Intervju: Tove Bøygard — Inderlig folkrock

— Mine assosiasjoner til vann handler ikke om badelykke, de går veldig fort til vann som noe kaldt og ubehagelig. Men i skriveprosessen fant jeg også et par fine, varme assosiasjoner til vann, og jeg fikk en nydelig tekst om mildt sommerregn fra poeten Bjørn Lindquist, så det er ikke bare kalddusjer på skiva, forklarer Tove Bøygard som er aktuell med albumet Kaldt Vatn som i morgen også slippes på digitale flater.

Kaldt Vatn er en gripende skive med tekster som gjør inntrykk og med bunnsolid musikalsk håndverk som base. Låtene om livets utfordringer, solidaritet og trøsten man kan finne ved å strekke ut en hånd og be om hjelp når det røyner på, er sunget med sterk innlevelse og inderlig tilstedeværelse. De bærer med seg et engasjement som smitter over på lytteren. Artisten forteller i dette intervjuet med disharmoni om veien inn i det avsluttende kapittelet om de fire elementene og om det å ha blitt en musikalsk veteran. Du kan også lese om hennes engasjement i valgkampen.

P.S.: Tove Bøygard har release-konsert på Ål kulturhus i morgen kveld 15.sept. kl. 19.00.

Kan du si litt om valget av albumtittelen Kaldt Vatn og hva du ønsket å formidle med den?

— Tittelen kom tidlig, egentlig før jeg hadde starta å skrive låtene til albumet. Jeg skulle jo skrive et album hvor tema og ramme var elementet vann, og jeg ville finne en metafor som gav meg det rette rommet. Med tittelen «Kaldt Vatn» var den røde løperen lagt for å skrive om livets og samfunnets ulike kalddusjer.

Hvilken plass har dette albumet i sangsyklusen din og albumtetralogien med Blåe Drag fra 2017, Jord fra 2018 og Eld fra 2020, og fokuset på elementene?

— At jeg har venta til slutt med å skrive om elementet vann er naturlig, det er det mest fremmede elementet for meg. Jeg har vannskrekk. Så jeg trengte tid for å løse denne selvpålagte oppgaven. Mine assosiasjoner til vann handler ikke om badelykke, de går veldig fort til vann som noe kaldt og ubehagelig. Men i skriveprosessen fant jeg også et par fine, varme assosiasjoner til vann, og jeg fikk en nydelig tekst om mildt sommerregn fra poeten Bjørn Lindquist, så det er ikke bare kalddusjer på skiva.

Hvorfor folkrock?

— Helt naturlig, jeg vokste opp med folkemusikk, og har røtter i den norske folk- og visetradisjonen, men det må rufses til med elementer fra rocken. For meg er rock befriende og ærlig, den taler til det primale, jeg trenger det, jeg tror alle folk trenger litt rock i hverdagen.

Fortell om ditt eget forhold til bluegrass og amerikansk tradisjonsmusikk.

— Hjemme hos oss var det far som sto for folkemusikken og mor kom inn med 50-tallsrock og country. Mor har en herlig bunke med singler og EP-er fra 50-tallet, og hun spiller musikk hele tiden. Vi har vinyl-kvelder hos mor med bobler og gamle plater. Da jeg var liten var Dolly Parton min heltinne, og det er hun jo fortsatt, takket være min mor. Så countrymusikk fikk jeg tidlig inn. Tradisjonell bluegrass derimot oppdaget jeg mye seinere. Jeg kan ikke huske helt hvordan det skjedde, eller hvilket band som satte meg på sporet, men Union Station med Alison Krauss hørte jeg mye på da jeg oppdaga dem på slutten av 90-tallet.

Si litt om Patti Smith som inspirasjonskilde og forbilde for deg selv, og andre kvinnelige musikere i dag.

— Patti Smith har en enorm poetisk kraft, og hun som person er nærmest gudommelig. Jeg har sett henne live mange ganger, hver gang hun har vært i Norge, og det er som en vekkelse hver gang. Hun troner helt alene øverst på pallen, og hun har uten tvil betydd enormt mye for mange med sin unike blanding av poesi og rock. Det er rått, uhøvla og fylt av kjærlighet til folk og jord.

Hva med Lucinda Williams og Emmylou Harris?

— Lucinda har noe av det samme som Patti, og jeg elsker de siste skivene hennes hvor hun er mer rocka. Hun har en coolness ved seg som bare Lucinda har, og hun er en stor poet.

— Emmylou har jo selve definisjonen på countryvokal, det er ingen som synger så vakkert og følsomt som henne. Men hun har også denne lille edgen, en spenning i vokalen som gjør uttrykket til mye mer enn bare vakkert.

Erik Valebrokk betegner musikken din som voksenrock, og Arvid Scancke-Knutsen med flere har den siste tiden fokusert på rollen til voksne musikere og låtskrivere i det norske musikklivet. Hva føler du selv om en slik kategorisering av musikken din, og hvordan opplever du at du møtes av publikum og bransje som en middelaldrende musiker?

— Wow, middelaldrende musiker, haha, den må jeg tygge på! Men det er vel det jeg er, uten at jeg føler meg som det. Det med alder er et mysterium, det oppleves som om man bare plutselig har gått fra å være ung og lovende til middelaldrende, haha. Nei vettu, jeg gidder ikke å putte meg selv i den middelalder-båsen, men det er helt fint at musikken min blir kalt voksenrock, og den artikkelen til Valebrokk var nydelig og et veldig godt selskap å være i. Men heltene i Backstreet Girls er mine forbilder på dette området, de gjør akkurat som de alltid har gjort, ser ut som de alltid har gjort, er like kule og like rocka og spiller fletta av alle, ikke kom å fortell meg at DE agerer middelaldrende!

Er det på noen måte belastende eller vanskeligere å være godt voksen i musikk-Norge eller spiller sånt ikke noen rolle?

— Jeg tenker ikke på det. Men når noen spør meg, som du gjør nå, så må jeg vel tenke på det. Og nå har jeg tenkt på det, og svaret er at det er et godt spørsmål, men det er ikke noe jeg merker noe til. Det er verken eller. Uansett alder må du bare gjøre det du gjør, så bra du bare kan, og gi jernet hver gang du gir ut plate eller står på scenen. Spill som om det er din siste time, og akkurat det er jo lettere å gjøre med pondus siden den siste timen stadig nærmer seg for oss som er middelaldrende, haha.

Kan man snarere si at denne livserfaringen gir dere flere historier å fortelle og mer perspektiv?

— Ja, definitivt, levd liv er uslåelig. Som Valebrokk skreiv i sin utmerkede artikkel, så kåret han flere av de albumene til artistens beste i katalogen.

Musikken og tekstene dine formidler noe ekte og inderlig. Hvor kommer alt engasjementet og energien fra, og hvordan går du frem for å få det til å låte så sprudlende og tilstede?

— Åi, tusen takk, det var fine ord. Men ja, jeg går inn i hver låt med hud og hår og litt til. Det er nok bare sånn jeg er, jeg vil jo helst ta hver lytter i kragen og riste de litt. Jeg vil ha det motsatte av likegyldighet, både til musikken min og til verden. Jeg vil jo at vi skal bry oss, om hverandre og om verden. Dette kommer nok gjennom i musikken min.

Hvor henter du ideer fra og hvordan er prosessen med å skrive låtene?

— Jeg tenker og grubler, leser og lytter, skriver ned tanker og setninger hele tiden. Men å ta en idé ut til en tekst kan ta lang tid. Og så er jeg veldig ustrukturert, det er nok mange som tror jeg er det motsatte, men jeg prokrastinerer og er helt håpløst vimsete og skal ofte gjøre mange ting samtidig, noe som jo bare blir kaos. Og det er derfor jeg lager rammer for meg sjøl, som med denne tetralogien, jeg fungerer best med en selvpålagt begrensning og deadline. Jeg bestemte meg for å lage disse fire albumene, og at de skulle komme ut annethvert år. Og fordi jeg har laget disse rammene for meg sjøl så klarer jeg å fullføre det.

Si litt om valget om å synge på dialekt og hvordan det påvirker innlevelse, formidlingskraft og gjennomslagskraften i tekst og melodi.

— Jeg starta med å skrive på engelsk, første plata med Bøygard hadde engelske tekster. Men fordi tekstene er så viktig for meg, ble det fort klart at jeg ville skrive på norsk, og da var det ingen andre alternativ enn å skrive på dialekt. Vi som snakker halling er jo også veldig heldig som har hatt Hellbillies som har brøyta vei for dialekta vår. Å formidle på eiga dialekt vil alltid ha større kraft og innlevelse enn å bruke et tillært språk.

Hvilken rolle spiller andre artister og deres musikk, bøker eller filmer som inspirasjon, og hvor mye er det det ekte livet som får i gang kreativiteten din?

— Det er en fin kombinasjon av alle de elementene. Jeg kan bli veldig inspirert av å lese andres tekster og poesi, og å lese om andres liv, men det som til slutt avgjør om det blir en sang er at jeg kan relatere det til «det ekte livet». Når jeg lytter til musikk er jeg ofte tekstfokusert, men det er også deilig å ikke fokusere på tekst og bare la seg rive med av gode grooves og melodier.

Si litt om ditt forhold til skam og mobbing

— Jeg ble mobba på ungdomsskolen, de tre årene var et sant helvete. Men jeg fortalte ingen om det, fordi jeg var så skamfull over å være en som ingen likte, å være venneløs og helt alene i verden. Jeg drømte bare om å enten dø eller å reise langt vekk og aldri komme tilbake. Jeg var heldig og fikk hjelp til å reise langt vekk. Og etter hvert kom jeg også tilbake.

Kan du si litt om dette å tørre å be om hjelp.

— Jeg har vært skrekkelig dårlig på det. Og mulig det bunner i min mobbeopplevelse. Jeg vil ikke bry folk, tenker at jeg må klare alt sjøl hele tiden. Men, jeg har faktisk blitt litt bedre på å be om hjelp, og dette er mye takket være min bedre halvdel, Espen, som gir meg ubetinga kjærleik og som oppmuntrer meg og gir meg tryggheten det kreves for å tørre.

Hvordan skal vi lære oss å både teste ut egne grenser og takle tilkortkommenhet og sannheten om egne ferdigheter?

— Åi, det er et stort spørsmål, og går rett inn i tematikken på Kaldt Vatn. Tittelkuttet handler om å se sin egen livsløgn og akseptere at vi alle har en eller flere. Sannheten kan være tøff. Det gjelder jo både for oss mennesker og for oss som samfunn. Men vi kommer jo alle til kort, det er å være menneske. Og slik er det også for samfunnet, vi må bare gjøre så godt vi kan, og tillate oss at vi feiler. Det er helt greit, så lenge vi prøver å rette opp att alle feila fra i går, så godt vi kan.

Fortell om ditt forhold til partisaner, kamprop og låten «Bella Ciao».

— Jeg skulle spille på valgvaka til Rødt på Lillestrøm i 2021. Og de ønsket seg «Bella Ciao». Jeg hadde ikke sunget den før, og ble slått i bakken av både teksten og melodien. Etter det begynte jeg å ta den med på alle konsertene, og jeg dedikerer den til de som står i kampen for demokrati, fred og frihet i Ukraina, og merker hvilken kraft denne sangen har den dag i dag. Og låtens historie er like sterk som den er viktig, den ble sunget under krigen i Italia i kamp mot fascismen.

Hva skiller din egen versjon av denne tradisjonelle låten fra andre versjoner og hvilken funksjon fyller den i album-konteksten her?

— Det finnes hundrevis av versjoner av denne sangen, og mange spiller den ganske uptempo. Jeg har valgt en mer dvelende form, der hver tekstlinje får rom og luft. Selv om det handler om krig og død, så handler det enda mer om å stå opp og kjempe for de gode verdiene i samfunnet. Og slik er den en perfekt og håpefull avslutning på skiva.

Du har samarbeidet med Fagforbundet i Innlandet som pop-up artist i forbindelse med valgkampen. Fortell litt om hvordan samarbeidet kom i stand og opplevelsen av dette.

— Jeg skreiv en sang til Fagforbundet sentralt til landsmøtet i 2009, den heter «Nederst ved bordet», og jeg spilte den på landsmøtet sammen med min søster Anita, og det ble en suksess. Den finnes også på min første soloplate fra 2010. Jeg har gjort mange oppdrag for Fagforbundet i det ganske land og jeg har vært med som pop-up-artist for Fagforbundet i Buskerud i fem valgkamper, og før det i Østfold. Denne gangen var det Innlandet som ville ha meg med. Det er veldig gøy og givende å være med på turné med de gode folka i Fagforbundet med det viktige budskapet å bruke stemmeretten.