Denne uken er det duket for Øyafestivalen, og det hele starter allerede i morgen med Klubbøya. Vi har snakket med Hysj, et av navnene på årets klubbdag. De skal avslutte programmet på Internasjonalens utescene, noe som garantert kommer til å bli bra.
Foto: Line Skille
Rett under Birkelundparken på Grünerløkka, i krysset til Seilduksgata og Toftes Gate, ligger en liten café med tilhørende sykkelverksted. Oslovelo. Jeg møter duoen i Hysj, Sigrun Sæbø Åland og Kim Mikal Torp her. Sigrun har jobbet på det tilhørende sykkelverkstedet og påpeker at det må ha vært hennes beste jobb noensinne.
Hvordan startet Hysj, konseptet, hva er greia?
Vi ønsker ikke være avhengig av andre for å kunne spille i band.
− Vi har spilt sammen veldig lenge. Tilbake til omtrent 2007 spilte vi i et hardcorepunkband. Vi to hadde ganske mye tid til bandet, mens de andre ikke like mye.
Siden de følte at dette ikke gikk noen vei ble situasjonen litt frustrerende.
− Det ble veldig mye utskiftninger, så vi bestemte oss for å kjøpe en trommemaskin og ditche de andre bandmedlemmene. Sånn ble vi etter hvert Hysj.
De bruker en del tid på å utforske nye produksjonsteknikker, og å bruke andre lyder enn hva de er vant til.
− Vi ønsker ikke være avhengig av andre for å kunne spille i band, poengterer Kim, før Sigrun påpeker deres utålmodighet.
Det funker å være bare to?
Det er begges lass og vi er enige.
− Det er helt fantastisk, sier Kim lettet.
Sigrun enig.
De forklarer at bare mailsituasjonen, når de får spørsmål om å gjøre ulike ting. Booking. Alt er så mye enklere når det bare er to.
− Min erfaring i andre band er at det uansett er en eller to i bandet som drar lasset, mens de andre bare dulter etter. Selvfølgelig er det sikkert behagelig for den som dilter etter, men når det er ens eget prosjekt har man jo lyst til å være på ballen og drive det framover, sier Sigrun.
− Siden det bare er vårt prosjekt er vi begge hundre prosent investerte i det. Kan bruke like mye tid som vi vil. Ingen drar noe lass. Det er begges lass og vi er enige, kommenterer Kim.
4.mai slapp dere en låt sammen med Ponette, før det en EP, som var mye mer elektronisk enn deres første EP Pylon (2014). Er det dette vi kommer til å se av dere nå fremover?
− Sannsynlig litt både og, men hovedsakelig ja, sier Sigrun.
Hver Hysj utgivelse har hatt sin egen fase med en begynnelse og en slutt. Så går de videre derfra når den forrige fasen er over. Duoen utvikler seg mye både under og mellom hver fase, men føler de har kommet frem til et produkt de har vært fornøyd med hver gang.
− Det er lett å maskere manglene sine i rock, nå prøver vi å rette opp manglene. Når vi har gjort oss ferdig med det går vi videre, sier Kim.
Duoen har holdt på med hardcore siden de var kids og vært veldig fortrolig med det. De elsket det.
− Så vi kommer på ingen måte å legge det bak oss egentlig. Vi kommer alltid til å ha med elementer fra hardcore, men vi ønsker å utfordre oss selv, understreker Sigrun.
Hun påpeker det sårbare ved tekst, og at bare det å ha et uttrykk hvor alt er mye mer rent, som utfordrende. Kontra det å stå og spille en greie en har gjort i ti år.
−Deilig å kjenne på noe nytt og utfordrende, sier Sigrun
− Ja, og jeg aner ikke en gang hva tekstene våre har vært, sier Kim lattermildt. De har bare vært maskert i all støyen. Vi har bare kjørt på den hardcoregreia og det betyr at man kan gjøre feil, spille feil. Det er bare bråkete og kult uansett. Vi har alltid gjort det sånn. Hundre prosent hardcore.
Nå synger eller rapper de. Det er lettere å høre hva de sier og mye lettere å få med seg det de gjør galt.
− Blir ikke maskert lengre, sier Kim.
Noe som er både skummelt og gøy sier de seg enige om.
Tviholder dere på en sjanger gjennomgående og putter inn alt det andre rundt det?
− Vi har alltid bare sausa sammen alt vi liker. Låtene er de samme som de alltid har vært, vi har bare pakket de inn.
Når de blir inspirert av ting kan det være noe som er veldig langt fra det opprinnelige uttrykket.
− Ene låtene fra den første EP-en vår «Pylon», var basert på et Marit Larsen riff. Vi kalte den Marit Larsen låta, sier Sigrun og påpeker at det ikke er mulig å gjenkjenne den, siden den ligger under et digert teppe av støy.
Vi diskuterer «Pylon», som en veldig støyete plate, og at den passer innunder nisje og ikke er for alle.
Dere annonserer at dere skal spille flere nye låter under konserten på Klubbøya. Har dere gjort flere slike samarbeid, som dere har gjort med Helene Svaland fra Ponette?
− Nei, ikke denne omgang. Vi får se hva vi gjør senere.
Blir det EP eller Album denne runden?
− Ja, det er det som er spørsmålet. EP eller album, funderer Sigrun.
De er i sorteringsfasen nå, ser på låtene og tar avgjørelser rundt hvilke låter som er bra nok til å få være med videre.
− Kort album blir det uansett, svarer Kim før Sigrun poengterer at tiden for albumformatet er litt vanskelig, og at de ikke ønsker å gi ut «fillers». Helst bare «bangers».
Når slipper dere neste singel?
− Vi sender den inn til miksing og mastring i Øya-helgen, og så kommer den ett par måneder etter det.
Skal dere ha med Helene på «Sammen for å» under Klubbøya?
− Hun skal spille selv samtidig et annet sted, så det blir vanskelig. Vi får ikke kommet og sett på hverandre en gang, sier de litt sukkende. Det er synd, men vi får nok andre muligheter der, fortsetter Sigrun.
Det er første gang de skal spille låta, live under Klubbøya, så det blir en slags premiere.
Kan dere si noe om klessamarbeidet dere har inngått i forbindelse Klubbøya?
Designet er laget uten kjønnsmarkører.
− Lokaldesigner her i Oslo, FLESH, som jeg har gått modell for før, svarer Sigrun.
De har hatt arrangement hvor de har gjort ting sammen før. På en kunstutstilling i fjor hvor det var flere designere og kunstnere. De har snakket litt løst og fast om å gjøre noe sammen, og nå endelig fått det til.
− En redesign av ting vi vanligvis bruker på scenen, sier Sigrun.
Designet er laget uten kjønnsmarkører.
− Vi har ikke sett det selv enda så vi er veldig spente, har sett en del snapp av tegningene og planer, men ikke det ferdige resultatet. Det får vi sett etter helgen, sier Sigrun.
− Blir bra uansett, kommenterer Kim.
Hva ser dere mest frem til på årets Øya-program?
Aller mest er jeg selvfølgelig mest gira på KOSO DJ, Soldal og SVANI.
− Linni og St. Vincent, svarer Sigrun før hun må ta en titt i programmet.
− Tror Kendrick er den jeg er mest gira på, sier Kim før også han tar en titt.
− Aller mest er jeg selvfølgelig mest gira på KOSO DJ, Soldal og SVANI, de er jo i familien vår, sier Sigrun.
De blar gjennom programmet og forklarer at de har vært usedvanlig lite på ballen når det gjelder Øya i år. Tenkt på hva de skal gjøre og nesten glemt å se etter hva alle andre skal gjøre.
− Blir en positiv overraskelse å se det kule programmet når man endelig får sett etter, sier Sigrun, før de begge ramser opp sine favoritter etter en siste kikk i programmet.
Kim: Kendrick Lamar, St. Vincent, Soldal og SVANI og Brockhamton.
Sigrun: Linni, Soldal og SVANI, St. Vincent og Fieh.
− Fieh har jeg hørt man bare ikke kan gå glipp av, avslutter Sigrun.
Vær den første til å kommentere