Longfield & Super Skeleton på Dattera til Hagen: Fest med stor F

Longfield & Super Skeleton eide fredagen i hovedstaden – for en fest det ble på Dattera til Hagen.

Longfield & Super Skeleton har opparbeidet seg et (velfortjent) solid rykte som liveband. De spiller fletta av de fleste stedene de besøker, og fredagen på Dattera til Hagen var intet unntak. Med seg for kvelden hadde de Dimling, rock fra Oslo på bergensk.

Med tidlig konsertstart, på slaget 20.20, så var det noe slunket oppmøte i andreetasjen på Grønland, men det la ikke noen demper på gjengen i Dimling. Her fikk vi servert tøffe basslinjer, en god dose attitude og raske briller. Lyden var tidvis litt grøtete, det ble vanskelig å høre vokalen og ordene (og nei, det hadde ikke noe med at det ble servert på bergensk). Litt synd, da jeg tror mye av opplevelsen ligger i akkurat låttekstene hos Dimling. Det var flere låter som skilte seg positivt ut, selv med litt ruskete lyd, så de fikk pirret nysgjerrigheten til undertegnede på den drøye halvtimen de spilte.

Bestevenner

Det er rundt 1,5 år siden vestkyst-bandet, Longfield & Super Skeleton spilte i hovedstaden sist, da til toppkarakter fra undertegnede. Bandet er ute på turné, og i Horten gikk det på stemmen løs for vokalist Jarle Langåker, noe som resulterte i en avlyst konsert i Sandes dagen etter. Med det sagt, hadde jeg ikke visst dette i forkant hadde jeg ikke merket noe som helst til at stemmen til Langåker muligens hadde det litt vondt denne fredagen.

Oppvarmerne Dimling hadde gjort jobben som de skulle, det lange lokalet i andre etasje i Grønland 10, hadde nå begynt å fylle seg opp og stemningne var stigende. Som alltid intar vestlendingene scenen i sine sorte Adidas-joggedresser. Det uniforme får dem til å oppleves om en enhet med en gang. Og en enhet er akkurat det de er, som vi får vite fra herr Langåker flere ganger i løpet av kvelden «dette er mine bestevenner, vi er alle bestevenner!» Sant eller ei, det virker i alle fall som det. De spiller uforskammet bra sammen, og har et samspill på scenen som vitner om at de virkelig koser deg, og sånt smitter raskt over på publikum.

Energi, engergi og atter energi

De første låtene kommer som perler på ei snor, her er det full fres fra første tone. Energien er akkurat like eksplosiv som sist jeg så dem. De er en mann mindre denne gangen, uten at det har noen påvirkning på verken lyd, rytmer eller energi. Kudos til keyboardist (og masse annet) Ken Tore Kallevåg, her er det mye som skal leveres på kort tid av rytmer og toner – men denne mannen har stålkontroll. Og for en energi og innlevelse – jeg tar av meg hatten med et stort smil fra øre til øre!

Langåker bringer scenen til folket

Jeg har skrevet det før og jeg mener det fortsatt, de spiller skamløst tight og de levere energi på et helt eget nivå. Jeg gleder meg dog til å se dem i en setting hvor denne energien også er hos publikum. For selv om lokalet på Dattera til Hagen var noenlunde ok oppfylt, må de jobbe hardt med et tidvis seigt publikum, uten at det så ut til å påvirke bandet nevneverdig. Det noe seigrævva publikumet kom seg bare ikke helt frem til scenen.

«Kom fram, bli venner med oss,» oppfordret Langåker, uten stort hell. Så hva gjør man da, når publikum ikke adlyder? Vel, da flytter man enkelt og greit scenen ut til folket. Med en «nyansatt» mic-ansvarlig, som flyttet mikrofonstativet iherdig etter vokalisten, kom Langåker like så greit ut i salen og fortsatte der. Good move – dette fikk folk til å løsne opp litt og dynamikken i salen endret seg betraktelig.

«Skal vi ha rockekonsert eller skal vi ha det gøy?»

«Skal vi ha rockekonsert eller skal vi ha det gøy?» spør Jarle ca. halvveis i settet. Etter en kort avstemning, endte det i en god mix av begge. Og gøy ble det da de flerret opp en brennheit versjon av «These Boots are Made for Walkin'», med hele salen samlet på refrenget. Nå snakker vi fest!

Og fest ble det resten av settet, og temperaturen stiger betraktelig i rommet (på godt og vondt. Den som vet, den vet). Jarle Langåker har en formidable evne til å interagere med salen, etter hvert har han alle i sin hule hånd og dirigerer de oppmøte etter alle verdens kunster. Kvelden avsluttes i full fres av lyd, rytmer, dans, glede og smil – akkurat som seg hør og bør med dette bandet. Man blir altså så umåtlig glad av liveopptreden til Longfield & Super Skeleton. Og jeg håper, og tror, at de koste seg like mye som oss i salen.

Alle foto: Ådne Evjen