Intervju og videopremiere: Killer Kid Mozart - Melodiøs indierock uten bremser

Pressebilde av Killer Kid Mozart — Foto: Pressebilde

– Jeg har alltid hatt et sterkt behov for å uttrykke meg kreativt. Jeg kunne kanskje endt opp i et annet kreativt felt som i film eller litteratur, men jeg tenker musikk er den desidert mest effektive måten å formidle følelser på. Kunst for oss utålmodige, forklarer vokalist, frontfigur og låtskriver Hallvard Bonden i Killer Kid Mozart som slapp albumet There`s A Psycho Behind The Wheel på Furuberget tidligere i år.

I dag er vi så heldige og kan vise dere den rykende ferske videoen til Killer Kid Mozart sin låt «Underdog». Videoene handler om pantomime-artisten Mo som jobber hvileløst på et omreisende sirkus i distriktet for å betale ned gjeld. En dag bestemmer han og servitrisen på den lokale kroa seg for å stikke fra alt sammen. Videoen er spilt inn i hjembyen til Killer Kid Mozart, Elverum, med utelukkende lokale aktører både foran og bak kamera, kremen av Elverumsinger i følge bandet. Jon Andreas Sanne har regissert og skrevet «spetakkelet»(Red.anm. bandets egen ord).

– Vi ønsket å skape et bygdeunivers rundt musikken med gamle biler, veikro og distrikts-estetikk. Samtidig fikk Jon Andreas fritt spillerom til å tolke bandnavnet og dikte opp historien om «Killer Kid Mozart».

There`s A Psycho Behind The Wheel er en svært fengende melodisterk plate med røtter i gitardrevet indie- og emorock. Sprudlende, bittersøte og knasende rockelåter med et catchy tilsnitt. Her forteller frontmann Hallvard Bonden hvor inspirerende det kan være å få oppleve livemusikk i tidlig alder og argumenterer for flere konserter med fri aldersgrense. For hans egen del var det en dobbelkonsert med The Wombats og Team Me som virkelig inspirerte til mer satsing på egen musikk.

Fortell litt om bakgrunnen for bandnavnet og om forholdet til Wolfgang Amadeus Mozart.

Hallvard: Folk spør ofte om det! Jeg hadde en liste hvor jeg noterte ned ord og fraser som jeg plukket opp i hverdagen som hørtes ut som potensielle bandnavn. Husker ikke helt hvor jeg hørte Killer Kid Mozart, men det klinger bra og det virker som det er et navn folk biter seg merke i. Mozart var en mester på melodier, og det prøver vi også å være.

Når og hvordan ble Killer Kid Mozart til?

Hallvard: Killer Kid Mozart ble til fordi noen folk hadde trua på meg. Det starta tilbake i 2015 da jeg var 17 år. Jeg gikk rundt og drømte om å spille i band og pusla med egne demoer på gutterommet. En dag spiller NRK Urørt en råtten demo av låta Passing Through og jeg får en melding fra det lokale indielabelet Furuberget som setter opp en studiosession i Oslo med trommis Sverre Bøe. Det blir spilt inn tre låter som ble til den første utgivelsen vår “Crash Report”.

Nåværende bassist Simen satt også og kjeda seg litt i Elverum og dermed utspilte følgende scene seg i kommentarfeltet på instagram:

Hallvard, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Hallvard: Jeg var allerede som liten godt over gjennomsnittet interessert i musikk. Jeg er oppvokst i et musikalsk hjem med haugevis av cd-er og kassetter, og far og mor som både spilte og sang. Det hadde nok mye å si.

Når begynte du selv å spille og hva var det som fenget sånn med denne måten å uttrykke seg på?

Hallvard: Det sterke ønske om å spille i band ble unnfanget da jeg fikk dra på rockekonsert for første gang. Jeg var jo allerede veldig musikkinteressert, men jeg hadde aldri sett et rockeband live. Det skjedde lite i Hedmark og det meste hadde 18-årsgrense, så når The Wombats og Team Me skulle spille i en idrettshall i Elverum med fri aldersgrense, var det mildt sagt duket for å tenne gnister i øya på en kulturelt understimulert 14-åring. Og det beste av alt var at banda hadde medlemmer fra Elverum, og de så ut som helt vanlige nerder, akkurat som meg. Forbilder som man kan kjenne seg igjen i tror jeg er viktig. Fortsatt sokner jeg til indie-sjangeren og den usminka bandkulturen.

Hvilken musikk var dere omgitt og opptatt av under oppveksten?

Hallvard: Som barn hører man jo på det man får servert. Det var god tilgang på Abba sin katalog der jeg vokste opp, og jeg husker jeg var oppslukt av melodiene og koringene. Når jeg ble litt eldre, og digital nedlasting ble hot, kunne jeg kjøpe musikken min sjøl sporvis. Da åpna det seg en helt ny verden av musikk. Jeg husker at jeg begynte å sjekke ut mer gitarorientert musikk, Green Day og Paramore. På ungdomsskolen følte jeg et sterkt behov for å ta avstand fra alt som var “mainstream” og hørte nesten bare på skranglete gitarmusikk og indiepop. Falsettvokal og indianerfjær var obligatorisk. Lukestar, Mew og Team Me var favorittene. På videregående ble det mer emo og punk-rock.

Hva var det som fikk dere til å selv begynne og skrive låter og hva fikk dere utløp for med det?

Hallvard: Jeg har alltid hatt et sterkt behov for å uttrykke meg kreativt. Jeg kunne kanskje endt opp i et annet kreativt felt som i film eller litteratur, men jeg tenker musikk er den desidert mest effektive måten å formidle følelser på. Kunst for oss utålmodige. Når jeg begynte å få litt dreisen på gitarspillingen, så kom låtskrivingen av seg selv. Det ga først og fremst en mestringsfølelse, men jeg oppdaget også etter hvert hvordan man kunne bruke det for å sette kaotiske tanker og følelser i system.

Hvor mye av tekstene er basert på hendelser i egne og venners liv og hvor mye kommer fra ting du har erfart gjennom filmer, bøker og annen musikk?

Hallvard: Tekstene er stort sett basert på eget og venners liv krydra med litt fantasi. Når det er sagt, tror jeg litt av magien forsvinner om man forklarer tekstene for spesifikt. Det er kanskje en klisjé, men jeg liker godt tanken på at låtene får sitt eget liv og sin egen betydning hos de som hører på dem. Teksten som jeg er mest fornøyd med på denne plata er kanskje “The End”, hvor teksten startet som helt fri fantasi, men endte opp som noe av det ærligste vi har skrevet.

Hvordan jobber dere med de låtene som Hallvard skriver før de er ferdige? Hvilken rolle spiller bandet i utformingen av det hele?

Hallvard: Som regel er låtene 90% ferdig når bandet inntar øvingslokalet. Der inne setter Sverre og Simen sitt preg på ting som groove, struktur og koringer osv. På denne plata har vi brukt del jamming i låtarbeidet, noe som har resultert i litt friere og mindre tradisjonelle låtstrukturer.

Har dere hatt noen forbilder eller mentorer langs veien. I så fall, hvem og hva lærte dere av dem?

Hallvard: Jeg har hatt mange forbilder på veien. Personer jeg kunne kjenne meg igjen i. Jeg vil nevne både Dylan Baldi fra Cloud Nothings og Will Toledo fra Car Seat Headrest, ganske atypiske frontfigurer i rockeband og tidlig erklærte indie-prodigies. De viste meg at nerdene også har en plass i rocken. I tillegg til Marius Hagen og resten av gjengen i Team Me som har vist at det er mulig å få til mye kult selv om man er fra trauste Elverum, og at man ikke skal være redd for å gå sine egne veier.

Even, hva har det hatt å si å vokse opp med en far – Ronnie Le Tekrø, med en internasjonal musikk karriere som gitarist og produsent? Hva har du lært av ham som du har hatt bruk for i Killer Kid Mozart?

Even: Fra Far har jeg arvet en evig kjærlighet for The Beatles, Thin Lizzy og kanoturer på Fjorda. Men foruten om det tror jeg ikke at jeg har tenkt så mye over det. Det er bare Pappa, liksom? Det jeg tror jeg har lært av han om det å være musiker er nok det at det er hardt arbeid og lange dager. Jeg tror ikke jeg kjenner veldig mange som jobber like hardt som han. Jeg har jo vokst opp behind-the-scenes, så har jo alltid vært klar over realiteten i det å være en arbeidende musiker. Jeg passer på at når jeg er på øving eller spiller konsert så er jeg på jobb. og ikke på fest. Det kan man gjøre senere. Ja, det er nok mentaliteten om å ta arbeidet med musikk seriøst jeg tar med meg inn i bandet fra Far.

Hvordan vil dere si at Killer Kid Mozart skiller seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre band dere er og har vært med i, som Team Me, Twin Pines Mall, Svalestup, Aristillus, The Hallway, Hi Ho Mustachio og hva har dere tatt med fra de andre bandene til Killer Kid Mozart?

Sverre: Jeg føler vi er fire ganske forskjellige, men samtidig veldig like personer alle sammen. Vi har alt fra usikkerhet, arroganse, kjærlighet og humor som jeg føler vi utveksler og fordeler utover som gir en trygghet oss imellom, for å yte best mulig, med vår egen personlighet. Vi har mange felles musikalske og kulturelle interesser, og det at vi møtes så godt der, gjør at vi kan kommunisere godt mens vi spiller og være enige om hva det er vi vil formidle. Det hjelper også veldig å ha en god og stødig bass og trommeseksjon. Spesielt trommene er helt sjukt bra og stødige.

Når jeg er med på å lage en låt, spiller jeg det som føles riktig for meg relativt til låta. Jeg prøver å lytte og føle så mye som mulig. Kan godt høre på andre låter og stjele litt, men jeg prøver å finne hva jeg selv synes er viktig først.

Innebar det at dere allerede hadde endel banderfaring fra før fra andre band en faktor med tanke på utformingen av Killer Kid Mozart; i så fall på hvilken måte?

Hallvard: Det har i hvert fall gitt en trygghet til meg som hadde null banderfaring når vi starta opp i 2016. Når jeg troppa opp skjelven og livredd på lydsjekken til vår første opptreden noensinne (Sub Scene, 2016), skjønte jeg ingenting av hva som foregikk og Simen måtte gjøre lydsjekken for meg.

Hva er den viktigste forskjellen mellom Killer Kid Mozart i 2021 og bandet som slapp debutalbumet «For The Night» i 2019?

Hallvard: Killer Kid Mozart anno 2019 bar nok preg av at For The Night var mer ei soloskive. Sverre var med på trommer, ellers spilte jeg resten av instrumentene på plata selv, og vi hadde en del utskiftninger i besetningen live. There’s a Psycho Behind the Wheel er mer en helstøpt skive som er laget på den klassiske rocke-måten: Et band som kommer sammen og skriver og øver inn låtene over et par måneder for så å spille de inn sammen i et studio. Live er vi mye tryggere nå enn vi var for to år siden.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og rolle i Killer Kid Mozart?

Hallvard Bonden, vokal og gitar

Primus motor og visjonær. Prøver å holde bandet på stø kurs fremover mot verdensherredømme, samtidig som han prøver å unngå farlige skjær i sjøen. Skriver musikken, men bidrar også med mye usikkerhet, overtenning, klønete fall og krumspring både på scena og sosialt.

Sverre Bøe, slagverk

Sverre bidrar først og fremst med å trekke opp kulheten til bandet med skate- og slacker-image og et svært optimistisk syn på tid.

Simen Schikulski, bassgitar

Simen er det musikalske fundamentet vi lener oss på live. Han spiller aldri feil og kan fiske fram ipaden sin eller en av de mange arkivmappene sine med notater dersom det er noe ved en låt vi lurer på. En gang dirigerte han en stand-in trommis til å spille to hele Killer Kid-konserter med venstre foten, mens han selv spilte bass og koret.

Even Tekrø, lead-gitar

Even sikrer oss solid rocke-kredibilitet gjennom blodet som renner i årene hans. Han er også en mester på å lage støy og tilfører et bredt spekter av gitarlyder til bandet live.

Dere har også med noen flinke gjester på skiva. Fortell litt om de og hva de har bidratt med:

Tobias Osland, piano

Tobias er en dyktig og allsidig musiker og låtskriver. Vi brukte han som sparringspartner på skiva og han har lagt piano på et par låter fordi vi andre fikk det ikke til. Sjekk ut det nye hardcore-bandet hans Hammok.

Ole Torstein Hovig, synth

Ole Torstein er en god venn og samarbeidspartner over lang tid. Han spiller synthesizer i flere ulike band, blant annet Spielbergs. Du hører tonene hans kanskje best på låta «He She it Was» hvor synthene virkelig tok låta til nye episke høyder.

Adrienne Kerr, saksofon

Adrienne var på europa-turné med Seattle-bandet Pleasures for et par år siden. Hallvard så dem helt tilfeldigvis på en bar i Brüssel og syntes det var såpass bra at han måtte gå bort og slå av en prat med dem. Noen øl senere var det klart at Adrienne skulle legge saksofon på den nye skiva. Vi fikk lydfiler tilsendt fra Seattle med deilige psykedeliske og kaotiske saksofontoner. Vi sier ja til mer saksofon i fremtiden.

Fortell litt om bakgrunnen for albumtittelen «There`s A Psycho Behind The Wheel» og hva dere ville fortelle med den.

Albumtittelen beskriver hvordan det føles ut hver gang jeg går ut på en scene, i tillegg til at den forteller historien om min egen reise fra blyg og stille tenåring til en som står og roper ut om følelseslivet sitt fremst på en scene. Det er ikke lenger meg, men en gærning som er bak rattet.

Hva er den riktige balansen mellom støy og melodi?

Hallvard: Jeg tenker så lenge støyen tilfører melodien noe og vice versa, så gir vi tommel opp. Det innebærer i praksis at vi kan like ganske mye støy. Kanskje helt oppe i en 80%. Men i dette prosjektet, har vi hittil fokusert mest på melodi.

Hva er det kuleste gitarriffet til J Mascis og hva med Even Tekrøs; og hvorfor?

Riffet på «Freak Scene» fordi det er så enkelt og så catchy på samme tid.

Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Killer Kid Mozart og/eller «There`s A Psycho Behind The Wheel».

Dinosaur Jr:

En av pionerene innen vår sjanger.

Japandroids:

Lydsporet til tenårene og et viktig referansepunkt for oss som band.

Beezewax:

Norges powepop-prins. Det gamle er bra, men Peace Jazz er en favoritt!

Indie rock:

Elsker indie rock-begrepet fordi det rommer så mye.

Emo:

Vi hører på masse emo, men skjønner ikke helt hva det er. All musikk er emosjonell?

Power Pop:

Ja takk! Pop skal helst ha litt power synes vi da.

Fuzz:

Det er deilig når fuzzen sparker godt fra seg. Kan godt hende det blir mer fuzz på neste skive.

Gitarstøy:

Gudommelig englesang i våre ører.

Medrivende melodier/direkte uttrykk:

Vi prøver å gå rett på sak.

Opp-ned-dynamikk:

Dynamikk i låter er viktig, men noen ganger må man også bare gi bånn gass!

Melankoli:

Melankoli har skrevet halvparten av låtene våre.

Albumomslaget preges av et bilde av et nedkjørt gjerde, mens baksiden preges av en tom lekeplass. Fortell litt om disse fotografiene; hvem har tatt de, hva er historien bak og hvordan bidrar de til å sette stemningen på platen.

Vi ville at artworket skulle ha et røft og upolert uttrykk, samtidig som det skulle si noe om hvor vi kommer fra (Elverum). Bildene som pryder de ulike singel og album-coverne er tatt av Hallvard av ulike slitne og forlatte bygninger i Elverum sentrum. Med dette håper vi å skape et litt nostalgisk bygdeunivers rundt plata.

There`s A Psycho Behind The Wheel ble innspilt i Taakeheimen Lydrike og Bekkkenstranda, Sande av Morten Øby og Killer Kid Mozart. Fortell litt om innspillingslokalene og hvordan rommene og atmosfæren der har påvirket lydbildet på platen.

Taakeheimen lydrike er et studio som ligger midt i trafikkerte Torggata. Det er et flott studio og Morten er en helt fenomenal fyr å jobbe med. Det jeg tror formet lydbilde mest på plata, er nok imidlertid det at vi spilte inn låtene som et band i samme rom uten vegger mellom oss og uten metronom. Det gjorde det vanskelig å gjøre noe særlig i postproduksjon, men ga desto mer liv og nerve.

Nå har endelig låten «Killer Kid Mozart» også kommet med. Fortell litt om denne låten og hvorfor den selvtitulerte låten (som kanskje ga dere bandnavnet også) først slippes nå.

Låta er en hyllest til det å spille i band og til rockekonserten. Vi ga den den tittelen fordi den føltes litt som et anthem for bandet.

Fortell litt om musikkvideoene deres og erfaringene dere gjorde med de.

I’m Tired And I just Want To Go Home:

Videoen til “ I’m Tired And I just Want To Go Home” synes vi er en flott skildring av ung usikkerhet og søken etter identitet. Trampeklapp til Martin og Torjus.
Directed by Martin Høgberget
Photo and grade by Torjus Thesen
Starring: Isa Roll Gulbrandsen Mari Strugstad Qviller

For The Night:

Denne videoen er mer konseptualistisk. Vi filmet vi i fylla og prøvde å fange følelsen av å gå hjem fra byen litt bedugget og kontemplere over livet.

Shot and edited by Austin Muirhead

The Underdog:
Videoen er spilt inn i hjembyen vår Elverum med utelukkende lokale aktører både foran og bak kamera, kremen av Elverumsinger om vi får si det selv. Jon Andreas Sanne har regissert og skrevet spetakkelet. Vi ønsket å skape et bygdeunivers rundt musikken med gamle biler, veikro og distrikts-estetikk. Samtidig fikk Jon Andreas fritt spillerom til å tolke bandnavnet og dikte opp historien om «Killer Kid Mozart»

Det er likefullt flere hits også på denne plata. La oss snakke litt om de to singlene som dere har sluppet hittil. Kan dere si litt om bakgrunnshistoriene til disse to låtene og hav som kjennetegner melodiene.

«Hey Julian»:

«Hey Julian» er vår Hey Jude til alle som trenger litt trøst. Gutter som griner, den overveldende overgangen til voksenlivet, og bestevenner og familie som gjør tilværelsen så mye lettere.

“Thought You Should Know”:

Breakuplåta til den konfliktskye. Jeg ville skrive skrive en låt om et brudd hvor hovedpersonen kløner det til ved å stadig gå rundt grøten.

Fortell litt om samarbeidet med Morten Øby som også har gjort mixen. Hvordan jobber han og hva har han tilført til Killer Kid Mozart?

Morten Øby er Oslos blideste og mest energiske produsent. Han hjalp oss å dyrke og videreutvikle særpreget i komposisjonene og instrumenteringen med blant annet sax og congas. Han bidro også mye til å skape soundet som er på plata.

Fortell litt om plateselskapet deres Furuberget.

Furuberget er historien om to musikknerder fra henholdsvis Hamar og Odalen som møttes på et animeforum og starta Hedmarks viktigste indie-label. De var de første som ga ut Spielbergs, Ludvig Moon og ikke minst oss. Ole Torstein og André kommer fortsatt til å være gode venner og viktige støttespillere for oss, men nå er Furuberget som label satt litt på pause så vidt jeg har skjønt. Er det noen der ute som har lyst til å gi ut den tredje plata vår? Ta kontakt!

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid 19-restriksjonene?

Det var superdemotiverende å være musiker under den verste Covid-nedstengningen. Vi måtte utsette utgivelsen av “There’s a pscyho….” fordi vi så for oss at alt ville være bortkasta om vi ikke fikk spille konserter parallelt med utgivelsen, noe vi senere ga opp. Heldigvis åpnet konsert-venuene kort tid etter slippet, og vi fikk spilt skiva! Den beste måten å holde musikkinteressen ved like, fant vi ut var å skrive og spille inn ny musikk. Og drømme. Masse. Samtidig var det lite inspirasjon å finne i den sosialt distanserte og emosjonelt radmagre korona-hverdagen vi levde i, så det var heller ikke lett å skrive nytt.

Kan Hallvard til slutt velge fem låter som har preget ham som vokalist, fem som musiker og fem som låtskriver og si litt om hva det er han liker ved disse melodiene.

Fem låter som har prega meg som vokalist:

Det å synge vokal-teknisk riktig har jeg aldri digga og jeg har for så vidt aldri kunnet det heller. Jeg liker at det er litt stygt, og at det høres ut som vokalisten har det litt vondt. Bonus om det synges veldig lyst som Cymbals Eat Guitars.

Cymbals Eat Guitars – Chambers

Japandroids – Young Hearts Spark Fire

The Hotelier – Goodness pt.2

Blink-182 – All The Small Things

Cloud Nothings – I’m Not Part of Me

Fem låter som har prega meg som musiker:

Mest gitarmusikk å spore her, men likevel litt ulike retninger. Jeg liker å hente inspirasjon fra ulike sjangre og ulike epoker i rocken.