Intervju: Thea and The Wild – besnærende indie med snev av countryfolk

Foto: Magdalena Malinowska
Plata handler om å bli voksen og er skrevet etter at jeg flytta fra alt og alle jeg kjente i byen og ut hit til Hurum, så tittelen gjenspeiler disse overgangene i livet som kan føles litt brutale men samtidig livgivende, forklarer Thea Glenton Raknes, frontfigur, låtskriver og vokalist i Thea and The Wild som med Deadheading har sluppet ett av årets beste norske indiepop-album.

Deadheading er vakker, røff og uvøren like mye som den er fengende og direkte. Men først og fremst er det den gode låtskrivingen som gjennomsyrer albumet, enten det handler om indie, folk eller americana.

Her kan du lese hennes egne tanker om skiva, samarbeidspartnere og den musikalske oppvåkningen. Hvordan platen er et produkt av at hun og samboeren Cato «Salsa» Thommasen flyttet på landet.

Coverart
Når og hvordan oppdaget du musikk og hva fascinerte så voldsomt?

— Jeg har vært med foreldrene mine på konserter siden jeg var ganske liten. Hos pappa i Sverige var vi ofte på bluesklubb og rockekonserter og jeg sto foran og digga. De hadde det så gøy på scenen, så helt rå ut og alt de spilte låt så kult. Jeg tror jeg var solgt allerede da.

Når begynte du selv å synge og spille og hva får du ut av det?

— Jeg har sunget fra jeg var veldig liten, men første gang jeg sang på en scene sto mamma, stefar og pappa i salen og spurte hverandre «Har du hørt henne synge før??» «Nei», «Ikke jeg heller». Så jeg holdt det nok litt for meg selv og sang i dusjen og hjemme aleine helt til jeg en dag skulle spille konsert. Når jeg står på scenen føler jeg meg hjemme, jeg elsker å stå der og underholde, og jeg er utrolig glad i å møte publikum etterpå. Jeg får et kick rett og slett, og føler jeg svever en stund etterpå.

Har du hatt noen rollemodeller, mentorer eller forbilder underveis som har vært viktige. I såfall hvem og hva har du lært av de?

— Mamma har alltid vært et forbilde, hun klarer alt mulig og tar godt vare på alle rundt seg. Jeg føler også at jeg ofte kler meg som hun gjorde på åtti- og nittitallet, haha.

— Mamma har alltid vært et forbilde, hun klarer alt mulig og tar godt vare på alle rundt seg. Jeg føler også at jeg ofte kler meg som hun gjorde på åtti- og nittitallet, haha. Jeg husker også det var to damer med bleika blondt åttitallshår og rå stil som ofte sto på scenen og koret på de konsertene jeg så i Sverige, Maria Blom og Ebba Forsberg het de. De var artister også, så selv om de var korister på de gigsa tok de sin plass og så alltid så kule ut. Jeg husker jeg så veldig opp til dem, de var nok mine musikalske rollemodeller der helt i starten.

— Stefaren min og onkelen min spilte begge gitar og lånte meg utstyr og viste meg noen grep og sånt etter hvert. Og så begynte jeg på bandkurs på trikkehallen på Kjelsås sammen med noen venninner da jeg gikk på Foss vgs. Vi gikk på allmennlinja så vi måtte finne ut av musikken selv, litt i smug. Der fikk vi Solveig Heilo (Katzenjammer) som bandlærer, og hun viste oss hvordan man kobla til amper osv. Og så husker jeg at hun sa at jeg kunne synge, og at hun ikke hadde noe annet å lære meg enn at jeg måtte tro på det selv og tørre å kjøre på. Hun var også veldig god på å få det til være ufarlig og upretensiøst å spille i band, noen få akkorder er nok til å sette i gang. Det har jeg tatt med meg videre når jeg selv har undervist hos AKKS for eksempel.

Hvorfor indiepop og americana?

Ja, si det, det jo har endra seg litt fra skive til skive men jeg skriver gjerne låtene mine på gitar, og da blir det ofte helt intuitivt ganske classic låtskriver-låter med vers, refreng, bridge og vers. Jeg er også skikkelig glad i å lage catchy popmelodier, men trekkes samtidig mot det melankolske, uperfekte og rufsete. Og jeg er litt gæmlis i musikksmaken. Så et eller annet sted inni der har jeg fått meg en sjanger som nok ligger nærme de to!

— Jeg er kanskje spesielt glad i musikk fra 50-tallet og frem til 90-tallet, men så er jeg jo barn av nittitallet og hørte masse på Spice Girls, Backstreet Boys, Brandy og Ashanti. Så det er en god del snacks oppi denne gryta kan man si, haha.

Foto: Magdalena Malinowska
Kan du si litt om musikerne dine på platen og deres musikalske styrker og roller i The and The Wild?
Cato «Salsa» Thomassen:

— Cato er samboeren min og har vært medprodusent, mikser, musiker og altmuligmann på begge de forrige skivene. Han har blitt en viktig del av soundet på disse platene.

— Cato er samboeren min og har vært medprodusent, mikser, musiker og altmuligmann på begge de forrige skivene. Han har blitt en viktig del av soundet på disse platene. Jeg synes han har
veldig god smak, han kan spille alt mulig av instrumenter og skjønner hva jeg mener når jeg sier at «her må vi ha noe romskip-aktig» eller «kan vi få litt luft under vingene rett før refrenget» liksom. Det er ikke den lyd eller effektpedal han ikke har! Han er også veldig tålmodig og like pirkete som meg, så jeg føler meg veldig trygg når jeg jobber med ham, samtidig som det aldri blir kjedelig eller «trygt» i musikken når vi jobber i studio og spiller live sammen.

Børge Fjordheim

— Børge er en fantastisk trommeslager og har både et bein i popen og et i mer alternative sjangre. Han er også veldig morsom å være sammen med, spiller veldig intuitivt og det er inspirerende å
jobbe med ham i studio. Grooven er så kjapt på plass, og det er kjempeviktig for meg har jeg funnet ut. Jeg har spilt en del trommer og perk selv og kan henge meg helt opp i det hvis grooven er litt feil et sted. Han var medprodusent og trommeslager på Ikaros og er også medprodusent og trommeslager på «Little Sister» og «Stay Here My Heart» på nyeste plata.

Øyvind Blomstrøm

— Øyvind er en god venn og supergitarist, han har jeg tenkt at jeg gjerne vil jobbe mer med når anledningen byr seg! Denne gangen kom han innom og la litt nydelig fingerspill på «Take Me Back».

Likens med livemusikerne
Kenneth Ishak

— Han er utrolig god på komboen indie og pop, og siden han både er produsent, vokalist og gitarist har han god helhetsforståelse for live-arrangement.

— Kenneth Ishak er en nær venn, produsent og en fantastisk gitarist og også soloartist. Han er utrolig god på komboen indie og pop, og siden han både er produsent, vokalist og gitarist har han god helhetsforståelse for live-arrangement. Han produserte og spilte inn min første plate Strangers And Lovers sammen med meg, og det gjorde albumprosessen til en utrolig fin førstegangsopplevelse som ga mersmak. Alt var veldig nytt for meg, og jeg var nok ganske nervøs og usikker til tider. Men han lyttet til låtene og respekterte mine ønsker og meninger, og jeg ble kjent med studioprosessen på en veldig fin måte. Vi har det alltid veldig gøy på turné og i studio og snakker mye om mat. Det er viktig! Det føles utrolig privilegert å ha ham med i livebandet mitt igjen og det var han som introduserte meg for Ryan McPhun som vi nå har med på trommer.

Ryan McPhun

— Ryan er en rå trommeslager fra New Zealand og USA som også har et soloprosjekt under navnet «The Ruby Suns». Han spiller veldig kult, tenker også på arrangement og produksjon, er teknisk anlagt og korer også utrolig bra, og det har virkelig løfta låtene live. I tillegg er han en helt nydelig fyr som det er en glede å turnere med. Ryan er også veldig glad i å snakke om mat og i likhet med meg og Kenneth er han opptatt av å få med seg opplevelser der det går på turné, om det så er glassheis i Arendal eller flytesauna i Tromsø.

Foto: Magdalena Malinowska
Kan noen av musikerne si hva det er som kjennetegner Thea som musiker vokalist, låtskriver og bandleder og hvorfor de ønsket å spille med henne?
Kenneth Ishak sier:

— Å spille med Thea er å være en del av en liten familie, hun passer på alle og er utrolig opptatt av at alle skal ha det bra og hun liker virkelig godt å være på turné så det smitter over på resten av oss.

— Å spille med Thea er å være en del av en liten familie, hun passer på alle og er utrolig opptatt av at alle skal ha det bra og hun liker virkelig godt å være på turné så det smitter over på resten av oss. Jeg tror en av grunnene jeg liker å spille med Thea så godt er fordi vi har spilt utrolig mye sammen før, som gjør at jeg føler meg veldig hjemme og tilstede i låtene hennes. Vi har gjort mange forskjellige ting også og hun har en veldig pønka tilnærming som jeg kan relatere meg til. Hun vil alltid bare at jeg skal spille det jeg føler for, ikke nødvendigvis det som er «riktig», det er veldig fin tillit å få fra den som har skrevet musikken og fra en som er veldig spesifikk på hva hun liker.

Fortell litt om valget av albumtittelen Deadheading og om hva du ønsker å uttrykke med den.

— Det betyr noe så usexy som «beskjæring» på norsk, og henviser til det å kutte av døende blomster på planter sånn at planten skal produsere nye skudd. Det var noe av det første jeg lærte da jeg flytta på landet og fikk meg hage, og jeg synes handlingen er symbolsk fin. Man må ta noen valg i livet og våge å handle for at noe nytt skal kunne blomstre. Plata handler om å bli voksen og er skrevet etter at jeg flytta fra alt og alle jeg kjente i byen og ut hit til Hurum, så tittelen gjenspeiler disse overgangene i livet som kan føles litt brutale men samtidig livgivende.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/5q6VrM8NaHpcs0juQ70FOa?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Hvilket forhold har du selv til planter og hortikultur?

— Jo mer jeg forteller jo mer husker jeg på all jobben det er haha. Men jeg liker det veldig godt, det gir meg gode pauser i hodet og jeg synes det er helt fantastisk å se alt vokse og gro.

— Jeg har alltid vært glad i planter og i å dyrke mat. Og man kan gjøre det nesten overalt! Oldemoren min hadde poteter bak huset sitt i Risør, og da jeg bodde i min første voksne leilighet med balkong på St.Hanshaugen som 25-åring dyrka jeg masse tomater og urter der ute. Nå har jeg en stor hage med grønnsakåker og drivhus, og dyrker poteter, tomater, chili, squash, mais, urter, bønner, grønnkål, gresskar, ramsløk, hvitløk, purre you name it! Med noe varierende hell og avhengig av hvor mye tid jeg har såklart. I tillegg har vi masse bærbusker, kirsebær og plommetrær, svarthyll vi kan lage saft av og en skog rett ved huset hvor man kan forsyne seg av blåbær, tyttebær, sopp, gauksyre og granskudd blant annet. Og hagen er full av blomster også og gress som må klippes.

— Jo mer jeg forteller jo mer husker jeg på all jobben det er haha. Men jeg liker det veldig godt, det gir meg gode pauser i hodet og jeg synes det er helt fantastisk å se alt vokse og gro. Når jeg luker og graver i hagen hører jeg ofte på musikk og podcast og får mange gode ideer til sangtekster.

Fortell om forholdet ditt til Emmylou Harris og Fleetwood Mac.

— Begge disse har jeg hørt på fra jeg var liten, og når noen av skivene deres settes på er det som om jeg reiser tilbake til barndommen. Både Stevie Nicks og Emmilou Harris er forbilder hva gjelder vokal, låtskriving og også stil!

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/artist/08GQAI4eElDnROBrJRGE0X?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Du har valgt å produsere platen selv sammen med din make og musikalske samarbeidspartner Cato. Fortell litt om det valget og fordeler og ulemper ved å holde det innomhus.

Da det ble lockdown var det jo egentlig utrolig flaks også, for hadde jeg vært avhengig av noen som bodde et annet sted eller et eksternt studio hadde jo alt stoppa opp!

— Det falt seg bare sånn med forrige skive egentlig, vi var jo kjærester først og så begynte vi å jobbe litt med de nye låtene mine og fant veldig fort en god kjemi i studio også. På denne nye plata var det også ganske naturlig at vi jobba sammen igjen. Da det ble lockdown var det jo egentlig utrolig flaks også, for hadde jeg vært avhengig av noen som bodde et annet sted eller et eksternt studio hadde jo alt stoppa opp! Så det å havne i lockdown med en så fantastisk produsent og musiker som ikke hadde noe annet i kalenderen i et år omtrent var jo veldig luksus egentlig. Det var også veldig godt å ha et konkret musikkprosjekt å jobbe med når alt annet rundt oss ble avlyst.

— Samtidig var det ganske tøft til tider å skulle både jobbe sammen i studio og også være foreldre sammen og hele pakka tjuefire timer i døgnet, og når ting åpna opp igjen måtte vi virkelig sjonglere med tiden vår, jobbe på nettene og det som var. Men vi kom oss gjennom det, og er utrolig stolte av det vi laget!

Fortell om Helt Vilt Studio hvor platen er spilt inn og om hvordan utstyr og atmosfæren der har satt sitt avtrykk på albumet.

— Helt Vilt Studio er et skikkelig krimskrams-studio med masse gode vibber i veggene og alt vi trenger til å lage en plate, på rundt tjue kvadratmeter. Vi har kledd deler av veggene i gammel Biri tapet og jeg kjøpte et titalls gamle rare lamper på loppis her ute som gir veldig fin stemning. Det er retro og taktilt, varmt og lekent, men så har Cato veldig orden i sakene sine der, og har laget et såkalt plug and play-oppsett, så alt kan brukes og alt virker. Rett og slett et veldig inspirerende rom! Det føltes litt som å sitte i slags funky kontrollrom i et romskip som hadde landa på en åker. Country blanda med elektronikk og masse gitarer.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/artist/09YdZIXRkupZEmLpt9UR2A?utm_source=generator» width=»100%» height=»80″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Fortell litt om plateselskapene dine.
Anticipated Records

— Dette oppretta vi da jeg var med i Norma Sass og skulle gi ut vår egen EP. Fornøyd med navnet, men har ikke vært i drift siden.

Bauta/ Tuba Records

— Signerte Norma Sass og ga ut vårt første og eneste album, Hunting For Treasures. Veldig hyggelige folk der, særlig Kristine Bjørnstad som fortsatt er en god venninne.

Jansen Plateproduksjon

— Ga ut mitt første soloalbum. Utrolig flott indielabel med de riktige verdiene og god smak. Jansen er en skikkelig bra fyr som følger opp utgivelsene sine fra A til Å.

Propeller Recordings

— Ga ut mitt andre album da vi skulle forsøke å satse litt i utlandet. Veldig fint label, og de hadde noen veldig fine samarbeidspartnere i blant annet England.

Fysisk Format

— Mitt nåværende label. Utrolig kult indielabel som virkelig brenner for musikk og fokuserer på å dyrke artistenes særpreg og identitet. Et veldig godt sted å være. Driver også platesjappa Tiger
og Diger Distro.

Kan du til slutt velge ti låter som på en eller annen måte har vært viktige for din musikalske utvikling, og si litt om hva du har fått ut av de.
Dreams – Fleetwood Mac

— En av de første sangene jeg lærte å synge, vi covret den med det første bandet mitt Norma Sass og jeg tror den må ha satt seg i kroppen og i vokalen. Elsker stemmen hennes.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/0ofHAoxe9vBkTCp2UQIavz?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Because The Night – Patti Smith

— Patti har alltid inspirert meg, hun er så rå og røff i kantene og så digger jeg produksjonen på denne sangen. I tillegg er den skrevet av Bruce Springsteen som også er en av mine helter.

Luke – Soledad

— Dette var også en tidlig coverlåt, en av de første jeg fremførte på en scene. Alle i jentebandet hadde fransk på skolen så vi kjørte på og spilte fransk punk på de første konsertene våre. Jeg digga å synge den og savner det litt fortsatt! Den var som et tog som bare kjørte i gang og etterpå var man så deilig utlada! Husker jeg hadde blod på gitaren etter første konserten fordi jeg bare harva løs på strengene.

Flyg Vilda Fågel – Lisa Ekdahl

— Jeg vet ikke hvordan det begynte, men jeg var helt hekta på henne som liten og hadde tilslutt alle CD-ene hennes. Pappa bor i Gøteborg, så det å synge og høre musikk på svensk var helt naturlig. Jeg er så glad i gitarspillinga og låtene er så rytmiske selv uten perkusjon. Og det er mye trist i sangene. I tillegg til at vokalen bare flyter så fint hele veien.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/3mxGnXAnSjnAbFf6MvtPDL?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

London Calling -The Clash

— Hørte den skiva i stykker på jenterommet og følte meg tøff og sint. Mamma er fra London og onkelen min var en opprørsk ung mann der i sin tid der så jeg følte låta var litt vår på en måte.

There is a light that never goes out – The Smiths

— Jeg husker jeg så Bikubesong av Frode Grytten på Det Norske Teateret, vi dro med klassen på videregående. Og musikken til The Smiths var helt fantastisk til. Det ble helt overveldende husker jeg, følelsene eksploderte litt i meg og jeg måtte se den en gang til kort tid etterpå.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/0WQiDwKJclirSYG9v5tayI?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Killing Me Softly – Fugees

— Tanta mi ga meg denne plata og denne sangen hørte jeg på konstant, og sang og sang med til den. Den er så vakker, med den klangen på vokalene og de fine harmoniene. Og vokalmelodien er så sterk at den ikke trenger noe mer enn en enkel beat under i store deler av sangen. Og så er det så effektfullt når bassen kommer inn! Dette er vel egentlig en låt av Roberta Flack, men dette er versjonen jeg har vokst opp med og jeg liker så godt den enkle produksjonen.

Don’t Fear the Reaper – Blue Oyster Cult

— Dette har alltid vært en favorittlåt, jeg er usikker på akkurat hva det er som gjør denne så spesiell, men jeg digger gitarriffet, drivet, kubjella, vokalene og alle lagene med sus og effekter som pakker alt inn. I tillegg til at teksten føles litt trøstende og mystisk på samme tid.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/5QTxFnGygVM4jFQiBovmRo?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Kolla Kolla – Nationalteatern

— Denne har jeg vokst opp med hos pappa i Gøteborg, det var en låt som gjorde at jeg tidlig fikk øynene opp for musikk med budskap om opprør og politikk. I tillegg er det en litt leken låt med kul rytmikk i vokalen.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/3AKMye0eCEnCVqOZrwGDwl?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

The XX – Heart Skipped a Beat

— Jeg husker jeg oppdaga XX på noen svære kule billboards da jeg var i London en gang, sjekka ut skiva og det at de spilte så enkelt og gjerne bare på et par strenger ga meg mye inspirasjon og en slags tillatelse til å gjøre det enkelt selv også. Jeg har aldri vært noen virtuos på gitar og jeg synes øving er utrolig kjedelig. Men jeg har god rytmesans og liker å lage riff. Så da begynte jeg å leke meg med det, spille rytmer med spisepinner på bordet og legge en-strengs melodier og vokal over.

[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/track/7ygrTWuppClAgsCa8QD5go?utm_source=generator» width=»100%» height=»152″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*