— Bandnavnet er en slags trojansk hest; vi har tekster som i stor grad er sentrert rundt begreper som universell kjærlighet, samhold mellom mennesker og natur, eksistensiell undring, sammen med en sunn dose raseri mot den figurative maskinen som undertrykker disse menneskelige følelsene og verdiene. På èn måte blir bandnavnet «Death Cult» et slags forsøk på å bruke noe negativt mot seg selv, og ved å fremheve «The New» så mener vi å markere oss som noe som er nytt, alternativt, froteller Jon Vegard Næss i The New Death Cult som er aktuelle med sitt andre album Super Natural på Indie Recordings.
Super Natural er storslagen rock som smelter heavy rockens riff med punkens uregjerlige følsomhet og vakre melodier. Kraftfull og ekspansivt. Norsk stadion rock. Her kan du lese om vokalist og gitarist Jon Vegard Næss’ inngang til albumet Super Natural, om hvordan innspillingen i Ocean Sound Recordings ble en tilbakevending til normalitet under pandemien og om et engasjement for mental helse, klima og miljø.
Kan dere først si litt om hvem The New Death Cult er i norsk og internasjonalt musikkliv for de som ikke kjenner dere fra før?
— Vi er et norsk rockeband i undersjangeren alternativ rock, med musikalske referanser til band som Queens of the Stone Age, Biffy Clyro og Muse.
Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hva ville dere si med det?
— Bandnavnet er en slags trojansk hest; vi har tekster som i stor grad er sentrert rundt begreper som universell kjærlighet, samhold mellom mennesker og natur, eksistensiell undring, sammen med en sunn dose raseri mot den figurative maskinen som undertrykker disse menneskelige følelsene og verdiene. På èn måte blir bandnavnet «Death Cult» et slags forsøk på å bruke noe negativt mot seg selv, og ved å fremheve «The New» så mener vi å markere oss som noe som er nytt, alternativt. Døden er også et interessant konsept og egentlig litt oppe til diskusjon i bandnavnet – man tenker tradisjonelt sett på død som det motsatte av liv. Men død kan også i flere sammenhenger tolkes som en ny begynnelse.
Fortell om forholdet deres til ulike kultbevegelser og sekter.
— Vi har ikke noe forhold til andre enn oss selv, hehe. Men i en tradisjonell forstand, så er kanskje klimabevegelsen en kult vi kan like – en liten gruppe som kjemper en god kamp mot store og sta maskineri.
Er dere et kultband?
— I den forstand at vi er et relativt lite band i en relativt underrepresentert sjanger, spesielt her hjemme, så vil jeg nok si ja. Bli fan av oss nå før vi blir for kule, hehe.
Når oppdaget dere musikk og hva fenget?
— Den første plata til Rage Against The Machine sirkulerte også i skolegården og var nok både det farligste og kuleste vi visste om en lang stund.
Når begynte dere selv å spille og synge, og hva får dere ut av denne måten å uttrykke seg på?
— Vi begynte alle å spille i tidlig i tenåra, og er vel bare skrudd sammen slik at vi må dælje løs på ting, plugge inn i svære forsterkere og rope i mikrofoner for å føle oss noenlunde normale i livet.
Noe av det jeg får mest ut av denne uttrykksformen, personlig, er formidlingen av tanker, idéer og følelser via tekster gjennom rollen som vokalist. Som band så spiller vi musikk vi selv elsker og digger, og gjør det 100 % på den måten vi selv vil. Så håper vi at folk både digger det like mye som oss.
Har dere hatt noen forbilder, mentorer eller inspirasjonskilder som har vært viktige? I så fall hvem og hva har dere lært av de?
— Mange. Som musikere har vi masse å tilskrive forbilder og lærere fra tidlig av. For min og Eirik sin del spesielt, den infrastrukturen som fantes i vår hjemby Larvik da vi startet å spille i band, i form av ungdomshus med øvingslokaler og masse flinke band vi så opp til. Som band synes jeg at Queens of The Stone Age, Biffy Clyro og Muse på en måte oppsummerer mye av våre inspirasjonskilder og musikalske identitet, men vi er en gruppe som er forholdsvis eklektisk av nødvendighet, fordi vi også kommer fra vidt forskjellige bakgrunner. Anders er et monster når han spiller stadion-pop. Vegard er veldig inni soul og funk. Eirik har fingeren på pulsen på moderne pop og deltar mye på skrivecamper. Jeg har nok det sterkeste rockealibiet i denne gjengen når jeg tenker meg om, hehe.
Kan dere si litt om hverandres musikalske styrke og rolle i The New Death Cult?
Jon Vegard Næss – Vokal og gitar
— Skriver skissene som blir til låter, en naturlig ting når jeg både spiller gitar og synger. Skriver tekster.
Eirik Næss – Lead gitar
— Er rå på forme gitarmelodier gjennom improvisasajon i studio. Veldig mye av det som ender opp på plate er et resultat av øyeblikkets magi når det røde opptaks-lyset gløder mot oss. En vanvittig dyktig gitarist, vokalist og låtskriver i seg selv. Alltid full av kreative idéer og forslag, og en stor ressurs i arrangeringen av låtene.
Vegard Liverød – Bass
— Multiinstrumentalisten som har funnet sitt hjem i bassgitaren. Vegard driver sitt eget studio (Røffsound Recordings) og er en fyr som har god peiling på veldig mye som går på lyd, produksjon og generell bandestetikk. Behersker trommer, gitar og vokal også. Spiller faktisk gitar i et punkeband.
Anders Langset – Trommer
— Anders vil jeg si er spesialisten i bandet – en vanvittig dyktig trommeslager. I likhet med Eirik er han musiker på fulltid og har bygget chopsa ved å spille pop på store scener på frilans basis. Har sneket seg inn i flere TV-produksjoner også. Som trommis i rockeband er han vår stødige klippe, med en helt sjuk «time», og løser rockeriff på en kreativ måte siden han kommer fra et litt annet musikalsk sted enn oss andre.
Hva er den viktigste forskjellen mellom The New Death Cult nå, og bandet som slapp det selvtitulerte debutalbumet?
– Vi har nok funnet soundet vårt mye mer på denne plata. Der hvor den forrige bar mer preg av å være litt heavy og grenset til metalaktig og bandet tilpasset seg låtene, er denne kanskje litt motsatt, eller at bandet og låtene eksisterer i symbiose i en større grad. Tekstene er også litt mer introspektive denne gangen, og musikalsk føler jeg at vi utforsker sjangeren i enda større grad.
Fortell om bakgrunnen for albumtittelen Super Natural og hva dere ønsket å uttrykke med den?
— Super Natural er en tittel som kan forbindes til flere aspekter ved dette albumet – mest sentralt er nok det tekstlige universet, som i det store og hele omhandler forskjellene og likhetene mellom menneskelig mental natur og den fysiske naturen vi omgir oss med. Studerer man tekstene vil man nok på overflaten se at låter som «Different», «Devious Moves» og «The Slide» handler om menneskelig mental natur, men at det er skjult en del metaforiske bilder som demonstrerer litt noen av de likhetene og forskjellene. Tror nok låta «High + Low» er det beste eksempelet på denne formidlingen. Linjen «Inside – follow the river’s flow. Outside – stray past the current where we grow» handler om indre mental balanse og å følge strømmen, mens man ute i den fysiske verden vokser på utfordringer når man går mot strømmen og overkommer hindre. For eksempel.
Hvilket forhold har dere selv til det overnaturlige. Har dere selv hatt noen uforklarlige opplevelser?
— Ikke noe spesielt forhold til det overnaturlige, annet enn at vi egentlig er fire utenomjordiske sjeler som har tatt bolig i kroppene til Jon Vegard, Eirik, Vegard og Anders.
Fortell litt om forholdet til:
Alternativ rock
— Digger mange band som har fått dette sjangerstempelet, Soundgarden, Alice in Chains, The Smashing Pumpkins, Nirvana, men også nyere band som Frank Carter & The Rattlesnakes, Tigercub, Nothing But Thieves og masse nye band vi stadig oppdager.
Atmosfære
— Ser på atmosfære i musikksammenheng som en stemning som omhyller en låt eller et album.
Riff
— Rockens byggekloss. Et godt riff kan være grunnmuren til en god låt eller brukes til å løfte den til stratosfæriske høyder. Tony Iommi i Black Sabbath har monopol på de beste riffene i gitarhistorien.
Musikalsk dynamikk
— Vi oppfattes nok som ganske «tut og kjør» dynamisk sett, men det finnes en del trommedynamikk fra Anders som jobber litt subtilt i bakgrunnen.
Foo Fighters
— Digger FF, min favorittplate er nok There Is Nothing Left To Lose, er i alle fall den jeg har hørt mest på.
Kyuss/Queens of the Stone Age
— Har et større forhold til QOTSA enn Kyuss. Like Clockwork er nok favorittplata. Når det gjelder Kyuss liker jeg alt jeg har hørt, men må nok gjøre litt hjemmelekse i å sette meg inn i hele katalogen. Gleder meg!
Biffy Clyro
— En definitiv bandfavoritt hvor alle er enige: mon the biff!! Så dem på Download-festivalen i UK i 2012 og ble blåst over ende.
Tool/A Perfect Circle
— Større fan av APC enn Tool, hvis det er lov å si? Husker jeg hørte Mer de Noms samme dag den kom ut, og synes forsatt at det er en helt fenomenal debutplate, og APC sin beste. Åpningslåta «The Hollow» sparker godt fra seg, full av ear candy.
Natur
— Den fysiske naturen vi omgir oss med er vi så vanvittig tilknyttet, egentlig, men jeg tror samtidig at vi er påtvunget en måte å leve på som i stor grad undergraver vårt forhold og vår dype tilknytning til den. Se på fast-food, fast-fashion, og instant-gratification, stimulering gjennom skjerm fremfor mellommenneskelig kontakt … masse eksempler på hvordan vi har sklidd, delvis ubemerket, vekk fra naturen og det som er naturlig. Naturen opererer i et saktere tempo enn vi er vant til, kanskje vi må stresse litt ned og leve litt saktere igjen snart?
Mental helse/menneskets psyke
— Det krever mer å se noen i øynene og være slem mot dem, enn å gjemme seg bak en mobil, men det sårer like mye for den som blir ekskludert.
— Her er det to ting som bidrar samtidig til å skape vanskelige forhold for god mental helse; for det første skjer interaksjonen på en app, og ikke i virkeligheten, noe som undergraver mellommenneskelig erfaring og samhandling og alle de viktige kommunikative egenskapene det bidrar til. For det andre er det, av samme årsak, veldig lett å ekskludere og sile ut de som skiller seg ut og ikke er en del av en in-gruppering, altså utstøting og mobbing blir kanskje enklere fordi hele infrastrukturen er så upersonlig, og samvittigheten til mobberne påvirkes kanskje ikke så mye som den ellers ville. Det krever mer å se noen i øynene og være slem mot dem, enn å gjemme seg bak en mobil, men det sårer like mye for den som blir ekskludert.
— Muse gav ut et album som heter Drones med litt samme tanke bak konseptet – når man fjerner det menneskelige og den menneskelige samvittigheten i handlinger som påvirker andre mennesker, i dette eksempelet krig med droner. Høres litt futuristisk ut men det skjer jo nå.
Apati
— Det motsatte av engasjement, som verden trenger mer av. Apati i 2023 tror jeg er å gi til uforbeholdne stemme til at verden blir et dårligere sted å være menneske i fremover. En verden der mennesker skal trives trenger man folk som er engasjerte i miljøværn, mennekerettigheter og kunst. Forkjempere for livskvalitet er viktige.
TV-serien Dope Sick
— Epidemien i USA gjorde definitivt inntrykk på meg, samtidig som at det nok ikke var sjokkerende at dette var basert på en sann historie. De gigantisk store legemiddelfirmaene har gjort mye bra for menneskeheten, men også mye rart oppigjennom historien, helt siden de introduserte hostemedisinen «Heroin» på 1800-tallet?
Fortell om produsenten Stamos Koluliosis (Mencea, Mirror, Satan’s Wrath)
-— Stamos er et unikum og en god venn av oss. Vi møtte han opprinnelig som en A&R-dude for Indie Recordings da vi sendte inn en påmelding til by:Larm i 2016. Ble etterhvert til at vi spilte inn hele debutalbumet på nytt, som krevde litt av oss, men var til slutt 100 % verdt det. Han får sinnsykt god lyd ut av alt, og som produsent er han forholdsvis avslappet, noe som også har gitt mye plass til oss i bandet.
Albumet ble spilt inn i Ocean Sound Recordings. Fortell om det valget, studioet og atmosfæren der, og hvilke avtrykk sted og utstyr har hatt på det musikalske uttrykket på Super Natural.
— Atmosfæren var helt magisk, med det skiftende vestlandske været som bakteppe i innspillingsrommet og kontrollrommet.
— Atmosfæren var helt magisk, med det skiftende vestlandske været som bakteppe i innspillingsrommet og kontrollrommet. Vi lot en god 30 % av materialet stå igjen til innpillingsprosessen, og jeg føler nok at stedet og hele vibben var med på å forme og forsterke det energiske og positive med plata. Det er i alle fall slik jeg hører den nå – som en energiboost av et album. Vi dro opp med en henger full av egen backline, noe som passet bra siden vi som musikere har god kontroll på hva vi ønsker å få ut gjennom høyttalerne, lydestetisk sett. Tror Anders dro opp med 15 skarper og cymbaler. Galskap, men verdt det!
Remi Juliebø fra Deformat står for artworket. Si litt om ham som kunstner og det han har laget til Super Natural.
— Remi er fantastisk. Prosessen med artworkene bak singelcoverne og albumet var interessant. Vi sendte han alle låtene, tekstene og noen korte notater om meningen bak dem, og det vi fikk tilbake fra Remi er det du ser. Eneste endringen vi gjorde sammen var å bytte frontcover mot et av singelcoverne, men selve kunstverkene er 100 % de samme som da vi så dem for første gang. En litt risky ting å gjøre, sånn i prinsippet, men resultatet synes vi ble helt fabelaktig, og vi har fått mye god tilbakemelding på coveret i flere sammenhenger.
Kan dere til slutt velge fem låter som har vært viktige for deres musikalske dannelse og si litt om hva dere har fått ut av de?
«Killing in the name» – Rage Against The Machine
– Debutalbumet til RATM var det farligste og tøffeste i skolegården da jeg vokste opp, og denne låta var en klar vinner. Siden den gang har nok bandet bare vokst på meg, og jeg tror at mye av det tekstlige har formet dette bandet, spesielt debutalbumet.
«Spaceman» – Babylon Zoo
— Husker jeg så Levis-reklamen med denne låta på TV i 1995 og ble helt fjetret over aliens-aspektet og universet, var nok en slags åpenbaring som kom samtidig med mye X-files-titting og Goosebumps. Tok noen år før jeg turte å innrømme at The Boy With The X-Ray Eyes var mitt første platekjøp for egne penger, men føler at mye av det grungete men space’a soundet i veldig høy grad var med på å danne debutalbumet vårt. Spesielt demoenene som var forløperen til den innspillingen som kom før den faktiske utgivelsen.. phew, mye greier!
«Don’t Think The Way They Do» – Span
— Fyttigrisen jeg ble blåst av banen da jeg så Span på debutturnèen i Sandefjord på Verdensteatret. Og for et album! Venter tålmodig på en reunion, as. Denne låta har mye i seg som vi digger og er fortsatt helt vanvittig kul og fresh, mener jeg.
«Supremacy» – Muse
— En band-favoritt av en plate (2nd Law). Matt Bellamy sine tekster har vært en inspirasjon for meg, samtidig som at de musikalsk sett er en av de faste knaggene vi henger mye av våre referanser på når vi skaper ting sammen i bandet.
«North of no South» – Biffy Clyro
— En nyere favorittlåt, og igjen en hjørnestein i referanse-katalogen innad i bandet. Vi drømmer om å varme opp for Biffy en gang. Føler at Super Natural har mye av den samme oppløftende energien jeg hører i denne låta og dette albumet, uten at det nødvendigvis ligner så mye.
Vær den første til å kommentere