Joyless på Vaterland: Full fart!

Lørdag 28. april spilte Joyless på Vaterland, og hadde med seg Yesterdaze som oppvarming.

Da er dagen kommet for undertegnede å bevege seg uti Oslos musikkverden, som konsertanmelder. Dagens oppdrag var Joyless på Vaterland med support fra Yesterdaze. Jeg hadde på forhånd sjekket ut den selvtitulerte skiva og gjort meg opp et lite bilde av hva dette var for noe og det var følgende:

Dette er lett pop-pønkete og full trøkk partymusikk. Allsangnerven kiles samtidig som at riffnerven får en god dirr også. Musikk som som funker fint på Øya, som hipster-jentene kan danse til samtidig som at rockegutta kan lire av seg «catchye riff da». Herlig combo av chill sommermusikk og moshete rock. De har noen herlige breakdown-deler som jeg kan se for meg at kommer til å fungere veldig fint i solnedgangen på mange av Norges vakre sommer-rockefestivaler, samtidig som at musikken like godt fungerer i svette pønkebuler der ølet renner av veggene.

Aftenen sparkes i gang

Yesterdaze sparker kvelden i gang med at bassisten målrettet går rundt i lokalet og jager alle folka opp av stolene sine. «Nå ærre konnsert!». Disse karene kjenner den norske tilstanden og vet på forhånd at dette publikumet ikke har fått rista av seg den stive arbeidsuka helt ennå. Men nå er det nok.

De vet at de har noe godt å levere og de serverer det med intensjon og musikalsk proffhet. Trommisen er en av gode og ser også veldig underholdende ut. Bra! Vokalisten kan håndtverket med å få med seg crowden og tar seg tid i låtenes «dødtid» til å få dratt dem med seg. Som et godt punkband, så tar de seg også runder uti publikum.

Konklusjon

De leverer et godt oppvarmingssett på 45 min, og gjør til gangs det et oppvarmingsband skal gjøre. Publikum har gått fra en øldrikkende gjeng med nordmenn, til en gjeng med entusiastiske rockefans som har glemt kontoret og er klare for fredagens finalerakett.

Kveldens headliner

Joyless starter sterkt og leverer med samme energi som forventet av plata, fra start. Vokalisten spiller også gitar, så det er ikke like mye sprell fra frontmannen som Yesterdaze, men han har god øyekontakt med publikum og du fanges av musikken og fremføringen.

Lyden er bra og ligner den på plata. Bra. Vi blir beæret av samme trommisen som forrige band. Men nå er han varm! Faen som han speller og gønner på! Mindre prating mellom låtene nå, de kjapper seg med å stemme og unngår kjedelige pauser.

Full fart!

Joyless fortjener helt klart denne lille klubbscenen i Oslo, og alle de andre i Norges gode land også, og de burde komme seg på tur til England pronto! Tostemte leads er gøy! Det er ikke mange av dem, så de overdriver det ikke. Energien er deilig og fansen er glad. Jeg koser meg med at dette er det jeg bruker fredagskvelden min på.

Ny låt! – Fet låt. Mer av det samme – allsang – herlig!

Nå har kontorstemninga på folket virkelig forsvunnet og det er tilløp til moshing der fremme i piten. Det er allsang-moments og hele crowden joiner. Korepartiene er rene og musikerne er on point. Og sa jeg at de var tighte og har herlige harmonileads?

Publikum er henrykte, de takker oppvarmingsbandet og det er topp stemning i publikum. De avslutter denne herligheten med en herlig stadionavslutning, som får publikum til å brøle i et velfortjent «Jaaaaa!».

Konklusjon

Det er høyenergi poppunk-rock med fete riff, deilige trommer og et band som har øvd og spilt masse. Dette er ikke skranglete i det hele tatt og de leverer på øverste nivå. De leverer på et nivå som burde åpne dører til større scener framover og jeg kjenner rockescena-på-Øya-stemninga i alt jeg hører og ser.

Tipp topp levert. Tight og profft. Vaterland leverer som vanlig god og ryddig stemning og topp lyd. Rob Hamilton er en flink lydmann, noe som putter en fin «cherry on top» på denne gode fredagen i april.