Susanna Wallumrød er aktuell med sin nye EP The Harmony of Evening. Det er en fortsettelse på Baudelaire-prosjektet som Wallumrød har jobbet med over flere år.
I fjor kom det kritikerroste albumet Baudelaire & Orchestra. Også vi i disharmoni satte stor pris på albumet, og den nye EPen bare stadfester inntrykket av en artist som greier å mikse et vakkert musikalsk uttrykk med tildels urovekkende tekster. The Harmony of Evening er slett ikke noe dårligere enn fjorårets album.
Kommende lørdag skal den prisvinnende artisten (hun har bl.a. vunnet Spellemannprisen flere ganger) ha konsert på Munchmuseet sammen med Oslo Sinfonietta. I den forbindelse har disharmoni snakket med Susanna, som i år har 20-årsjubileum som artist. I intervjuet kommer hun bl.a. inn på Baudelaire, Munch, Oslo Sinfonietta og hvordan hennes reise som artist har vært gjennom 20 år.
Kan du si litt om den nye EPen The Harmony of Evening som kom ut 6. mars?
– Jeg er fortsatt inne i Baudelaire og orkesterverden. Jeg gjorde en helaften med KORK i fjor og vi har innspillinger av mange av Baudelaire-sangene. Det har hele tida vært planen å dele noe mer fra prosjektet etter albumet Baudelaire & Orchestra. EPen ble satt sammen med tanke på at det ikke skulle være for langt og at det skulle ha sin egen logikk. Denne gangen er det fire arrangementer av Jarle Storløkken.
Hvorfor valgte du akkurat de fire låtene som er på EPen?
– De hører litt sammen tematisk sett, med de tre diktene og instrumentalen til Stina Stjern. Det er 20 minutter med musikk og da ville jeg at de skulle være i det samme landskapet. Jeg var ikke så opptatt av at det skulle være store kontraster mellom låtene, men heller ha en god innbyrdes flyt.
Si litt om låten «Rose-Pale Dawn.» Den er innspilt med tape, eller Walkman, i bunnen?
– Stina Stjern har laga den for kassetter og vi ville gjerne lage et arrangement for orkester med tape-stykket hvor Stina spiller med. Det ble så fint! Og smått revolusjonerende; KORK første gang med kassett-solist.
Hvorfor kom ikke EPen ut fredag 8. mars, siden fredag er en vanlig slippdag?
– Det var nettopp fordi det var 8. mars. Jeg greier ikke å løsrive meg fra den datoen lenger, den betyr noe for meg politisk. Jeg hadde ikke lyst til å gi den ut på Kvinnedagen.
Du skal ha en forestilling på Munch-museet 16.mars sammen med Oslo Sinfonietta. Hva kan du fortelle om den?
– Lyden av Oslo Sinfonietta er mer transparent, fordi det er ikke så mange av hvert instrument. Man hører de enkelte instrumentene mye tydeligere.
Hva kan publikum forvente av konserten?
– Vi kommer til å spille en del av låtene fra albumet Baudelaire & Orchestra som kom i fjor, men det er også noe som ikke er med på albumet. For de som har fulgt Baudelaire-trilogien er det låter som man kan ha hørt i en annen versjon. Det er en ny sammensetning av låter, og det er bl.a. et nytt arrangement av «Invitation to the Voyage». Vi har også laget nye overganger mellom låtene. Vi har prøvd å tenke på og utnytte hva Oslo Sinfonietta kan få til.
Hvor mange øvinger har dere hatt?
– Vi har hatt tre øvinger og det låter allerede veldig fint. Det er ekstremt dyktige musikere. Nå er det om å gjøre å få alle elementene på plass til en helhet.
Kan du si noe om det visuelle rundt konserten?
– Dette er på mange måter et gjenbruksprosjekt, fordi jeg har spilt musikken i mange ulike besetninger: Jeg har spilt det solo, som duo, som trio og med orkester. Da vi spilte på Henie Onstad Kunstsenter så lagde Thale Kvam Olsen store tekstilpaneler som hang ned fra taket og fylte rommet. Deler av denne scenografien har vi brukt på andre mindre scener. Nå er det på tide å slå på stortromma igjen, og vi tar med oss mye av dette til Munch og skal kle inn hele konsertrommet for anledningen.
Hvorfor valgte du akkurat Munchmuseet som konsertsted?
– Det er utrolig mye sammenfallende tematikk mellom Baudelaire og Munch som er veldig spennende. Munch har helt klart kjent til Baudelaire og fikk på et tidspunkt i oppgave å illustrere en praktutgave av diktverket Les Fleurs du mal. Det ble aldri noe av det, men det fins noen skisser. Temaer som vampyr og obsession/tiltrekning, metabolismen, liv/død og det litt bestialske går igjen i både Munch og Baudelaire sin tematikk. Det blir projeksjon, lys og farger som er inspirert av Munch. Vi har også laga en spesiell plakat til konserten med en Munch-illustrasjon.
Hvilket forhold har du til kunsten til Munch?
– Jeg var veldig opptatt av Munch fra tenårene og hadde bildene hans på veggen, og tekstene hans fra plata til Kari Bremnes sitt album Løsrivelse. Det er et eller annet emo-perspektiv hos både Munch og Baudelaire som appellerer til tenåringen i meg.
Du har i år 20-årsjubileum som artist. Hvordan føles det?
– Det har på en måte gått fort, og det er rart at det har gått 20 år siden starten. Samtidig virker det veldig lenge siden. Det virker som et helt liv siden (latter).
Hva har du satt mest pris på som artist i de 20 årene?
– Den største gleden ved det er å få være kreativ og la prosjektene komme og å gjennomføre dem. Jeg hadde fra starten av veldig bestemte meninger om hvordan jeg skulle gjøre ting. Jeg ville bruke den musikalske energien min på egne prosjekter, og det ble et veldig fint fundament for å invitere folk inn og samarbeide og spille med andre. Det er det jeg har hatt størst glede av: Alle samarbeidene og alle konsertene, møtene med folk, både de som spiller og de som lytter.
Hvordan vil du si bransjen har forandra seg på de 20 årene?
– Det har vært en syk forandring. Jeg kom inn i bransjen da den var på vei ned med den digitale revolusjonen. Det har både vært helt forferdelig og spennende på samme tid. Det tok heldigvis ikke fra meg motet til å gi ut musikk og fortsette å spille konserter. Kanskje var det heldig for meg at jeg ikke var superetablert, da har jeg hatt en guts til å finne ut av ting etter hvert og ikke latt meg overvelde av hindringene.
Vær den første til å kommentere