Mark Knopfler i Oslo Spektrum

Mark Knopfler og hans dyktige medmusikanter spilte nye og gamle låter med mengder av instrumenter i et fullsatt og forventningsfullt Oslo Spektrum.

I november slapp Mark Knopfler sitt niende studioalbum som soloartist, Down The Road Wherever. Nå er han på turné med samme navn som plata. Knopfler fyller 70 i år og det er naturlig for ham å legge ut på turné i etterkant av innspilling. Denne gangen har han med seg et stort band bestående av ti menn. Mange av disse musikerne har jobbet med Knopfler i flere tiår. De spiller på til sammen 48 instrumenter og Mark Knopfler forteller at han er imponert over gjengen, han som bare spiller på gitar. For et utsolgt Oslo Spektrum leverer de en konsert med voksenorientert rock; både nye og gamle låter, også fra Knopflers tid med Dire Straits.

Hele bandet starter kraftfullt med «Why Aye Man». Låta krydres særlig med fele og blåsere. Det er en kul start med mye lyd fra blåserekka. Bandet blir med på tilrop i refrenget. Her er det mange inntrykk underveis og typisk for å være første låt ut. «Corned Beef City» er mer traust og med et høyt volum. Da har jeg mer sans for behagelige «Sailing to Philadelphia» der Knopfler står mer alene med komp. Fløyte er mer tydelig enn resten av bandet og vi hører Knopflers gitar, saksofon og fløyte veksle seg imellom.

Gitar og vokal som naturlig midtpunkt med utallige instrumenter til krydder

«Once Upon a Time in the West» er en litt funky og seig låt. Den starter som en marsj, og når låta setter seg blir Mark Knopflers gitar og vokal et naturlig midtpunkt. Etter hvert hører vi mer trøkk og ulike instrumenter som krydrer låta. Videre får vi servert Romeo and Juliet, en rolig låt som er sentrert rundt Knopflers sang og gitar. På refrenget blir det mer trøkk med bandet, og sammen med saksofonen blir det flotte klanger for ørene. Her blir det mer liv i publikum, særlig når Mark Knopfler begynner å prate. Han elsker å spille for folk, men får høylytte protester når han snakker om sitt vordende liv som pensjonist.

Mark Knopfler haiket ofte som ung musikant. En gang skulle han hjem til jul, men det var hele 500 miles til Newcastle og mye snø. Unge Knopfler fikk sitte på en lastebil og endte opp på en øde landevei. Stående igjen med bagen og gitaren fikk det ham til å vurdere livet som musiker. For å illustrere dette blir scenen blå med hvite snødotter på gulvet. Balladen «Matchstick Man» er en ny og pen låt med et mellomspill bestående av irske toner fra fele og sekkepipe.

Dyktige musikere

Videre flytter alle musikerne seg fram og Mark Knopfler introduserer hvert bandmedlem og deres ulike instrumenter. Gitarene starter «Done With Bonaparte» alene før bandet kommer til med mer trøkk og tempo. Vi hører fin klimpring og mye blåsere i denne godlåta. Lydbildet er tydelig og jeg syns det er fantastisk å høre så mange dyktige musikere med så mange ulike instrumenter på én og samme låt. «Your Latest Trick» gjør også inntrykk med perfekt balanse og lydvolum. Publikum hoier og klapper når de hører saksofonsoloen i starten av denne snasne gamle slageren.

På «Postcards from Paraguay» blir det fengende og fartsfylte flamencorytmer med blåsere og rytmeinstrumenter. Videre senkes tempoet med «On Every Street». Gitarriffet spilles også av saksofon i en mer leken versjon. Første ekstranummer starter med romklang fra instrumenter og damesang fra oven. Trommisen får plutselig selskap av en annen trommis og sammen tar de helt av som intro til «Money For Nothing». Publikum jubler til gitarspillet. Med fordel kunne lydbildet vært bedre på denne låta. Det føles som om lyden forsvinner bak noe og det blir dessverre for bråkete og ropete for meg.

Mer trøkk

Til slutt får vi høre «Piper To The End» og «Going Home: Theme of the Local Hero». Førstnevnte er en rolig låt med irske toner fra fele og fløyte. Knopflers sang får et lett komp og etter hvert blir det mer trøkk med nesten fullt band. Sistnevnte er en instrumental,  med fløyte og tydelige gitartoner som fyller salen. Med saksofon og Knopfler i sentrum, løftes lydbildet ved at resten av bandet lager et lett, fint lydteppe i bakgrunnen. Harde trommer og mer lyd avslutter dagens konsert.

Underveis i konserten får vi høre låter i ulike tempi og stemninger med en flott gjeng dyktige musikere. Mark Knopflers gitarspill og sang er velkjent og prisgitt, men tidvis for høy lyd ødela litt for min konsertfølelse. Med så mye musikkerfaring på scenen savnet jeg mer dynamikk.