Intervju: Misty Coast - psykedelisk drømmepop par excellence

Pressebilde av Misty Coast. Foto av Johanne Nyborg — Foto: Johanne Nyborg

— Når vi lager musikk, legger vi melodier lagvis oppå hverandre, og på den måten skaper vi harmonier – eller like gjerne disharmoni. For oss er det ikke et mål at alt bare skal låte riktig og pent. Vi mener at det vakre skinner sterkere i møte med motstand, forteller vokalist og bassist Linn Frøkedal i Misty Coast som er ute med det flotte fjerde albumet Nevereverending på Fysisk Format. Et av høydepunktene blant norsk indie i 2023 og bandets mest fullendte utgivelse.

Lag på lag av melodi, ekko, klang, flanger, reverb, støy og andre effekter bygger Nevereverending et musikalsk fantasilandskap av drømmepop, shoegaze og psykedelisk pop som henfører og utfordrer. Like vakkert og behagelig som intenst. Tåkete, laidback og solfylt om hverandre, men kanskje aller mest høstlig?

I dette intervjuet med disharmoni gir de oss et bilde av hvordan låtene vokser frem, og den indre bandkjemien

Si litt om valget av albumtittelen Nevereverending.

Linn: — Tittelen er et fiktivt drømmebegrep, eller en form for ønsketenkning, hvor alt man elsker aldri tar slutt. Det handler om musikken og heltene fra oppveksten, redselen for å glemme og hvordan både gode og jævlige ting har en tendens til å hope seg opp og treffe samtidig. Og så er det dette suget i magen når man plutselig oppdager hvor lite som skal til før verden kan bli snudd på hodet. Albumtittelen er hentet fra avslutningslåten på side A, som er en fin representant for albumets overordnede tematikk.

Hvilket forhold har dere til slutter og det endeløse?

— For meg er det å ikke vite og det å ikke ha kontroll, kanskje det skumleste som finnes.

Linn: — Jeg har alltid slitt med tanken på både døden og det endeløse, og jeg husker at jeg ofte lå våken som barn og funderte på universets ubegripelige uendelighet. For meg er det å ikke vite og det å ikke ha kontroll, kanskje det skumleste som finnes. Da jeg var liten, prøvde jeg hardt å bli kristen, sånn at jeg kanskje kunne få et slags svar, men jeg fikk det ikke til.

Fortell om forholdet til effektpedaler og om benyttelsen av chorus, tremelo, fuzz osv. på dette albumet, og hvilken rolle disse effektene spiller for å skape den stemningen dere vil ha.

Richard: — Dette er vel noe som kan ligne på en besettelse for meg, så jeg liker å dykke ned i obskure effektpedaler lagd av italienske ektepar eller norske fuzz-guruer. Jeg føler egentlig at låtene ofte ber om en spesiell sound for å bli komplett, og da er alle disse effektene du nevner over (og en del til) oppe til debatt. På deler av Nevereverending-innspillingen var jeg veldig opptatt av å bruke pedaler for å få gitarene til å høres ut som andre instrumenter, f.eks. stryk eller blåseinstrumenter. Men av og til er det bare gøy å bråke.

Hvilken rolle har støy i det hele?

Richard: — Kontraster er alltid et virkemiddel i Misty Coast sin musikk, og støy opp mot det vakre er absolutt noe som krydres med her og der. I Misty-universet er det mindre av den harshe støyen som vi til tider dyrket i The Megaphonic Thrift, og mer fokus på lydlandskaper og små stikk med groms. Men lenge leve støy!

Si litt om intuitiv komposisjon og innspilling.

Linn: — Vi får ofte spørsmål fra folk om hvordan vi skriver musikk, og de ser for seg oss som sitter hjemme med stearinlys på bordet og rødvin i glasset mens vi klimprer på kassegitar og lager låter. En slik komponerings-situasjon er helt fjern for oss.

— Vi lager musikk mens vi spiller inn, og det hele foregår som regel i en slags musikalsk stafett, hvor vi utfordrer hverandre til å fortsette på noe den ene har startet. Vi tenker musikk veldig ulikt, så låtene vi lager sammen kunne ingen av oss skapt på egen hånd. Det er kanskje et resultat av iboende utålmodighet, men vi er også veldig glade i det intuitive og tilfeldigheter som oppstår første gang man prøver å spille noe – så vi beholder aller helst første take.

Hvor viktig er popelementet og at det skal låte melodisk eller harmonisk på et plan?

— Vi mener at det vakre skinner sterkere i møte med motstand.

Linn: — Melodier er helt grunnleggende i Misty Coast, og hvis man hører etter så merker man at det er sjelden låtene drives av kompende akkordrekker. Når vi lager musikk, legger vi melodier lagvis oppå hverandre, og på den måten skaper vi harmonier – eller like gjerne disharmoni. For oss er det ikke et mål at alt bare skal låte riktig og pent. Vi mener at det vakre skinner sterkere i møte med motstand. Dypt der inne er jeg et pophode, og det er nok mye min “feil” at popelementet er såpass tydelig i (særlig vokalene) til Misty Coast.

Si litt om forholdet til:

Brian Eno

Richard: — Brian Eno er så mangt, men han har alltid tøyd grenser, og det må jo være en av grunnene til å drive med musikk. «Here Comes The Warm Jets» er så absolutt til stede i miksen av all inspirasjon til denne plata!

Slowdive

Richard: — Souvlaki er pensum for enhver som vil kalle seg noenlunde interessert i svømmende gitarer og eterisk stemning. Jeg gleder meg til Slowdive kommer til Oslo i januar! Siste skiva deres passer for øvrig utmerket til road trip over Haukelifjellet.

Mazzy Star

Richard: — Det var en periode på slutten av 90-tallet hvor Mazzy Star var fast innslag på seine, sløve kvelder i Kristiansand. Så forsvant de litt for meg. Men plutselig så har alle hørt om dem. Liker mye Mazzy Star jeg!

M83

Richard: — Ikke så mye, husker at Gavin Poole, en lydtekniker vi møtte for tusen år siden med The Megaphonic Thrift, var deres tekniker i mange år. Gavin er fortsatt vår tekniker når vi er ute i Europa med Misty Coast. Aldeles strålende mann! (han er også bassist i det glimrende shoegazebandet Amusement Parks on Fire).

Cocteau Twins

— Jeg har egentlig ikke hørt så mye på dem, men jeg digger den sjøsyke, drømmende stemningen.

Linn: — Cocteau Twins er kanskje ett av de bandene som oftest blir nevnt i samme setning som oss. Jeg har egentlig ikke hørt så mye på dem, men jeg digger den sjøsyke, drømmende stemningen.

The Flaming Lips

Richard: — Kanskje et av de bandene jeg har fulgt lengst? Jeg husker jeg så «The Parking Lot Experience» på Roskilde i 1998 eller ’99 eller noe sånn, og selv om jeg egentlig ville se rockekonsert syntes jeg det var så ute at det var fett. The Soft Bulletin er jo et indie-mesterverk i mine ører. «Transmissions», «Clouds Taste Metallic», «Yoshimi» og «Embryonic» er kanskje mine umiddelbare favoritter. Jeg liker lekenheten til bandet, men må innrømme at det på noen plater får meg til å falle litt av trippen.

Matias Tellez har produsert og mikset skiva. Si litt om det valget og om hvordan han har vært å jobbe med? Hva er hans styrker som produsent?

Linn: — Vi har jobbet med Matias på tre av fire plater, og vi digger å samarbeide med han. Han skjønner alltid umiddelbart hvor vi vil med en låt, og har en estetikk som virkelig kler musikken vår. Matias har mange styrker som produsent, og om jeg skal trekke frem noe så må det være at han alltid straks får et bilde av låtens helhet, og klarer bestandig å tilføye det som eventuelt skulle mangle. Han har et helt magisk gehør, en beundringsverdig estetisk sans – og konsentrasjonsevne som en astronaut.

— Som bonus har Matias en bedårende puddel som heter Tono, som alltid holder oss med selskap i studio.

Fortell om de andre musikernes bidrag til skiva:

Kim Åge Furuhaug

Linn: — Kim Åge har vært en enormt viktig del av Misty Coast siden dag én, og det er ikke uten grunn at vi alltid ønsker oss han bak trommene – til tross for at han bor littegrann ulendt til. På det nye albumet vårt har han spilt inn trommer fra sitt eget hjemmestudio i Volda, og han imponerer som vanlig med sin stødighet og smakfulle stil.

Anne Lise Frøkedal

Linn: — Anne Lise er jo både en drømmegjestemusiker og en drømmesøster! Hun fikk frie tøyler til å legge pålegg, da vi alltid digger det hun gjør. På «Breathe» spiller hun det tydeligste gitarhooket i låten og korer vakkert, og på «So Slow» har hun lagt en stemningsfull tenorgitar.

Matias Tellez

— Han hører ofte for seg ting inni hodet mens han mikser, som han bare MÅ teste ut.

Linn: — Matias har produsert og mikset plata, og har også lagt noen små synthsnutter her og der. Han hører ofte for seg ting inni hodet mens han mikser, som han bare MÅ teste ut. Og det funker som regel hver gang.

Tuva Hellum Marschäuser

Linn: Jeg spiller i bandet til Tuva (Tuvaband), og digger måten hun skaper lydlandskaper med forvrengte gitarer. Vi spurte henne om hun kunne tenke seg å gjøre en Tuva-aktig EBow-gitar på «Canvas Empty», og det hun leverte passet perfekt! Nå er gitaren hennes inni sampleren vår, så hun er på en måte med og spiller på konsertene også.

Håkon Brunborg Kjenstad

Linn: — Håkon er en sånn type musiker som man kan sette til å gjøre hva som helst, og så blir det gull. Vi spurte om han hadde lyst til å legge en bratsj på tittellåten «Nevereverending», og så fikk vi plutselig tilsendt 12 (!) spor med både bratsj og piano. Låten hadde virkelig ikke vært det samme uten disse elementene.

Pedro Carmona-Alvarez har skrevet entusiastisk og innsiktfulle liner notes. Si litt om ham, det valget og om forholdet til liner notes generelt

Linn: — Pedro var en av de siste jeg ble kjent med i Bergen, før vi flytta til Oslo. Etter å ha vært fan av både musikken og bøkene hans i mange år, fikk jeg endelig sjansen til å spille med han i prosjektet Moonpedro and The Goldfish, White Album Revisited.

— Ideén om liner notes kom fordi jeg hadde skikkelig lyst til at akkurat han skulle skrive dette. Hadde han sagt nei, hadde det ikke blitt noe liner notes til albumet. Jeg elsker følelsen av å holde gamle LP-plater i hendene, og å sitte og lese teksten som er trykket på coveret. Vi ville at folk skulle få denne litt nostalgiske følelsen med Nevereverending, og så er det i tillegg stas å gi noe ekstra til de som faktisk kjøper plata i fysisk form.

Misty Coast live @ Hulen. Foto: Christer Voll

Live har dere en ny besetning i forbindelse med turneen til denne platen. Fortell om det, nykomlingen Silja Sol, og hvordan det påvirker lyduttrykk og kjemien i bandet i forhold til med Anne Lise?

— Silja er en av Norges beste vokalister, og i tillegg har hun spilt mye gitar og tangenter, så hun har vært en stødig nykomling i Misty Coast

Linn: — Jeg har jo spilt enormt mange konserter sammen med Silja i hennes prosjekt, og vi har vært gode venner i mange år, så vi visste at dette kom til å være en god match. Silja er en av Norges beste vokalister, og i tillegg har hun spilt mye gitar og tangenter, så hun har vært en stødig nykomling i Misty Coast. Syns egentlig ikke hverken kjemi eller lyduttrykk har endret seg noe særlig i forhold til når Anne Lise var med. De fyller begge venstreback-rollen som den mest naturlige ting, og vi digger begge to som mennesker.

Hva er forskjellen mellom live- og studioutgaven av bandet?

Linn: — Jeg har alltid elsket liveformatet, og her har man mulighet til å gjøre hva man vil og ting har en tendens til å bli drøyere enn på innspillingene. Jeg synes det skal være en fysisk opplevelse å høre Misty Coast live med full besetning, og man må liksom kjenne det litt i magen.

— Vi liker også å utforske ulike versjoner av Misty Coast sitt liveformat, og den siste uken har vi for eksempel spilt fem duokonserter på mindre scener i Norge. I slike settinger kommer man mye nærmere publikum, og da blir det gjerne en mer jovial variant av oss på scenen. I Misty Coast har det alltid vært et mål å lage musikk som tåler å strippes ned – altså det må finnes en god låt i bunnen – det skal ikke bare være sound eller platefyll.

Hvor viktig er det med «korrekt» gjengivelse av platen?

— En konsert bør føles nærere og høyere, kontrastene kan og bør dyrkes, og man har mulighet til å forsterke med det visuelle.

Richard: — Jeg mener det ikke er viktig i det hele tatt. Live-formatet åpner for en ny tolkning av det man gjorde på plate. Man må noen ganger gjøre noen harde valg på hva som er essensielt for sounden av låtene, live er vi jo bare fire (eller to!). Og noen ganger fører det til at flere gitarspor må tolkes til ett, eller at gitarer spilles på synth eller motsatt. En konsert bør føles nærere og høyere, kontrastene kan og bør dyrkes, og man har mulighet til å forsterke med det visuelle.

Er det noe poeng å forsøke å gjenskape et album på scenen?

Richard: — Egentlig ikke. Hvis man vil høre plata så kan man gjøre det hjemme i ro og mak. Men da er det jo også mye mindre sjanse for at du får frysninger og tårer i øyekroken, eller at du lander i moshpit og at noen søler øl på jakka di, på den gode måten. Men man trenger ikke å gå helt Dylan heller, så det bare er en linje i teksten som avslører hvilken låt bandet spiller.