skala.

Tom: — Siste året på barneskolen kjøpte jeg min første gitar og lærte meg alt som var av Nirvana og annen 90-tallsrock. Da jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg langt hår, var kledd i band-merch og fant likesinnede i Jørgen. Sammen med et par andre startet vi band og øvde på “Rockern” i Sande. Vi øvde såpass mye og ble såpass gode at noen av de eldre på Rockeverkstedet etterhvert fikk lyst til å spille med oss, blant annet Thorbjørn Ottersen.

Thorbjørn: — Første gangen jeg skulle spille var jeg så nervøs at jeg kutta bandet før vi begynte å øve. Det var i 7. klasse. Mot slutten av ungdomsskolen møtte jeg en fin gjeng i et isoporbelagt kjellerrom. Der stod Tommy og hamra «Smells like teen spirit» mens de to andre jabba med. Jeg kom inn i rommet med en kompis som kapra trommejobben rett foran nesa på meg. Siste ledige plassen var vokalisten og det ble meg. Bandet het Puke Heads og gikk over til å hete Dorsk. Vi var et coverband som fulgte tidskoloritten godt musikalsk: Raga, Temple of the Dog, Sex Pistols, Pink Floyd, Rolling Stones, Black Sabbath pluss tre egenkomponerte låter. Nittitallet var magisk og for oss som så Oliver Stone’s The Doors så ble den preget av musikken fra den tiden også: 60-tallet.

Har dere hatt noen mentorer, rollemodeller eller inspirasjonskilder som har vært viktige? I så fall hvem og hva har dere lært av de?

Baard: — Jeg hadde akkurat lært meg å spille litt gitar før jeg begynte å spille med Tom og Jørgen som allerede var ‘proffe’. Du blir raskt god når du spiller med andre som er bedre enn deg.

Tom og Jørgen: — På samme måte som Baard ble vi også inspirert av de som var eldre enn oss på “Rockern”. Rockemiljøet på den tiden var lite, men med flere artister og musikere som har gjort seg bemerket langt utenfor det slitne rockeverkstedet. Alexander Garborg Ågedal var og er Sandes multitalent som spilte trommer med oss i mange år før han ble for travel og ble headhuntet til Donkeyboy. Men det var også band som Epikurs Euforie som hadde en mildt sagt avant garde innstilling til musikk.

Thorbjørn: — Hele 6 personer hvorav tre av dem utgjør et trehodet troll:

— Thomas Svaland fra Epikurs Euforie gav og gir meg fremdeles nye og fete impulser gjennom å ha eksellent smak i de fleste sjangre. Min tremenning Ole Martin, også fra Epikurs Euforie, fikk meg ordentlig i gang med å spille og var god på å nettverke, samt ha en klar idé bak musikken. Alexander slo meg i trynet med sin vanvittige musikalitet. Kunstnerisk- og teknisk dritgod musiker. Til sist kommer trollet, og det er det uten tvil Baard, Jørgen og Tom som jeg spiller med, som er de beste mentorene jeg har. Det å få spille med de gutta er en inspirasjon i seg selv og gir meg utrolig mye.

Promobilde
Kan dere fortelle om hverandres musikalske styrker og roller i Kambodsja?
Jørgen Thorbjørnsen

— Største svakhet: Ganglion og skriker til han besvimer.

— Ekspert på å komplementere andres riff, men også den som har de mest utradisjonelle riffene og taktene som overrasker. Norges råeste bassist som mange misunner. Har en råhet i både spillestil og vokal. Største svakhet: Ganglion og skriker til han besvimer. Flink til å si at Thorbjørn alltid er positiv.

Thorbjørn Ottersen

— The Wildcard. Den som kan skape magiske øyeblikk, spesielt i en jam. Tryller frem de lekreste melodilinjene, men så kommer også Thorbjørns største svakhet: gjenta og huske det han akkurat gjorde.

Tom Byermoen

— Opprinnelig gitarist, og den i bandet med best gehør. Men som den mest strukturerte i bandet, og i mangel av trommis ble det mer og mer trommespilling, og mindre og mindre gitar. Dette har gitt han helt særegen trommestil som ingen kan etterligne. Tom er også den med mest økonomisk sans, noe som er veldig lurt når man spiller i et band med minst like mye utgifter som inntekter. Utfordringen hans er at han kan drømme seg bort når han spiller og teller penger for hvert slag han spiller. «100kr 200kr 300kr 400kr 500kr. Nei faen, denne låta gikk i ¾ ikke 5/4».

Baard Bøhlum

— Pirkete og kanskje den i bandet som er vanskeligst å tilfredsstille før en låt får ‘godkjentstempel’. Men også bandets største kreative drivkraft. Vanvittig meloditeft, kombinert med en ekstremt dårlig rytmesans – noe som resulterer i en form for ufrivillig matterock.

Det har gått sju år siden dere slapp forrige albumet Stranger. Hva har dere drevet med denne tiden og hva har skjedd med bandet disse årene?

— Vi øver fast en gang i uken og har klart å holde på det helt siden bandet startet for 20 år siden. Grunnen til at det tar så lang tid mellom hvert album er at låtskriverprosessen går så sakte.

— Låtskrivingen er en ganske demokratisk prosess som kan starte med en lang jam-sesjon som noen ganger kan ta utgangspunkt i et riff. Deretter blir det bygget sten for sten og i mange iterasjoner, øving for øving. Noen ting kan bli lagt i skuffen og tatt opp igjen og restrukturert flere år senere.

— Vi skal prøve å være litt raskere neste gang. Det er ingen som har lyst til å vente sju år på neste plate.

Fortell om bakgrunnen for albumtittelen Resilient og hva dere ville si med den.

— I likhet med resten av albumet er det noe vi brukte lang tid på. Men vi føler at Resilient er et passende navn på plata. Tekstene på plata er i stor grad en fortelling om folk som er mislykket eller sliter med ulike problemer. Men “Resilient” handler om å komme seg gjennom og vokse på motstanden.

Hvordan har dere det selv ned pågangsmot og motstandskraft?

— Vi kan vel si at dette bandet har overlevd i over 20 år, til tross for mangel på nevneverdig økt suksess.

— Vi kan vel si at dette bandet har overlevd i over 20 år, til tross for mangel på nevneverdig økt suksess. Det krever jo forsåvidt både pågangsmot og motstandskraft.

Si litt om forholdet til:
Screamo

— Hørte mye på for 20 år siden, mindre nå

Post-hardcore

— Fugazi, Shellac, Haram, Quicksand, Fireside, Slint har alle blitt kalt post-hardcore. Dette er bra band. En del nyere post-hardcore band burde bli kalt emo, og jeg har ofte vanskelighet med å skille de fra hverandre.

Math-rock

— Når vi hørte Sleeping people, Tera melos, Rumah Sakit og Sweep The Leg Johnny gikk det opp et lys for noen av oss, at regler er til for å brytes og det er veldig gøy å kødde litt med lytteren.

Prog-rock

— Vi har hørt masse på prog opp igjennom, men det er sjelden noe ren prog fra etter 1979 faller i smak. Det er noe med sound og estetikk som ikke appellerer lenger. Pønken kom og tok over som det nyskapende, og siden har prog som oftest vært litt kjedelig.

Sludge metal

— Når Black Sabbath ikke er tungt nok lenger må man over på tyngre saker. Da blir endestasjonen fort Neurosis og lignende band, hvor det kun er ren desperasjon og noe primalt og nakent igjen.

Mars Volta/ At The Drive-In/Sparta

— To av tre er blant verdens beste band.

Mastodon

— Mastodon har nok gjort Baard til en enda bedre gitarist

Gospel

— Et band som blåste oss av banen da vi hørte det første gang. En miks av prog og hardcore som høres like naturlig ut som å puste. Og med en av verdens kuleste trommiser.

King Crimson

— Legendene. Det beste progbandet og et av de få som har klart seg i senere tid.

The Dillinger Escape Plan

— En stor inspirasjon da vi startet Kambodsja (kan sees i gitarbevegelsene våre på gamle liveopptak bl.a). Sleng på Converge, JR Ewing og Refused så har du hvilken musikk vi prøvde å lage/band vi prøvde å være i begynnelsen.

Meshuggah

— Et viktig virkemiddel for oss for å få låtene til å fremstå slik vi ønsker.

— I det man endelig har låst seg til grooven så blir man kastet av. Deilig!

Eksperimentering

— Et viktig virkemiddel for oss for å få låtene til å fremstå slik vi ønsker. Vi hører ofte at noe mangler, men vi er ikke helt sikre på hva. På Resilient var det en låt som endte opp med 5 spor med fele gjennom fuzzbokser og båndekko. Det krevde litt eksperimentering for å komme dit for å si det sånn.

Rikholdig/mangfoldig

— Vi har såpass mange ideer som spriker i såpass mange retninger, så å jobbe mot et uttrykk som både er mangfoldig, men likevel passer sammen som en helhet har vært viktig for oss, også på Stranger (2015) men spesielt nå på Resilient.

Energifull

— Et særpreg ved vår musikk ja…

Spretten

— Kan vel kjennetegne enkelte av oss på scenen i allefall.

Fortell om musikkvideoen «Mr. Hotshot» og den utvalgte låten.

— Musikkvideoen gjenspeiler teksten til låten som handler om en ‘ikke helt god- fyr’ som er ute på by’n og som ser seg selv i speilet. Han prøver å ‘fyre seg opp/motivere seg selv’. Teksten er tankene hans eller ‘det han sier til seg selv’. Man kan jo lett se for seg en av kara i Exit (TV-serien) når man ser og hører teksten.

Øyvind Røsrud Gundersen har produsert skiva. Fortell om det valget, hans produsentstil og samarbeidet dere i mellom.

— Det er bare god stemning og chill når vi jobber sammen og han har også blitt en ekstremt dyktig musiker/produsent.

— Vi har jobbet med Øyvind mange ganger før, i ulike sammenhenger, og spilt konserter sammen helt siden vi var ‘små’, så vi kjenner han godt. Det er bare god stemning og chill når vi jobber sammen og han har også blitt en ekstremt dyktig musiker/produsent. Det blir helt naturlig for oss å kontakte han igjen når vi er klare for neste studio runde. Vi snakket mye om at det var viktig for oss at det låt så ‘organisk’ som mulig, både når det gjelder innspilling og mix. Det er våre instrumenter vi brukte på skiva. Det er vårt trommesett og gitar/bass forsterkere og vi spilte inn kompet live i en låve på Portåsen.

Si litt om Portåsen, hvor skiva ble spilt inn, og om forholdet til Herman Wildenvey.

— Portåsen er hjemmet til Herman Wildenvey, og å spille inn på gården hans, inne på låven hans og i naborommet hvor klærne hans er utstilt ,var spesielt og gav en følelse av ærefrykt og respekt. Mannen var, og er, en legende, på linje med Henrik Ibsen. I vår daglige kontakt med sjefen der, Jon Mihle og resten av de som jobber der, føltes det nærmest høytidelig å få lov til å gjøre plata vår på Hermans definitive væreplass og hjem. Rundt omkring på plassen finnes sitater og utdrag fra diktene hans. Han skriver beskrivende godt om livet og det gav gjenklang i det vi dreiv med. Det var liksom ikke til å unngå.

Fortell om det nåværende plateselskapene deres Mas-Kina Recordings.

— Et selskap hvor vi virkelig føler oss hjemme. Vi er svært glade i de andre banda som har blitt gitt ut på Mas-Kina, og det er også veldig hyggelige og dyktige folk å forholde seg til.

Si litt om hva som er bra, og mindre bra, med musikkmiljøet i Drammen og Mjøndalen.

— I fotballen er det et hatforhold mellom Drammen og Mjøndalen, men ettersom vi opprinnelig kommer fra Sande i Vestfold har vi kun gode forhold til Mjøndalen. Fra Mjøndalen og Drammen kommer også bandet vi deler rom med og som vi er store fans av: TheFalls.

— Bortsett fra TheFalls og delvis Kjöter, som vi spilte sammen med i Mjøndalen, er ikke musikkmiljøet i Mjøndalen stort nok til at vi kjenner veldig godt til det. I Drammen er det derimot flere gode artister (Kvelden og Natta, Deadeye Navigators, Oberst ++). Men vi skulle gjerne ønske det var langt flere band også fra Drammen.

Kan dere til slutt velge fem favorittlåter hver fra 2023 og si litt om hva dere har fått ut av de?
Jørgen:
King Gizzard & the Lizzard Wizard – Witchcraft.

— KG-LW lager metal. Gøyalt modig og tøft med nok selvinnsikt til at de kommer unna med det.

A7pha – Many Headed (Deluxe).

— Gøy å høre 2 av 3 i cLOUDDEAD sammen igjen. De har gått i hver sin retning, så denne låta får et gøy spenn.

Stein Torleif Bjella – Tilbake i det blå.

— Digg stemning og drøyt gode musikere som vet å ikke overspille. Bjella er god på tekst som vanlig.

Tyranex – Do or die.

— Dødstight svensk speedthrash med akkurat passe melodi i refrenget.

Les Imprimés – I’ll never leave.

— Deilig norsk soul. Oppdaget etter å ha hørt litt på det at produsenten vår Øyvind, er med på gitar.

Tom:
Sâver – Primal One.

— Desperat vokal kombinert med blytunge riff. Akkurat det jeg liker.

King Gizzard & the Lizzard Wizard – Motor Spirit.

— I likhet med Sâver er dette rock, men i en helt annen skala. En oppvisning i kreativt overskudd.

Dead Movie Animals – A little Darkness.

— Minner meg om At The Drive in på sitt beste!

The National – Eucaluptus.

— Fordi jeg innimellom også liker litt vanlig musikk, og The National er eksperter på å bygge opp låter til å bli større og større.

Tape Trash – Old Highs.

— Tar meg med tilbake til 2000-tallet.

Thorbjørn:
Gouldian Finch – Like A Magnet.

— Martin Horntvedt er en fyr jeg har fulgt veldig lenge og her glir han over i et hjertebarn som viser hans bredde som musiker og låtskriver. Låta her er ei popperle av de sjeldne. Sofistikert, smart og smellvakker.

Trond Kallevåg – Fargo.

— Kallevåg er for meg som følger norsk musikk og jazz en som har gjort noe nytt siden debuten Bedehus & Hawaii. Alle platene han gjør har temaer som reflekteres i musikken og denne gangen en tur med båt til Amerika hvor Fargo gir meg assosiasjoner til både filmen og faktumet at det var der mange nordmenn havna i forbindelse med utvandringen. Så er han en satans bra gitarist og komponist.

Slowdive – andalucia plays.

— Legendene er tilbake med en vakker, vakker, vakker plate. Lydbildet er så fyldig og luftig, og gitarene som flyktige engler oppå Neil Halstead sin litt rustne og fortapte vokal.

Grant The Sun – Death is real.

— Labelkamerater og veldig bra band. Blytungt og kompromissløst i den dype og suggerende delen av metalen. Et beist på plate og et beist live.

Skyphone – Arbonought.

— Dansk akustisk elektronisk musikk som får deg til å drømme deg bort til en ny verden av motstandskraft og keltiske vibrasjoner. Disse gutta gjør noe helt eget og anbefales fra første skiva til den siste som eksemplifiseres med dette låtvalget.

Baard
King Gizzard & the Lizzard Wizard – Witchcraft.

— Fikk elsk på denne jeg også etter å ha hørt den i bilen til Jørgen.

Bokassa – Garden of Heathen.

— Må sende ut litt kjærlighet til våre venner i Bokassa.

Thefalls – Patterns Emerge.

— Vi deler bandrom med disse gærningene som kom ut med ny skive rett før oss.

Kvelden Og Natta.

— Dyster og melodisk punkband fra Drammen. Veldig gode tekster på norsk.

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*