Jan Bøhler @ Olsen På Bryn

Jan Bøhler, rikskjent stortingspolitiker høyaktuell med sterkt engasjement mot blind ungdomsvold i Oslo, debuterer snart som plateartist. 11. Oktober holdt han slippkonsert på Olsen På Bryn for Enkel Type, som gis ut 1. november via Grappa Musikkforlag.

Vurdering

Jan Bøhler med Kolbotn Allstars og Bandittene på Olsen på Bryn : 3/6

I det man ankommer Olsen er kveldens hovedperson på scenen, godt i gang med å presentere aftenens oppvarming. Knut Akselsen er ungdomsarbeider, Mannskoret-medlem og «en eminent sanger og røslig kar fra Grorudalen, som skal føre oss inn i det norske rocketradisjon-trøkket vi alle er så glad i» .

Dette lover bra. Lokalet er godt oppfylt og stemningen upåklagelig. Det jubles fra velfylte bord med blafrende stearinlys og alkoholfri skåling. At Olsen for tiden mangler skjenkebevilling legger man knapt merke til, sånn bortsett fra at man sårt kunne trengt tre øl selv.

Akselsen låner for anledningen et av Bøhlers to backingband, Kolbotn Allstars, og gir oss fire trivelige hedringer av Jokke, Raga Rockers og Marius Müller. «(Da Har Du) Driti Deg Ut Igjen», «Fritt Liv», «Best å være streit» og «Den Du Veit» fremføres flott, der sistnevnte klassiker av Müller er den som får best respons. En lett ironisk lokal-patriotisme er tilstedeværende i form av sporadiske «Grooruud!»-tilrop, noe det skal bli mer av utover kvelden. Lyden er god og bandet er tight. Spesielt Leif Andresens keyboard tilfører låtene fint særpreg som gjør dette til litt mer enn en typisk brun-pub-coverband affære.

Enkel type

Etter Akselsen innledningsvis har sammelignet kveldens platedebutant med Al Gore, og avslutningsvis hintet om at det serveres alkohol på pizzeriaen over gata i pausa, er Jan Bøhler og Kolbotn Allstars snart klare for dyst. Merkbart mange har tilsynelatende benyttet seg av tipset, men strømmer tidsnok inn til åpningslåten «Enkel Type». Denne innledes med erkjennelser fra Bøhler om at han «har gjort det enkelt og greit hele livet, og det er jo greit å være enkel». 

Stolt enkelhet synes være en viktig del av prosjektet til Jan Bøhler. Musikalske variasjoner av pop-rock, ballader og reggae-rytmer tilføres sterkt samfunnsengasjement og lett absurde nødrim. «Enkel type» åpner aftenen med strofen «Halla tjallabais, her kan jeg gå med samma sveis/en nydelig tulipan/tretten i klassen min het Jan».

Språkmann

Bøhler erklærer deretter sin sterke kjærlighet til Groruddal-språket, som for all del ikke er i ferd med å dø ut. Dette er en viktig kampsak, og neste låt ut, den Trond Viggo Torgersen-inspirerte pop/reggae-låten «Innmari Vårs» hyller i- og a- endinger, samt negative forsterkninger og verbale sammentrekninger med dobbel konsonant. 

Kolbotn Allstars er et dyktig band som spiller proft. Tom Andresens gitarspill og Tor Linckerts tromming er fengende. Sammen med Elin Mikkelsens koring og Bøhlers joviale snakkesynging blir dette underholdende og morsomt, men også til tider rart. Låtstrukturene og språket veksler mellom det banalt enkle og det overraskende fengende, og denne litt absurde miksen etablerer et  fascinerende uttrykk som spenner fra artig til irriterende. Publikum vagger seg gjennom den hyperkoselige «Mutter» og den mer rocka «Fredsmarsj», før det annonseres ny «drikkepause».

Negative forsterkninger

Jan Bøhler, nå med nytt band, er omsider klar igjen. Bandittene, for anledningen uniformert med kult Jan Bøhler-merchandise i form av capser påført sangtitlene fra den kommende utgivelsen, består av Bente Mari Mortensen på saksofon og bongotrommer, Venja Ruud Nilsen på bass, og Sara Andersson på gitar.

Dette viser seg dessverre å bli et noe tammere sett enn det forutgående. Fraværet av trommeslager blir overtydelig, og det føles som om det mangler noe veldig viktig. Låten «Groruddalen» blir for bandøving-aktig og flat, og de kjedeligere og langtekkelige «Jeg Takker Deg» og «Sommerbildene våre» er litt utfordrende å komme seg igjennom.

Det blir heldigvis festligere stemning under den voldsomt engasjerende bursdagssangen «Hurra!» og  lediggang-er-roten-til-alt-ondt-tematiske «Det som trengs». Gjestevokalist Andreas Johansens entusiastiske koring, ispedd heftige «Hey!» og «Hurra!» tilfører bandet tiltrengt trøkk. Bandittene utstråler mye spilleglede og er dyktige på sine respektive instrumenter, men det føles høyst nødvendig at de anskaffer seg trommeslager i tillegg til bongotrommer. Jan Bøhler som musikalsk prosjekt kler best å være omringet av en høy og kraftig lydmur.

Tredje runde

Før kveldens neste sett er det fortsatt bra med folk rundt bordene men tommere foran scenen. En av kveldens mest dedikerte på gulvet – som hittil har hengivent/voldsomt sunget med  på alle kveldens låter- er nå lettere overstadig, og roper entusiastisk etter å få høre Youtube-hiten «Bare Glem Det». Man får litt vondt av at denne tydelige blodfanen ikke får opplevd favorittlåten, da han blir effektivt (men høflig) geleidet ut i det våte høstmørket av dørvakta, før Bøhler og Kolbotn Allstars åpner tredje sett med nettopp «Bare Glem Det».

Apropos norsk rocketradisjon som hedres innledningsvis vil jeg si at Jan Bøhler står nærmere Finn Kalvik og Per Bergersen enn de såkalt «Fire Store». Hadde man fusjonert deler av Kalvik og Bergersens kataloger, gjort det reggae-inspirert og folkelig, samt dempet Bergersens dødsbejaende og kølsvarte lidelseshumor, kunne flere av låtene på «Enkel Type» vært utfallet. 

Bøhler har noe av  den samme desperate skjelvinga i stemmeleiet som Bergersen, samt den sympatisk-triste jovialiteten til groruddølen Kalvik, men på et overlagt naivistisk og langt mindre poetisk nivå. 

Dårlig godt

Kveldens nest siste låt blir den heftige treningshymnen «Ta i, ta i». Det reklameres for fersk musikkvideo gjestet av Alex Rosén, og under det ska-inspirerte og energiske refrenget dukker det plutselig opp en liten bande med hardcore fans som setter i gang heftig poging foran scenen. Dette settes tydelig pris på, og hever stemningen i hele lokalet.

Finalen blir så kveldens andre fremføring av «Groruddalen». Denne gangen i en bedre og hardere variant av Kolbotn Allstars, som gjør linja «Groruddalen gjør meg vill og galen»  enda mer troverdig enn i forrige runde.

Oppsummert var dette for undertegnede en både trivelig og spennende – men til tider litt kjedelig konsertopplevelse. Å gå på konsert med Jan Bøhler anbefales mye sterkere enn det frarådes. Men kanskje litt mindre dosering enn helaften-varianten blir å foretrekke. Inspirert av Grorudspråket, vil jeg si at dette var «dårlig godt». Om ikke VG-lista skulle bli veldig berørt av dette, så har det i hvert fall kult-potensiale som bare juling. Fast husholdningsprodukt i Groruddalen – norges mest folkerike dal – bør Enkel Type i hvert fall bli.