Intervju: Quarter Wolf – to-hodet høyoktan rock ‘n’ rolleksplosjon

Når det kommer til låtskriving, skjer 99 prosent av det på øvinger i studio, hvor vi jammer fram nye ideer, og tekster popper opp i huet der og da – og raffineres gjerne av meg på banen hjem, forklarer vokalist og gitarist Marius Kromvoll i Quater Wolf som er aktuelle med det konkrete albumet Yeah Baby på Westergaard Records. Yeah Baby er en gledssvirr av en plate hvor de av oss som er glade i ekte rock ‘n’ roll, øl, spilleglede og formidlingskraft tappet fra kranene på Last Train med The Stooges, MC5, The Hellacopters, Blues Explosion og annen moro på anlegget. Her kan du lese hvordan de fikk bandnavnet og andre røverhistorier på veien mot dominans av norske bygdescener for rock og rull.

Kan dere først fortelle hvem og hva Quarter Wolf er i den norske musikkfloraen?

Marius: — Vi er en rock’n’roll/ garage/ punkbluesduo basert i Oslo bestående av to veldig forskjellige folk fra forskjellige bakgrunner og musikalske referanser fra tidligere. Trommis Paul er fra Ballarat, Australia, og har en metodisk tilnærming til både musikk og alt annet i livet, hvor ingenting noensinne er overlatt til tilfeldighetene. Han jobba i en periode som proff trommis tror jeg, før han flytta fra Australia. Jeg derimot, er en veldig utålmodig, tidligere pønker fra Oppsal, som foretrekker det spontane, og helst ikke vil bruke for mye tid på noe som helst.

— Men med de drøye ti åra sammen, har vi blitt litt som et gammalt ektepar. Stort sett enige i alt, men tjener fortsatt kreativt sett på forskjellene oss imellom, tror jeg.

Paul: — Jeg er ikke proff trommis.

Si litt om valget av bandnavn og hva dere ville si med det?

Marius: — Det kommer fra en opplevelse jeg hadde da jeg bodde på et casino i Las Vegas rundt oppstarten av bandet. Akkurat der det hang masse kjendis-look-a-likes utafor hotellet. Jeg hadde da, som nå, over gjennomsnittelige store kinnskjegg, og en diger og full mann hadde lyst til å jule opp en Wolverine-look-a-like. Han snøvla noe om at jeg kanskje var halvt ulv?
«No, no, I’m only a quarter wolf», svarte jeg med tilgjort, uskyldig Thor Heyerdahl-stemme. Dermed slapp jeg bank – og hadde et passende bandnavn på plass!

Hvilket forhold har dere til ulver?

Marius: — Som Oslo-gutt og glad i dyr, følte jeg meg kanskje tatt litt på kornet da Black Debbath sang noe om «Vi i Lambertseter Ja til Ulv» på forrige skive, men likavæl … Synes ulvefrykt er direkte flaut. Paul har vokst opp på landet i Australia, blant slanger og edderkopper i hagen (moren hans måtte lure han vekk fra en diger giftslange under kjøkkenvindu en gang, veit jeg). Så at vi her til lands skal frykte et dyr som ikke har angrepet mennesker på drøye 200 år, er kostelig …

Paul: — Jeg har ingen forhold til ulver.

Fortell litt om hvordan bandet ble til og hva som har skjedd de ti årene dere har holdt på.

Marius: — Jeg oppdaga Paul etter årelang jakt på den rette (eller noen som helst) trommis, da han gjorde en gjesteopptreden med bandet Napoo, som jo var en slags forløper til det nye bandet hans White Trash Blues Band. Var noget bedugget, så mulig jeg mer trua enn inviterte ham med på en øving første gang. Heldigvis gadd han komme tilbake.

Vi tok oss god tid i starten, og hadde vel spilt sammen i nesten to år før første konsert. Siden den gang er det blitt seks utgivelser på vinyl, de fire første på vår egen label «That’ll Do Records», før fantastiske Robert Dyrnes og Kari Westergaard forbarma seg over oss og ga ut de to siste utgivelsene våre. En annen fellesnevner er jo at trommis Paul har spilt inn, mixa mastra og designa alle skivene utenom den første. Dermed ble navnet på forrige album DIY, så klart. Vi er alltid aleine i studioprossessen, og det er en utrolig fet og effektiv måte å jobbe på. Unntaket er på siste plata vår, Yeah, Baby!, der mora mi Vigdis «Viggy Pupp» Kromvoll og lillebror Sebastian Kromvoll spiller sax og trompet på låta «Guess Who».
Men stas som det er i studio, er det ingen tvil om at vi trives best på scena, og har vært heldige nok til å spille på legendariske scener med ditto band. Det er gøy, det!

Paul: — Jeg brukte lang tid å finne ut hva faen jeg skulle spille i en duo. Jeg kom vel litt fra shoegazer-musikk og mye annet og annerledes. To-til-tre gitarer og mye støy. Plutselig var lydbildet helt nakent, men måtte likevel ha bra trøkk. Så det var litt fram og tilbake i starten for min del og ble først kanskje litt vimsete og teknisk. Jeg spiller fortsatt godt over gjennomsnitt på slag-per-minutt-skala, men det er litt mer bestemt og jeg setter litt mer pris på tomrom her og der…av og til.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fascinerte så voldsomt?

Marius: — Jeg er vokst opp i en korpsfamilie, så musikk har alltid vært der. På godt og vondt, si! Jeg hata å øve, og ville helst spille trommer, men ble stuck med klarinett, og ga meg tidlig med det. Husker jeg lagde melodier på et keyboard faren min hadde, syntes det var gøy, og skreiv etter hvert tekster for andre band, før jeg lærte meg å spille gitar sjøl.

Paul: — Når jeg oppdaget musikk generelt husker jeg ikke, men det å spille trommer; det husker jeg fortsatt godt. Det var 1987, jeg var fem år gammel og faren min hørte en del på Brothers In Arms-skiva til Dire Straits som kom ut et par år tidligere. Jeg tror han hadde det på vinyl, men han foretrakk det på egenprodusert cassette tape bootleg. Enklere. Haha… Det var selvfølgelig introen til «Money for Nothing» som fenget meg, og jeg fant frem fire-fem plastbøtter, snudde dem opp ned og begynte å slå. Jeg synes for øvrig at introen er kul fortsatt (dog litt vel 80-talls), men synes alt etterpå er ganske kjedelig, i hvert fall fra trommis-perspektiv.

Når begynte dere selv å spille og synge, og hva får dere ut av det?

Marius: — Det var tremenningen min Daniel som lærte meg at du kan spille all mulig rock med bare å flytte rundt på peke- og ringfingeren. Da var jeg hekta! Jeg husker vi skata sammen på Rådhuset i Oslo en dag, da han sa. «Faen, du skriver så fete tekster, Marius. Synd du er så ræva på gitar».

Det var sparket jeg trengte i ræva det! Et år eller to seinere debuterte vi sammen på scena som support for Ricochets som turnerte med den legendariske Slo Mo Suicide-skiva. Jeg hadde aldri egentlig hørt meg sjøl synge ordentlig før den lydsjekken, og blei i likhet med resten av bandet positivt overraska. Siden den gang er det jo blitt en del gigs, og trives godt med å synge og spille gitar på scena. De siste åra har jeg fått prøve meg som «bare» vokalist i bandet Thee K-OTICS. Driver fortsatt og prøver finne ut hva jeg skal gjøre med henda når jeg opptrer. Men det kommer seg.

Paul: — Jeg begynte formelt med piano da jeg var kanskje sju år eller noe, og etter hvert perkusjon da jeg var kanskje ni år. Jeg begynte å spille i band da jeg var kanskje 11-12. Ikke skoleband altså, men eget band med en kompis… faen, det var en duo kom jeg på nå! Det ble mye musikk derfra og frem til slutten av videregående. Spilte også i korps, orkester, kor, jazz/bigband osv. osv.. Det meste. Og to-tre egne band med shitty rock. Deretter flyttet jeg til Melbourne og etter hvert begynte å spille i diverse band der frem til 2009 da jeg flyttet til Norge.

Hvorfor akkurat de instrumentene og denne besetningen?

Marius: — Jeg har prøvd en del forskjellige gitarer og amper – selv om Orange OD80-ampen alltid har vært med. I starten brukte jeg mye billige japanske gitarer fra 60-tallet, men skjønte etter hvert at vi trengte noe med mer bånn og trøkk – selv om det jo så kult ut med Teisco og Zimgar-gitarer som heltene mine Hound Dog Taylor, Jon Spencer og de der brukte. Så de siste par årene har jeg brukt en halvakustisk Fender Coronado – som helt Elvis Presley brukte, og en Gibson SG – som heltene mine i Kosmik Boogie Tribe jo også bruker.

Paul: — Jeg har bare et trommesett og noen cymbaler. Er ikke så opptatt av hva det er så lenge lyden ikke suger. Neida, lyden må være fet. Foretrekker trommer med litt dypere lyd for Quarter Wolf da vi er bare to og uten bass (mørkere stemt tammer og litt mer kropp i skarpen, «junk in the trunk» kan man si). Men det aller beste trommesettet er det som av og til finnes som en del av backline så jeg slipper å dra masse tre, metall og skinn opp og ned altfor mange trapper til og fra øvingslokalet.

Har dere hatt noen forbilder eller mentorer underveis som har vært viktige, og i så fall hva har dere lært av dem?

Marius: — Oi oi – FOR en glidende overgang! For det er vel nettopp særlig Morten Mormone i nevnte Kosmik Boogie Tribe som har vært det. Jeg pleier å si at den første og siste gangen jeg fikk prestasjonsangst på en lyprøve, var da vi skulle varme opp for dem på Last Train for første gang. Blei slått i bakken av den lyden jeg hørte fra scena. Men kanskje vel så viktig var det at det var Morten som slapp oss til på Last Train så tidlig i bandets levetid, som seinere er blitt vår faste scene å spille på i Oslo. Det er også han jeg har spurt om råd fra tid til annen, og som tipsa om oss for vår første Musikkens Dag-gig, som vel ble et slags minigjennombrudd for oss for … sju år sia …? Så ja, Morten «Mormone» Lunde og Norges beste band, Kosmik Boogie Tribe, skylder vi mye.

Paul: — Jeg bodde på landet i Australia og hadde kun tilgang til en Dire Staits cassette tape så lite å hente der. Neida, jeg tror de som har vært størst hjelp er de som har vært ærlige. Man trenger innspill her og der for å bli dyttet i riktig retning. Dette skjedde en god del i tenårene selvfølgelig, men også i nyere tid. Jan Magnar Hatlemark (White Trash Blues Band) sa tidlig i Qurater Wolf’s begynnelse at jeg måtte slutte å spille sånn jazzete dritt. Jostein Hestøy har sagt regelmessig at jeg må spille mindre cymbaler og mindre generelt. Haha. Jeg har jo prøvd i hvert fall. Ellers, så hører jeg på mye forskjellige sjangere og setter generelt stor pris på å høre på dyktige musikere.

Hva skiller dagens utgave av bandet fra det som ga ut debuten An Orgy Of Shocking Violence i 2013?

Marius: — Ni år, utallige konserter og erfaring, mye prøving og feiling. Vil påstå at vi har utvikla oss ganske mye, både i studio og på scena. Vi er blitt mye mer tryggere på at detta kan vi, og samspilte som bare det. Seinest i helga som var spilte vi en konsert i Trondheim foran et par hundre folk da absolutt alt av utstyret mitt gikk til helvete. To gitarer som svikta, pluss en tuner i alle fall. Hadde fått nervesammenbrudd om det hadde skjedd for noen år sia, men nå veit jeg at det bare er å be Paul fortsette spille noen runder og ikke få panikk sjøl, holde energien oppe, så ble publikum jaggu dritfornøyd mot alle odds.

Paul: — Vi har vel litt mer tid når vi er på scenen. Så vi kan bruke tid til å finne grooven, selv om det meste går ganske fort unna fortsatt. Albumer er vel litt mer sammensatt eller med en slags rød tråd enn i starten.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og roller i Quarter Wolf?

Marius: — Når det kommer til låtskriving, skjer 99 prosent av det på øvinger i studio, hvor vi jammer fram nye ideer, og tekster popper opp i huet der og da – og raffineres gjerne av meg på t-banen hjem. Vi er som sagt hverandres motpol, og det funker utrolig bra. Alt jeg er dårlig på, er Paul ikke bare bra, men best på. Gjerne tekniske ting som krever presisjon og tålmodighet. Eller «helvetes EDB», som jeg pleier å kalle det. Men han er ikke nødvendigvis så skravlete og på (eller over?) grensa til frekk og innpåsliten som jeg kan være. Han er ikke så introvert som han trur – men jeg er nok voldsomt motsatt, og det er greit når det gjelder å booke og prøve få omtale av skivene våre. Så dermed er det en veldig naturlig arbeidsfordeling innad i orkesteret vårt. Jeg lager bare videoer, alt annet teknisk gjør han.

Paul: — Jeg er utrolig shitty på musikkreferanser. Husker ingenting av navn, skive- og låttitler osv.. Har aldri vært en som nerder mye der. Jeg har sikkert gått glipp av mye kult men når jeg hører ting, så sitter det veldig fort. Bortsett fra tekst. Det suger jeg på. Ellers er jeg den i bandet som er pirkete på irriterende pirkete ting. En gang satt jeg hjemme og mikset en av våre låter og kom på at jeg hadde brukt 45 minutter å høre på en skarptromme. Det var en slags «what the fuck are you doing»-øyeblikk, men det kommer av og til noe bra ut av en slik lidelse.

Hva skiller Quarter Wolf fra andre band og prosjekter som dere er og har vært aktive i, som Thee K- Otics og White Trash Blues Band?

Marius: — Det at vi bare er to er utrolig digg. Det er én tekstmelding unna om vi må flytte en øving, eller blir tilbudt en gig. Dødspraktisk. Og vi er utrolig synkroniserte på tur også, det er veldig behagelig. Dessuten snorker ikke Paul, og hører ikke når jeg gjør det. Også har vi beholdt engelsk oss imellom, selv om han vel prater bedre norsk enn meg nå.

Paul: — Quarter Wolf har vel live gigs som første pri og utgivelser andre pri.

Si litt om den enkle tittelen Yeah, Baby! og hva dere ville formidle med den?

Marius: — Det er blitt påpekt av flere at det er mitt tourettes-aktige gledesskrik mellom låter på scena. Etter hvert opplevde jeg at folk ropte det etter meg på gata og på puben. Og da plata ikke skulle handle om den kjipe pandemitida – vi ville ikke at den skulle føles utdatert for fort – så ville vi heller at den skulle bære preg av gleden av å være tilbake på scena. Da ga navnet seg sjøl!

Hvor henter dere energien og trøkket fra?

Marius: — Energien tror jeg er medfødt, gitt, trøkket kommer fra to gamle, høylytte britiske forsterkere, og en trommis som må konkurrere om idiotiske mengder desibel på øving. Det har tatt oss mange år å utvikle, men vi får alltid – helt uten unntak – høre de to sammen tingene etter konsert:
«Dere lager utrolig mye lyd til å bare være to» (ofte etterfulgt av «dere høres ut som dere er minst fire på scena»), og «Trommisen satt og smilte hele tida!».

Paul: — Jeg prøver bare å holde takt med MADHDrius.

Hva betyr Jon Spencer Blues Explosion/Boss Hog/Pussy Galore/ Heavy Trash/ The Honeymoon Killers og Jon Spencer & the Hitmakers for dere?

Marius: — Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er enormt stor fan av Jon Spencer, og da særlig Blues Explosion, som jeg mener er verdens beste band, og har sett mange ganger, i mange forskjellige land. Number one, baby! At ikke flere har skjønt det, er for meg et mysterium. Ved siden av The Jon Spencer Blues Explosion, er nok The Stooges også den store inspirasjonen.

Hva med Dr. Feelgood?

Marius: — Veldig fett, masse kult å stjele derfra og – men har ikke et lideskapelig forhold til dem på sammen måte. Selv om jeg ser sammenligninger dukker opp med jamne mellomrom. Det er jo bare stas!

Albumet er spilt inn i Lydebel Studios i Oslo. Fortell litt om de lokalene og om hvordan de har satt sitt preg på platen.

Marius: — Alle platene våre er spilt inn der, og vi har øvd der også de siste åra. Så det er rett og slett hjemmet til Quarter Wolf – eller ulvehiet vårt. Vi deler det også med Pauls fantastiske band White Trash Blues Band, som jeg er stoooor fan av. Alle burde høre mer på WTBB. NÅ!

Paul: — Rommet er opprinnelig en kornsilo. Ganske stort og rundt tak, himling. Jeg har hatt trommene mine der siden 2009 og det er et øvingssted og studio. Vi leier lokalet og utstyr, men når det gjelder opptak så er det vi som må fikse det selv. Studioet har blitt brukt en del av andre til opptak av rolige akustiske ting, noe som er helt utrolig gitt at tregulvet der har Oslos mest høylytte knirkelyd. Den lyden er på alle skivene våre, jeg vet fordi jeg har mikset skivene og hørt lyden. Men det sitter lavt i miksen og ikke gjør mye ut av seg.

Per-Otto Oppi Christiansen har tatt de flotte coverbildene. Fortell litt om ham og forholdet mellom musikk og illustrasjoner.

Marius: — Han tok noen kule bilder på flere av konsertene våre, og er generelt en dritkul fyr. Vi er heldige nok til å bli tatt bilde av noen fantastiske livefotografer til støtt og stadighet uten egentlig å ha spurt dem om det. Da dette coveret skulle designes, ønska jeg meg de kuleste fra siste års gigs, og synes disse passa best.

Fortell litt om plateselskapene deres

Westergaard Records:

Marius: — Igjen, vi er så glade og takknemlige for at selveste Kari Westergaard og Robert Dyrnes har tatt oss under vingene i plateselskapet sitt. De driver jo også pønklabelen Fucking North Pole Records og Blues for the Red Sun, som også gir ut nevnte Kosmik Boogie Tribe og White Trash Blues Band – Norges to beste band i min bok. Så det er en forbanna ære å være en del av den familien der. Er stolt av det, altså!

Paul: — Robert og Kari er to fantastiske ildsjeler i det norske musikkmiljøet som har satset på undergrunnen hvor mye rart og fett gror.

That’ll Do Records:

Marius: — Dette er vår egen label, som vi ga ut de fire første platene på, samt et par limiterte singler på sjutommers vinyl. Navnet ga også seg sjøl, som den utålmodige fyren jeg er, er det noe jeg stort sett sier før det er gått ti sekunder med lydfikling på øving. «Det får holde – that’ll do …».

Paul: — Jeg tror dette kom fra at vi var nødt til å skrive noe på den første utgivelsen. Det er altså ingen ordentlig selskap bak her. AS my ass. Det er bare et navn. Eller motto. En påminnelse om å ikke være for pirkete.

Kan dere til slutt velge ti låter hver som på en eller annen måte har inspirert dere som musikere og si litt om hva dere har likt eller fått ut av de?

Marius:

— «Wail» av The Jon Spencer Blues Explosion. Jeg glemmer aldri første gang jeg hørte den. Det er det 3. sporet på albumet Now I Got Worry, som var en sjelsettende opplevelse. Rock’n’roll på sitt ypperste! Og første gang jeg la merke til at det gikk an å lage fet lyd uten bassgitar.

— «Search and Destroy» av The Stooges. DET riffet, a gitt – og peak-Iggy. Nå får jeg kjeft av Funhouse-folket. Men Raw Power er min favoritt. Kan jo ha noe med at det er den første skiva mi med gutta. «Your Pussycat is Hooked on Junk» fra sisteskiva vår veit jeg i alle fall er tungt inspirert av en annen låt fra Raw Power (sier ikke hvilken).

— «The Lot» av Kosmik Boogie Tribe. Norges feteste band, og dette er kaaanskje den feteste låta, selv om «Let’s Go to Woody’s» og «Lobby Lloyd» lett kunne tatt den.

— «Lovesick» av Cato Salsa Experience. Jeg husker at jeg hørte den første gang live på 25-årsdagen til trommisen i det første bandet mitt på festival i Drammen. Fikk den på hjernen, plukka opp gitaren, og lærte meg den før jeg glemte den. To år seinere ble den gitt ut – og jeg hadde jaggu plukka den perfekt. Det var stas, husker jeg. CSX er også en stor favoritt og inspirasjon. Lett pallplass der.

— «Nu er det vel revolution på gång» av Bob Hund. Første låta jeg hørte av dem, usikker på om dette egentlig er den beste. Bob Hund er uansett et av de råeste livebanda jeg ar sett (mange ganger), og Thomas Öberg er i alle fall den råeste frontmannen på denne sia av atlanter’n.

— «Spread the Gospel» av White Trash Blues Band. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var første gang jeg hørte dette fantastiske nye orkesteret til Paul, fronta av min gamle helt fra Sykkylven-bandet Headset, Jan Magnar Hatlemark. Ikke bare leverer han noen av de råeste, mest hudløse og brutalt ærlige tekstene her til lands med dødsfete riff. Han er i tillegg også en av de aller beste frontmennene her til lands, underholdene som faen, og leverer så til de grader på scena. Resten av bandet er også helt forbanna fett. Alle må sjekke ut WTBB, både live og på plate.

— «Have Love Will Travel» av The Sonics. Nok en åpenbar klassiker, som jeg husker jeg digga å covre med tidligere band. Jeg har henta MYE vokalinspirasjon fra disse garagerock-kongene!

— «Kick Out the Jams» av MC5. Igjen, klassiker det stjeles mye av. Riffet på «Last Call at Last Train» er vel ikke heeeelt ulikt, for eksempel. Litteraturtips forøvrig: les biografien til Wayne Kramer som kom ut for fire år sia.

«The Day I’m Gone» av Lonely Kamel. Denne låta er bare så forbanna fet og episk. Og hadde den i bakhodet da riffet på sistesporet på Yeah, Baby! dukka opp. Jeg har gjentatte ganger sagt at denne låta skal spilles i begravelsen min. Og har satt den på en gang jeg skulle sidelengs ned et digert, bratt fjell i Sveits. Magisk!

— «I Got the Hits» av Jon Spencer and the Hitmakers. Eller, strengt tatt het de vel ikke det ennå da. Plata var jo en soloskive. Jeg tok det overraskende tungt da jeg fikk høre at verdens beste band, Jon Spencer Blues Explosion måtte gi seg av helseårsaker. Fikk rett og slett kjærlighetssorg av ikke å skulle få se dem igjen. Var dermed forsiktig optimist da jeg hørte den første soloskiva. Så, på låta «I Got the Hits» roper han plutselig ut, i kjent JSBX-stil «Number one, baby!» – kongen var tilbake!
… Faen, nå fikk jeg faktisk tårer i øya …

Paul:
— Jeg er ikke noe god på sånne ting så slike lister vil alltid være preget av det jeg husker eller kommer på i øyeblikket. Uansett, her kommer min liste.

— «Taking Out the Trash» – Endless Boogie. Pondus. Vi begynner rolig. Eller seig. Uansett fett låt. De har funnet ut hvordan man finner et riff og henger en stund på det.

— «Going Down» – Freddie King
I samme ballpark som første låt her. Uttrykket «in the pocket» var noe jeg selvfølgelig lærte om på skolen da jeg holdet på med å lære å spille trommer. Her er det dype lommer.

— «Antidote» – The Hives
Litt pussig valg denne. Jeg hadde for en ikke så lenge siden en periode da jeg hørte masse på The Hives. Jeg liker den litt spisse og tynne gitarlyden de har. Låter krutt likevel. Flink til å bruke pan H/V mellom gitarene i mange låter.

— «Night Train» (må være Live at Apollo versjon!) – James Brown
Snakk om et tog. Lett på beina (hjul??) og bare groover hele veien til NYC. Faarakenell…

— «Give me Back My Wig» – Hound Dog Taylor
Det var selvfølgelig Marius som spilte denne for meg. For en fet låt. Halveis surstemt gitar og trashy trommelyd, men umulig å ikke digge dette.

— «Good Times» – Easybeats
Lett og luftig lydmessig, men fett som faen fra 1968.

— «Ode to a Black Man» – The Dirtbombs
Skittent lydbilde og kul rocke låt hvor to trommiser og en litt merkelig basslyd tar det fra basic boogie til et helt annet sted.

— «Rock’n’Roll Damnation» – AC/DC
Vi må vel innom Australia her. Denne er en klassiker. Var mellom den og Riff Raff. Men i hvert fall Powerage som er favoritt accadacca album for meg.

— «Better Not Bitter» – Cosmic Psychos
Vi forblir på slangeøya én låt til. Jeg kan være litt hissig av og til og denne låten har akkurat riktig mengde sinne med litt pondus og øl for meg. Bandet kommer forresten fra ikke så langt unna hvor jeg har vokst opp; Victoria, sør-øst Australia.

— «Pots on, Gas On High» – John Lee Hooker
Denne låten er over 11 minutter som er litt tullete. Men jeg koser meg gjennom hele. Boogie woogie maraton.