Julekalender 2018, Luke 24 – Beaten To Death

Foto: Promobilde
Vi har kommet til slutten av vår julekalender! Bak årets siste luke finner vi Beaten To Death, som i dag gir ut albumet «Agronomicon» gjennom Mas-Kina Recordings. Dagens artistspørsmål kommer fra Hilma Nikolaisen.

Til årets julekalender har vi stilt 24 norske artister den samme spørsmålsrekken, samt gitt et felles oppdrag om å lage et spørsmål som ble sendt videre til en annen artist. Artisten som fikk spørsmålet fikk vite hvem som hadde stilt det, mens den som stilte spørsmålet ikke vet hvem som fikk det. Låtene som nevnes finner du i spillelisten på bunnen av saken.

Beaten To Death er et Oslo-basert band med en helt egen vri på grindcore-sjangeren. Bandets sprø melodier, morsomme tekster og låttitler, og deres eksplosive, kontrastfylte lydbilde har blitt hyllet av musikkelskere i både inn- og utland. Bandet debuterte med «Xes and Strokes» i 2011, og har frem til i dag to fullengdere til under beltet. Det etterlengtede «Agronomicon» er ute i dag, og vi har anmeldelsen klar. Svarene under kommer fra bassist Mika Martinussen.

Hva fikk deg til å starte med musikk, hvilken låt mener du representerer dette best?

– Det som fikk meg til å mime med teppebanker foran speilet og slå på sofaputene med fargeblyanter var henholdsvis Iron Maiden – Prowler og Boney M – Nightflight to Venus. Ellers var blant andre The Kids, Kiss, TNT, Abba, Zoo og «Ti i skuddet» bidragsytere til at jeg begynte å pirke borti gitarer jeg kom over hos kompiser.

Si litt om veien mot din sjangerretning, har du en låt som passer denne beskrivelsen?

– Veien til grindcore har gått fra band som Metallica, Slayer, Exodus, Testament og Voivod, via band som Strapping Young Lad, Meshuggah og Dillinger Escape Plan, til band som Nasum og Pig Destroyer. Det var «Shift»-skiva til Nasum og «Terrifyer»-skiva til Pig Destroyer som fikk meg inn på grindcore-bag’en. Man kan vel trygt si at jeg kom late to the party der. Jeg hadde ikke hatt en slik åpenbaring siden henholdsvis Metallica – «Master of puppets» og (mitt favorittalbum) Meshuggah – «Caosphere». Hvis jeg må velge én låt, så blir det Particles fra «Shift» – men jeg vil veldig gjerne nevne tittellåta fra «Terrifyer» også, selv om den jo faktisk ikke er så veldig grind at det gjør noe.

– Komfortsone schomfortsone. Funker det, så funker det, uavhengig av sjanger.

Du kommer hjem, har hatt en drittdag, setter deg i sofaen og setter på låta: …

– Primitive Man – My will. Gjerne allerede på trikken. Da blekner alle problemene mine og livet blir lysere. Hvis jeg trenger en hel skive, så blir det Yautja – «Songs of lament». Hele den Primitive Man-skiva er som regel for hard kost.

Det er juletid og veldig mange har jo en favorittlåt i den anledningen, hva er din?

– Jeg er glad i julehits, og tillater meg å nevne tre favoritter:

  1. Shawn Colvin – In the bleak midwinter
  2. Mel Tormé – The Christmas Song
  3. Ella Fitzgerald – Let in snow! Let it snow! Let it snow!

Hvilken låt og hvorfor hadde den reddet verden fra en undergang?

– Hm, den var vrien. Jeg tror ikke noe kan redde verden fra en undergang. Men man kan jo prøve. Isåfall får det bli Robyn – Dream on. Den gir bittelitt håp.

Har du en favorittlåt utenfor din egen genre, eller på utsiden av egen komfortsone?

– Komfortsone schomfortsone. Funker det, så funker det, uavhengig av sjanger. Men ok, jeg går for Passion Pit – Little secrets. Den har jeg dansa mye til i bare underbuksa hjemme. Den fete magen min bare flapp flapp flapp over hele stua.

Hvilken låt ville du hørt på månen?

– M83 – We own the sky.

– Veien til grindcore har gått fra band som Metallica, Slayer, Exodus, Testament og Voivod, via band som Strapping Young Lad, Meshuggah og Dillinger Escape Plan, til band som Nasum og Pig Destroyer.

Om du kunne velge hvilken som helst artist å synge en duo med, hvilken artist hadde du valgt og hvilken låt skulle dere covret?

– Katherine Katz – Something stupid.

Spørsmål fra Hilma Nikolaisen: «Hvilken av dine egne låter ville du gjerne hørt covret/ tolket, og av hvem?»

– Bra spørsmål! Da går jeg for Don’t You Dare To Call Us Heavy Metal (fra «Unplugged»), tolket av Bel Canto.

Mikas spørsmål til en annen artist i denne julekalenderen: «Hva er Canadas beste band/artist?»

Hans svar til eget spørsmål: Her ville jeg selv svart Fuck The Facts, f.eks. representert med låta Drift, fra «Die miserable» (2011).

Hva er årets låt for deg?

– Hm, litt vrien… Jeg var innom Taylor Swift – …ready for it? og Attan – The burning bush will not be televised, men endte opp med Dagny – Used to you.

 

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*