Intervju: S.L.Y.C. – forunderlig krautisk drømmepop

Promobilde av S.L.Y.C.
Promobilde
— Jeg syns det er så koselig at briter sier «telly» om TV, og så en dag ramlet ordet ned i hodet på meg. Jeg liker at det høres ut som et mer aktivt verb, en slags ønsketenkning for meg som har brukt mange timer på å se på TV – eller på tellying, da. Og så er ordet en blanding av «telling» og «lying», som også er ganske treffende, forteller Sara Lena Yri Cools, som foruten å ha gitt initialene til S.L.Y.C. også synger og spiller synth i kvartetten som er aktuelle med albumet Tellying på Metronomicon Audio.

Tellying er en besnærende, vakker og introvert plate . Tellying karakteriseres av lekenhet, suggererende repetisjoner og reflektert melodiøsitet litt på siden av dronepopen til Stereolab, Broadcast og The Sea and The Cake. Vi lot oss fascinere og ville finne ut mer.

Sara Lena Yri Cools informerer og oppdaterer disharmonis lesere både om musikalsk samspill og den hemmelige Yacht klubben.

S.L.Y.C. "Tellying" coverart av Johann Kauth
«Tellying» coverart av Johann Kauth
Kan dere si litt om hvem og hva S.L.Y.C. er i norsk musikkliv?

— Vi er et band med fire medlemmer – Sigurd Bergflødt på trommer, Daniel Meyer Grønvold på gitar, Kjersti Aase Winjum på bass, og meg på synth og vokal. Alle har erfaring fra andre band, men det er bare Daniel som spiller på fulltid. Resten av oss har vanlige jobber. Det kan føles litt rart noen ganger å drive med musikk i fullt alvor men med svært redusert tid. Men akkurat som jeg tror det er bra at det fins forfattere som har vanlige jobber, tror jeg for så vidt det også er bra at det fins folk som driver med musikk og som har kunstneriske ambisjoner uten at det er levebrødet deres.

Fortell om bakgrunnen for bandnavnet S.L.Y.C./ Sodium Layer Yacht Club og hva dere ønsket å si med det

— Men det er ikke så åpenbart for alle at det er det bokstavene står for, og det passer bra, både fordi det er litt mystisk og vilkårlig, og fordi det ikke er et soloprosjekt.

— S.L.Y.C. startet som et soloprosjekt, noe som er reflektert i at bandnavnet matcher initialene i den lengste versjonen av navnet mitt. Men det er ikke så åpenbart for alle at det er det bokstavene står for, og det passer bra, både fordi det er litt mystisk og vilkårlig, og fordi det ikke er et soloprosjekt. En venn av bandet, Barry Kavanagh, foreslo en gang at S.L.Y.C. kunne stå for Sodium Layer Yacht Club. Han likte tanken på skip seilende rundt i laget utenfor stratosfæren. Ganske tilfeldig viste det seg at det bildet passet godt sammen med teksten til en av sangene på plata, og dermed kalte vi den Sodium Layer Yacht Club. Bandet heter fortsatt S.L.Y.C.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/artist/4QcJYEgBE7UXy7CCjfudXO?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Sara, når og hvordan oppdaget du musikk, og hva fascinerte så voldsomt med den? Når begynte du selv å synge og spille, og hva får du ut av det?

— Jeg er ikke en av dem som alltid har visst at jeg skulle drive med musikk. Vokste opp med en tanke om at musikk var forbeholdt profesjonelle, bare de aller flinkeste. Jeg spilte for så vidt klassisk piano hele ungdommen, uten å være spesielt flink og alltid med en sterk frykt for å spille feil. Popmusikken jeg hørte på og elsket hadde liksom ingenting å gjøre med den klassiske musikken jeg øvde på. Så ble jeg invitert til å spille i Hanny, bandet til min gode venn Marie Kvamme, og til å kore med Center of the Universe, som begge hadde en helt annen tilnærming til musikk.

— Litt om litt lagde jeg noen egne sanger, og prøvde å synge dem selv, men jeg har nok alltid tenkt at «min» uttrykksform skulle være noe helt annet, kanskje helst å skrive. Nå har jeg slått meg mer til ro med at dette er den uttrykksformen jeg har til rådighet, og det er jo ganske mye som kan puttes inn i en sang: Tekst, melodi, rytme, harmoni – det gir mange muligheter for å uttrykke stemninger, følelser, uferdige bilder.

Har du hatt noen rollemodeller, mentorer eller forbilder underveis som har vært viktige, og hva har du lært av de?

— Det åpnet en dør inn til noe jeg trodde ikke var tilgjengelig for meg.

— Ja, nevnte Marie Kvamme (Hanny) har nok betydd mest, for jeg syns hun skriver guddommelige sanger samtidig som jeg, gjennom å være med i bandet hennes, så hvordan de ble til – at det gikk an å prøve seg frem og finne frem til noe så vakkert uten å nødvendigvis ha guddommelig inspirasjon. Det åpnet en dør inn til noe jeg trodde ikke var tilgjengelig for meg. For meg er det aller mest inspirerende når jeg skjønner at noe er mulig.

Kan dere si litt om hvordan bandet har utviklet seg fra debutplaten  A Deafening Light i 2014 via Say, The Ilocuted Way i 2017 frem til i dag?

— Vi er mye mer av et band nå enn i 2014, det er vel det første. På forrige plate var vi også et band, men vi hadde ennå ikke en fast bassist, flere byttet på å spille. Kjersti ble med rett etter at den plata var ferdig. Det fundamentet hun og Sigurd utgjør som rytmeseksjon er superviktig for bandet og for uttrykket i musikken. Ellers har Daniel og jeg samarbeidet mer direkte om låtskriving på denne plata, det har også vært en berikelse. Vi har ganske ulike idéer, både melodisk og harmonisk, så det er gøy når vi klarer å lage noe i møtet mellom oss.

Hvordan har bytte av medlemmer påvirket lyduttrykket og det interne samspillet?

— Nå har vi hatt en ganske stabil besetning i flere år og jeg tror ganske enkelt det har gjort oss bedre – vi spiller bedre sammen, rett og slett. Og så kjenner vi hverandre bedre også, og noen av oss er kanskje litt sjenerte, så det gjør oss tryggere at vi har spilt sammen såpass lenge.

Fortell litt om forholdet til drømmepop, indie og krautrock.

— Til sist hadde jeg en slags musikalsk oppvåkning da jeg oppdaget at det fantes musikk som krautrock, som bygges opp gradvis gjennom repetisjon.

— Drømmepop høres så fint ut, men jeg vet ikke akkurat hva det er! Men jeg er svak for sånne litt utskjelte drømmere, som Enya. Jeg har skjønt at musikken vår kan kalle indie, men jeg må innrømme at jeg forbinder begrepet med noen som er tjue år yngre enn oss og med en veldig selvsikker gitar-utstråling. Så det er et litt fremmed begrep for meg. Til sist hadde jeg en slags musikalsk oppvåkning da jeg oppdaget at det fantes musikk som krautrock, som bygges opp gradvis gjennom repetisjon. Det minner meg om folkemusikk, som jeg hørte mye på i oppveksten.

Hva har DIY-musikkscenen betydd for dere som band og privat personer?

— Altså helt bokstavelig var det jo en slags revolusjon for meg å forstå at jeg faktisk kunne lage ting selv, og gjennom å se andre gjøre det selv. Utover det vet jeg ikke om vi er del av en sånn scene i dag, annet enn gjennom labelet Metronomicon. Men vi gjør det meste selv!

Hvordan skiller S.L.Y.C. seg fra andre band og prosjekter dere har eller er med i, som Dagens Ungdom, Moon Relay, Hanny, Now, We’ve Got Members, Cyrano Armagedon, Pilemil, Norwegian Noise Orchestra, Sinepuxtent, Jenny Hval, med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi?

— Oi, der var det et par jeg ikke har hørt om! Disse bandene/artistene er vel ganske preget av hvem som skriver musikken og hvordan den arrangeres av bandmedlemmene. Sånn sett er vi muligens ikke så ulike i hvordan musikken lages, men uttrykket avhenger jo av hvem som lager det – både som enkeltpersoner og i samspill. Flere av disse bandene har vel også en nokså vennskapelig samarbeidsform, hvor det viktigste er helheten, ikke hver enkelt sin prestasjon. Det er iallfall sånn jeg liker best å jobbe.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og roller i S.L.Y.C.

Til forskjell fra tidligere har vi i denne besetningen veldig klare, definerte og distinkte roller, siden alle spiller hvert sitt instrument. Alle bidrar med å arrangere egne stemmer, og vi kan mene noe om hverandres stemmer, men det går ganske organisk for seg.

Sigurd Bergflødt.

— Han har alle de beste menneskelige egenskapene samtidig som han spiller trommer like rett frem som en maskin.

Sara Lena Yri Cools (litt rart å karakterisere meg selv).

— Jeg tror jeg spiller synth på en måte som først og fremst merkes om den forsvinner eller når noe går galt. Kanskje det er litt sånn jeg synger også?

Daniel Meyer Grønvold.

— Han har bunnløs integritet og en usedvanlig teft for fengende melodier og gitarriff som går på tvers av det som allerede ligger der.

Kjersti Aase Winjum.

— Hun er ikke bare alle samfunnsøkonomers drømmebassist – presis, effektiv, ujålete – hun er også den mest groovy bassisten jeg vet om.

Fortell om bakgrunnen for albumtittelen Tellying og hva dere ville formidle med den.

— Og så er ordet en blanding av «telling» og «lying», som også er ganske treffende.

— Jeg lurte lenge på å kalle plata Television, fordi jeg syns det er et så fint ord – fjernsyn – at vi kan se helt nært noe som ikke er her. I tillegg har flere av sangene tekster som dikter videre på TV-serier, som med skam å melde er den kunstformen jeg får i meg mest av. Men det føltes som en litt vel bokstavelig og bastant tittel. Jeg syns det er så koselig at briter sier «telly» om TV, og så en dag ramlet ordet ned i hodet på meg. Jeg liker at det høres ut som et mer aktivt verb, en slags ønsketenkning for meg som har brukt mange timer på å se på TV – eller på tellying, da. Og så er ordet en blanding av «telling» og «lying», som også er ganske treffende.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/66wsfS8PzqaZmA4Kjg7k0o?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Dere har også med noen dyktige gjester på skiva. Fortell om de og deres bidrag.
Isak Anderssen

— Isak Anderssen er en kjenning av flere i bandet, og vi trengte en som kunne spille cello på en sang, så da spurte vi og han var veldig grei og spilte inn hjemmefra.

Kyrre Laastad

— Kyrre Laastad har både tatt opp trommer og mikset plata og bidratt med perkusjon der hvor vi skjønte at det manglet underveis i miksingen.

Kristoffer Momrak

— Kristoffer Momrak var med på forrige plate uten at han visste om det selv, fordi vi samplet fra noen fløyteopptak han hadde gjort til et annet prosjekt. Siden vi trengte fløyte også på denne plata, var det hyggelig at han ville være med også helt frivillig.

Jørgen Sissyfus Skjulstad

— Jørgen Sissyfus Skjulstad har lagt på ekstra synth på alle S.L.Y.C.-platene. Han er veldig glad i FM-syntese, både i teori og praksis. Jørgen er gjerne den siste som spiller inn noe, etter at arrangementene for øvrig er satt. Han pleier å legge til noen fine detaljer som sklir inn i det andre og tilfører en slags varme. Det er også han som spiller piano på plata, det har jeg glemt å kreditere ham for!

Dere har valgt å produsere selv. Fortell om det valget.

— Vi har alltid produsert og mikset om hverandre, og vi har holdt det innenfor bandet.

— Vi har alltid produsert og mikset om hverandre, og vi har holdt det innenfor bandet. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår forskjellen på arrangering og produksjon i musikk jeg lager selv, jeg tenker på det som mer eller mindre samme greie. Denne gangen tok Kyrre Laastad seg av alt miksearbeidet. Alle bandmedlemmene har stort sett arrangert sine egne stemmer og spilt dem inn, men så har Daniel og jeg jobbet ekstra med de endelige arrangementene og lydbildet. Det er kanskje det som er å produsere?

Det stilfulle artworket og layouten er gjort av Johann Kauth. Fortell om ham, det valget og illustrasjonene som dere har valgt.

— Johann Kauth er en tysk grafiker og illustratør som nå bor på Samsø i Danmark, hvor han driver Grafisk Værksted Agerupgaard. Daniel kjenner ham fra tidligere, og vi likte begge to arbeidet hans. Det første utkastet han ga oss er det som ble plateomslaget, så det var full klaff. Jeg anbefaler alle å sjekke ham ut på johannkauth.com.

Kan du til slutt velge fem låter som har påvirket S.L.Y.C. eller deg personlig på en eller annen måte og fortelle hva du har fått ut av de?

— Jeg har en tendens til å få oppheng i en sang, høre på den rundt og rundt i noen dager til jeg nærmest har brukt den opp, evt. har internalisert den. Så jeg vil tro det er mange sanger som har påvirket meg uten at jeg nødvendigvis husker dem i ettertid. Men her har jeg valgt fem sanger av norske artister som har inspirert meg ganske direkte.

Vilde Tuv – Vilde Tuv

— Dette er åpningssporet på debutplata til Vilde Tuv, og da jeg prøvde å lære meg det på gitar endte jeg opp med å lage «Unforeseen» som er med på Tellying. Man kan muligens fortsatt høre det i bassmønsteret på gitaren.

Frøkedal – Spinners

— Dette er en vals fra plata How we made it. På slippfesten oppfordret Frøkedal alle til å skrive en vals, for å redde tretakta fra å dø ut. Jeg tok oppfordringen (selv om jeg i ettertid har begynt å tvile på hvor utryddingstruet tretakta egentlig er). Kanskje kommer den valsen med på neste plate.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/1GpURxoTmgGTL661rfeu7j?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Ævestaden + Benedikt – Tandkrämsfläckar

— Denne er bare så utrolig fin! Jeg fikk lyst til å lære meg å spille lyre etter å høre platene til Ævestaden, men jeg har ikke kommet så langt ennå.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/2PzpUhiwFKNTfF7nQYHeZY?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Hanny – Fargeekte, og Tamiko – Idioten

— To venner og slektninger til slutt. Begge er fantastiske sanger med veldig fine tekster, som har hjulpet meg til å skjønne bedre hvordan jeg kan og vil skrive tekster selv.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/5aZthGQw5i4v1JiFmkz5zK?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/33qxuPeq04j2788nP97f8f?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*