«I forbindelse med Monica Winthers og Johannes Høies utstilling «IT´SON!» på Galleri Autonom i Brenneriveien 7, bortenfor Bortenfor, har vi gleden av å presentere en mini festival i Brenneriveien. Det hele vil finne sted på Bortenfor den 23. juli».
Foto: Line Skille
Når jeg leste dette på eventsiden var det ikke snakk om hva jeg skulle finne på denne sommerkvelden. I tillegg til Brenneriveiens magiske beliggenhet, er det satt opp navnene Hysj og Årabrot Speciale på plakaten. Jeg ble nærmest ustoppelig. Visste på forhand at dette bare kunne bli en helt nydelig kveld.
IT´S ON!
Utstillingen består av et improvisert veggmaleri. Hvor kunstnerne Johannes Høie og Monica Winter har samarbeidet intuitivt.
I et intervju med subjekt.no kommenterer de at «Oslos kulturliv har latt seg gentrifisere. Kunstnere bør ta tilbake sin definisjonsmakt». «De ønsker også å bringe fokuset på grenseoverskridning, det opprørske, eksperimentelle og få det tilbake på scenen».
Vi møter utstillingen i bakgrunn av bandene.
The Bad Lands
Vaskeekte roots-country på gamlemåten, er hva vi får av kveldens første band, The Bad Lands. Med sitt fotfeste i gamle countrytradisjoner isper de elementer fra folk, rock, gospel, blues og pop.
Dette er nok det bandet som passet musikalsk minst til kveldens sammensetting, er den første tanken som inntreffer. Spesielt med tanke på de andre to navnene på plakaten. For meg en uvant sjangersammensetting som jeg først var kritisk mot, men det frem til de setter i gang med sine frysningsgivende gospelharmonier.
The Bad Lands klarer å få dette til å lyde helt nydelig. Så hyggelige strømmende og samkjørte toner. Beroligenede. Helt perfekt oppvarming til kveldens to siste navn.
Hysj – så nervepirrende
Første gang jeg hørte Hysj ble nesten som å få panikkattakk. Jeg satte meg inn i følelsen av å være i bilen på utsiden av coveret til EP-en «Pylon», som ble sluppet i 2014. Lydbildet, så energisk og fylt med noise, som setter seg i de innerste intense følelsene. Nerverivende. Trengte stillhet etterpå.
Jeg så dem på Revolver en stund etter. Kunne fint understreke med dette som et av Oslos feteste på undergrunnsiden av hardcorescenen. Med forrige EP, «Blokers», som ble sluppet i fjor var jeg ikke mindre i tvil. Selv om de fikk et større elektronisk bilde over seg, (noe de drøyde lengre i vår), er de fortsatt helt råe, kanskje også råere. Må si jeg liker beat-elektro-hardcore-viben godt.
4. mai slapp Hysj i samarbeid med Ponette singelen, Sammen for å, på KOSO. Her drar de det hele mot elektro-hardcore-pop, eller noe sånt. Et grensesprengende og kompromissløst uttrykk er det i alle fall. Ja, jeg liker det.
Fett som FAEN
Vi får låter fra begge EP-ene. En kompis pleier å si det så fint «Fett som FAEN». Noe jeg tenkte etter de spilte kveldens favoritt, Asfalt. Sigrun har kanskje en av Norges feteste skrikende vokaler. Keep it going!!
Det er dessverre et lite men her. Om det har med det avslappa publikummet, eller stedet å gjøre vet jeg ikke. Flott sted, fine folk. Lyden når heller ikke helt ut. Kan hende den ble kvalt av det frodige langs Akerselva. (Også kanskje det frodigste nå som Oslo tørker). Likevel virker folkene her i kveld fornøyde. Selv om de ikke er i det høyenergiske moodet. De fleste mottakelige. Hører flere snakke fremmende ord når konserten er over.
Duoen består av Sigrun Sæbø Åland og Kim Mikael Torp. Neste gang du kan se dem er på Internasjonalen under Klubbøya, tirsdag 7. august.
Kveldens høydepunkt, ikke uventet Årabrot Speciale!
Jeg har lest om dette sideprosjektet tidligere, og hadde på forhånd visse forventninger. Disse blir innfridd med det samme lokalets stillhet slår inn, og Årabrot Special setter i gang. Det er nå man skjønner hva de fleste faktisk er her for å se.
Årabrot Special består denne gang av: Kjetil Nernes, Karin Park, Alex Macarte og multiinstrumentalist Andrew Liles, som forsterker det hele med sitt abstrakte lydlandskap.
Som i et mareritt
Fra første låt blir vi drevet inn i noe som kan minne om å være på sjøen. Stillheten. Rennende vann og en kvelende lyd. Den fremmedene småangsten, drømmende akkurat som i et mareritt. HAVGUD-EN/INNEN, noise. Den leende dødsmasken. Det er nesten som du ikke klarer å rive deg ut av marerittet. Du blir tvungen til å bli. Det er ekstremt, angstfylt.
Får en til å tenke gjennom ting. Fortsatt litt angstfylt.
Fra bakgrunnen tildeles en deilig bakgrunnsnoise, samt fin operavokal. Gong og knirk. Samtidig dramatiserer vokalist Kjetil Nernes med sin fortellende vokal. Karin Park synger vakkert, og har fått det oppvekkende partiet. Får en til å tenke gjennom ting. Fortsatt litt angstfylt.
Disharmonien Kjetil og Karin tidvis skaper er uutholdbar. Det fucker til følelsessenteret. Samtidig som alt gir fullstendig mening. Det klaffer så bra at man kunne ikke tro dette var gjort på sparken. Hun stråler med vokal, keys og tverrfløyte. Han mer tilbakelent.
Avsluttende er vi så fornøyde, som når man har spist opp et måltid og ikke ble mett. Publikum forsøker å tvinge frem mer musikk etter end finale. Noe som ikke lar seg overtales. Når konserten er over, er den over.
Undertegnede gjorde intervju om prosjektet i en sit down med Kjetil Nernes etter konserten. Les intervjuet her.
Vær den første til å kommentere