— Jeg er glad i å inkorporere eksterne popkulturelle referanser i mitt eget arbeid. Gjerne tildekket, slik at lytteren må lete litt for å finne ut hvor han eller hun har hørt dette før. Det er gøy når man får til å legge inn noen «påskeegg» som andre musikk-, film- og litteratur-interesserte kan dekode og oppdage etter noen lyttinger, forteller vokalist, gitarist og låtskriver Pål Angelskår i Minor Majority som er aktuell med albumet The Universe Would Have To Adjust på Voice of Wonder.
The Universe Would Have To Adjust viser bandet i god form med en rekke slitesterke låter om brudd, oppbrudd, å klare å gi slipp, forsoning og om å bli voksen. Minor Majority står for luftig gitarpop med lekne detaljer, ikke minst på det tekstlige planet. Også musikalsk benytter de seg av lån og vink til andre artister som kan løfte opplevelsen ennå et hakk når man oppdager dem. Harmoniene og de reflekterte tekstene byr på mer enn nok i seg selv til å fange i hvert fall denne lytteren nok en gang og det er spilt med fin innlevelse. Både hode og hjerte gleder seg. Her kan du lese om endringer i bandet Minor Majority, forbindelsen mellom soloartisten Pål Angelskår og dagens Minor Majority, å finne trøst i musikken når fotballtalentet er noe begrenset, å være besatt av amerikanske hitlister, samt nytten av musikalsk tyngde i et popunivers og tekstskriving som håndverk og inspirasjon.
Først av alt, kan du si litt om bakgrunnen for bandnavnet og forholdet til mindre flertall?
— Jeg er faktisk litt usikker på hvor bandnavnet kommer fra. Men jeg husker at jeg likte bokstavrimet og at navnet kunne bety både «et lite flertall» og «hovedsakelig mollstemt».
Pål og Roar, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?
Pål: — Da jeg var 10–11 år tapet jeg American Top 50 hver lørdag. Jeg mener at det varte fra 12.00 til 17.00 og at Casey Kasem var programleder. I og med at lista var så lang, så fikk man med seg navn som lå og vaket under de mest populære artistene og med det – litt bredde i musikksmaken. Den første sjutommeren jeg kjøpte selv var West End Girls med Pet Shop Boys og den første fullengderen var Scoundrel Days med A-ha på kassett. Den var viktig. Jeg hadde også en Best of med Paul McCartney på dobbel kassett som jeg spilte mye i tidlig ungdom.
Roar: — Jeg har vokst opp i en familie med stor fotballinteresse men ingen spesiell musikkinteresse og har alltid drevet med sport som ung. Da jeg var en av de laveste guttene i klassen som 13-åring fattet jeg interesse for andre ting enn å bli fraløpt på fotballbanen, paradoksalt måler jeg nesten 2 meter i dag. Jeg fattet da interesse for lyd og startet å jobbe i den lokale nærradioen «Radio Horten» sammen med noen venner. Der var det et særs imøtekommende miljø og som tekniker førte det til en eksponering for ulike musikkstiler, sjangre og uttrykk og jeg endte med å vaske lokalene i bytte mot ukentlige besøk hos den lokale Horten Platebar der jeg kunne velge musikk som betaling. Jeg må også nevne min utelukkende største opplevelse av musikk til dags dato. En av programlederne på nevnte nærradio var også musikklæreren min på ungdomskolen, Roald Matsen. Han er ikke lenger blant oss men jeg rakk å takke han for all musikken, ikke minst rocken, og aller mest hans avspilling av «Vårofferet» av Igor Stravinskij en tilfeldig morgen på Holtan ungdomsskole. Jeg ble fullstendig satt ut og sjokkert; min første sjelsettende og overraskende musikkopplevelse!
Hvilken musikk var dere omgitt og opptatt av under oppveksten?
Roar: — For min del var det mest pop og rock, og ofte gitardrevet. Min første kassett var Paul McCartneys Tug Of War, min første CD Flowers in The Dirt, også McCartney, og den første vinylen jeg kjøpte var Jimi Hendrix The Cry of Love, i en sjelden gatefold sleeve. Samtidig husker jeg supergodt at vi «spilte» på sofaputer og kjøkkenutstyr i hagen til Status Quo sin «You’re in the Army Now» og at jeg rappet kassetten til mamma med Jennifer Rush «The Power of Love» som liten og hørte den under dyna til batteriene døde og jeg sovna. Ingen guilty pleasure, bare pleasure.
— Jeg likte at musikken hadde et alvor over seg – også likte jeg at tekstene var gjennomarbeidede og konseptuelle.
Når begynte dere selv å synge og spille og hva var det som fascinerte med den måten å uttrykke seg på?
Roar: — Jeg var heldig å havne i en gjeng på ungdomskolen der mange spilte, de aller fleste var mye bedre enn meg og vi hadde tilgang til instrumenter nok til å spille som fullt band. Det ble et miljø og en gruppe som fikk et naturlig tilholdssted i kjellerstua til et brødrepar en kilometer unna med trommesett og sanganlegg oppe, utrolig rause foreldre. Mange av disse spiller fortsatt og de fleste ble med videre til musikklinja i Sandefjord for 3 års pendling fra Horten. Dette miljøet snappet opp musikk fra alle kanter noe som var utrolig inspirerende, og dette er på en tid da rock var populært og grunge ble spilt på MTV. Gjennom Ungdommens Kulturmønstring (UKM) fikk vi muligheten til å stå på en scene, noe som ga meg et utrolig kick. Følelsen av noe jeg mestret, noe man fikk til kollektivt som band og energien av å ha kontroll over det man driver med foran et publikum var utrolig stas.
Pål: — Jeg begynte å spille i band tidlig – allerede i niendeklasse på ungdomskolen, lenge før jeg kunne spille eller synge. Å spille i band var mer en identitetsmarkør enn et resultat av reelt uttrykksbehov. Men jeg var en av de som aldri slutta og med tida kom også ønsket om å bli god til å skrive sanger.
Hvorfor gitar og sang?
Pål: — Jeg begynte vel egentlig å synge i band fordi jeg ikke var så god til å spille. Og fordi det alltid var meg som skrev tekstene. Gitaren kom seinere, i 17-18 års alderen, da jeg ble mer opptatt av å kunne spille låtene jeg likte selv.
Roar: — Det knytter seg til oppmerksomhet først og fremst. Og det kan linkes til min ungdomstid og videre denne evige kampen om å uttrykke seg på noe og finne det formatet, mediet eller instrumentet som føles mest naturlig. Jeg var på den beste gruppa i blokkfløyte på barneskolen men fikk streng beskjed om ikke å synge i Santa Lucia-toget av min klasseforstander, det satte spor. Når det er sagt så elsker jeg gitar, har alltid gjort det. Jeg digger å spille, blir aldri lei, liker allsidigheten, mulighetene og fleksibiliteten. Det kom aldri gratis for meg men jeg har alltid digget kampen for å låte bra, og ikke minst alle folka som jeg har møtt på veien som kid i musikksjapper i Horten, venner i teatermiljøet, folk som har vært rause og inkluderende og som fortsatt er gode venner!
Hvor henter du inspirasjon til tekstene?
Pål: — Jeg har en notisblokk der jeg skriver ned gode enkeltlinjer. Når jeg begynner på en tekst finner jeg gjerne utgangspunktet mitt i denne boka. Til å begynne med vet jeg sjelden hvor jeg skal, men etter hvert oppstår det gjerne en fortelling som jeg forfølger så langt jeg klarer. Inspirasjon kan komme fra alt mulig: TV-serier, platehylla, bøker eller egne og andres erfaringer. De beste tekstene er de som bare kommer av seg selv fordi noe har hendt som har satt i gang prosesser som gjør at det kjennes det nødvendig å skrive om det. Men dette er sjeldent, som regel er tekstarbeidet først og fremst et håndverk og noe jeg bruker mye tid på. Når jeg ikke kommer på noe å skrive om, gir jeg meg selv oppgaver som jeg må prøve å løse. Skriv en sang om moren til Nick Drake eller en om hvorfor du er så glad i Evan Dando. Begge disse oppgavene ble til sanger. Henholdsvis «Molly» på fjerdeplaten til Christel Alsos og «Napkin Poetry» på forrige Minor-plata.
Hvor mye henter du fra egne, venner og families erfaringer og hvor mye kan komme fra litteratur, film eller annen musikk i det lyriske universet?
— Jeg tror de fleste gode tekstforfattere har skjønt at det å stjele er greit, det er hvordan du inkorporerer tyveriet i eget verk som er avgjørende.
Hvor går grensen mellom det personlige og det private?
— Å bruke egne erfaringer i tekstarbeid er helt nødvendig og umulig å unngå, men å henge ut noen eller ta ut sinne i sangtekster skal man være varsom med. Man må aldri glemme at tekstene ikke lenger er ens egne så fort sangene er ute i verden. Du er for privat dersom det du skriver om ikke lar seg «oversette» til universelle erfaringer.
Har dere noen yndlingsgitar, forsterker, pedal eller mikrofon? I så fall hvilken og hvorfor?
Roar: — Oi, her er det vanskelig og ikke virke jålete men jeg har innerst inne en tanke om at man låter som seg selv nesten uavhengig av hva man spiller på. En vil alltid prøve å skru seg mot sin lyd uavhengig av tilgjengelig utstyr. Når det er sagt så kunne jeg skrevet i dagevis om dette, men skal prøve å holde det kort. Jeg kjøpte en 1967 Fender Stratocaster under pandemiens begynnelse. Denne er helt original og jeg har fortsatt garantikortet fra 01.06.1968 på den. Den har kun hatt 2 eiere og har bodd i Norge hele sitt liv. Jeg kjøpte den av venner fra hjemstedet mitt og det betyr veldig mye for meg. Den er mer strøken enn en hvilken som helst brukt Stratocaster av nyere dato på Finn.no. Jeg tok meg også endelig råd til å kjøpe samme forsterker som kompisen min – den eminente gitaristen, artisten og mennesket Bjørn Klakegg for kun kort tid siden. Det er en Magnatone Twilighter 1×12 combo gitarforsterker med en utsøkt vibrato. Den er veldig enkel forsterker med en uovertruffen grunnlyd og låter som å «komme hjem», syns jeg. Pedalbrettet mitt er nærmest uendret over de siste 15 årene med kun lagt til choruspedal, som en erkjennelse på at man er blitt voksen, og noen delaypedaler som har blitt slitt ut. Jeg er svært svak for merket Diamond og hater Strymon. Jeg har også en original Klon Centaur på brettet, de som vet de vet, men jeg betalte bare 2500,- for den på Musikkpraksis for 15 år siden, og den blir med til den dør, ting er til for å brukes.
— Det meste av studioutstyr er litt verre, til tross for at noe er enkelt, f.eks. nevnte mikrofon; Neumann U67, rett og slett for at låter det ikke bra i den, så låter ikke kilden heller bra. Kompressor er også enkel, Retro 176, fordi den er ny for meg og forelskelsen ikke har rukket å legge seg. Jeg kan ikke garantere for likt svar om 3 år men akkurat nå er det hvert fall sånn.
Hvor viktig er det tekniske utstyret for at det skal låte som Minor Majority og for at dere skal føle dere komfortable som musikere?
Roar: — Jeg tror nok heller dette handler om å snu spørsmålet på hodet. Om et band føler seg komfortable og hver har sin lyd de er trygge på og som låter slik de har tenkt, så låter bandet sånn det skal. Jobben som produsent er ofte å rettlede, veilede, komme med gode løsninger og finne lyden sammen, og kanskje utfordre på noen områder og komme frem til noe som føles rett, spesielt for et band som Minor Majority som har en lyd tilegnet over nesten 20 år som band. Når det er sagt så bruker heller ikke jeg noe særlig tid på å tilegne meg hvordan min forgjenger spilte eller låt i bandet, jeg bringer med meg mine ideer, lydbilder, smak og estetikk og stoler på at det gir bandet den lyden det nå skal ha. Jeg prøver å ha en respektfull tilnærming til historien, men tenker alltid fremover på hva neste innspilling og plate bør låte.
Hvordan vil dere si at Minor Majority skiller seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band og prosjekter dere har vært med på som Reverend Lovejoy, The Dogs,Thulsa Doom, Rumboid og hva har dere tatt med dere fra de andre bandene til Minor Majority?
Halvor: — Det er mer alvor i Minor Majority enn i Thulsa Doom og Rumboid . Og så går det stort sett en del saktere. Rumboid var på mange måter ikke så veldig annerledes enn Thulsa Doom med tanke på bandkjemi, der begge er veldig lekne og lite selvhøytidlige. Rumboid sendte forøvrig gitaristen til Minor (Jon) og vokalisten til Thulsa (Jacob) og trommisen (meg, Halvor) begge steder. Jeg har tatt med meg erfaring fra å arrangere og å regne ut snedige måter å få noe som ikke er rytmisk helt rett frem ut til å høres ganske streit ut. Og så tror jeg Minor har nytt godt av å ha noen som egentlig vil dra på, men som må holde igjen, til å tilføre til litt trykk og fart.
Roar: — Det er enklest for meg å relatere mitt nye band til mine drøyt 10 år i The Dogs. Som band er Minor Majority veldig annerledes i uttrykket, men relativt likt på tur. Det sosiale er i fokus og det prates mye i bilen, om alt. Det er god takhøyde, godt humør det er lov å si ifra og alle sier meningen sin. Jeg er veldig glad i alle i The Dogs, vi har delt utrolig mye og fått til mye mer enn jeg hadde trodd, men jeg følte at jeg var ved veis ende i det bandet. Alle var gode venner i bandet og alt var litt uventet siden bandet aldri skulle bli noe band å satse på, det var tuftet på bi-instrumenter og lave skuldre. Jeg har nok tatt med meg noe av utålmodigheten fra dette bandet inn i Minor med ønske om at ting skal skje kjapt, men det som er litt nytt for meg er at jeg tar mer ansvar selv nå i det musikalske. Jeg har nok lært av tiden med det bandet og følelsen av å havne litt på siden av meg selv i det musikalske, derfor har jeg intensivert låtskrivingen og bidrar så mye jeg kan med ny musikk.
— Under årenes løp lærer en seg litt også om mennesketyper og prøver å hente frem positive ting og å skape bra gruppedynamikk. På øvingsrommet bråker Minor mer mellom låtene, men heldigvis mindre i låtene, og det er alltid en del løsninger, brekk og fills som skal testes ut og diskuteres, samt en og annen gammel Neil Young-låt det skal jammes på. Jeg er nok vant til at folk bruker tida mellom øvingene til å forberede seg mer, men med det sagt så kommer vi ofte til noe fint ganske fort, og også noen ganger noe uventet og gøy. Ordlyden og reglene skiller bandene, også sier det vel seg selv at det ene bandet tøffer seg litt mer enn det andre.
Harald: — Det var vel egentlig Pål som tok med meg til Minor Majority fra Reverend Lovejoy. Det var jo egentlig det bandet som skulle gjøre det bra, og så var Minor Majority «soloprosjektet» til Pål, sett med Lovejoys øyne. Musikalsk sett var det kanskje et enda mer «demokratisk» band enn Minor Majority. Flere låtskrivere, kanskje flere med sterkere mening, uten at det var negativt av den grunn. Pål var vel den kreative drivkraften låtmessig også her. Den største forskjellen, foruten musikalsk uttrykk, var nok kanskje at Minor Majority var hakket mer rigget for en potensiell progresjon enn Lovejoy. Da jeg begynte var det Jon og Pål som skulle på turne etter en hyggelig utvikling med radiospilling (med platen If I Told You, You Were Beautiful). De hadde allerede gjort en turne med førsteplata (Walking Home From Nicoles), fikk nye muligheter og grep de mulighetene som kom. Fokuset var Minor Majority, og intet annet. Og det tror jeg er en nøkkel til å lykkes på noe som helst plan. Det fikk vi ikke til i Lovejoy. Men det var et fint band det også. Musikalsk sett tar man alltid med seg mye med å spille med andre. Man lærer masse og all erfaring er god erfaring!
Hvordan skiller Minor Majority i 2021 seg fra bandet som albumdebuterte med «Walking Home From Nicole’s» i 2001 eller det som ga ut «Reasons To Hang Around» i 2006?
— Walking Home From Nicole’s er den eneste plata i katalogen vår som ikke er en bandskive. Det er egentlig min første soloplate, bare spilt inn under et annet navn.
Kan dere si litt om hva som er hvert enkeltes musikalske styrke og rolle i Minor Majority?
Pål: — Styrken vår har alltid vært at vi er mer opptatt av låtene skal lyde bra, enn at de skal være morsomme å spille. Det er egen spilleglede som oppstår når et band klarer å holde igjen og spille disiplinert. Alle medlemmene i dette bandet har skjønt at disiplin er viktigere enn å vise frem egne ferdigheter, noe som uansett kommer gjennom når et band lyder bra.
Halvor: — Henrik spiller bass på en måte som kler Minor veldig godt. Ikke for lite og ikke for mye. Harald har god popteft og finner enkle, effektive melodilinjer. Roar spiller elegant og stilsikkert. Det samme gjør Martin, men på en kledelig litt mer rufsete måte. Pål bidrar med god rytmikk og effektivt fingerspill. Selv tror jeg min styrke er å finne på forskjellige måter å tilnærme meg låter på, slik at de blir mer varierte. Jeg tror også jeg tilfører tempo, trykk og driv og et litt mer lekent uttrykk.
Henrik: — Pål er en typisk leadvokalist som har den styrken at han synger bra, rent og med fin tone selv live når lytteforholdene kan være dårlige. Han er også flink til å bruke kassegitar smart i alle typer låter. Halvor er en trommis med en tilnærming til pop som er godt fundamentert i ganske komplisert og tung rock. Det gir musikken vår et fravær av lettbeinthet som den kler. Harald på tangenter er den i bandet med best teft når det gjelder “less is more”- konseptet. Enkle linjer som fenger. Og så hører han ofte hit-potensiale før andre. Roar er super som leadgitarist uten frykt for å tenke litt ut av boksen. Også sterk som arrangør. Martin er bandets altmuligmann og er like stødig på tighte kassegitarkomp som på tunge Neil Young-aktige temaer og riff.
Harald: — Halvor har en tungrock-bakgrunn, og det kan man på en måte høre. Kanskje særlig på de rolige litt seige låtene (eks. fra siste plate: «Clouds Let Them Come, Rain Let It Fall»). Og så evner han å spille fengende poptrommer når det er det låta trenger (eks. fra siste plate Julia Jacklin’s Voice). Henrik er en smakfull bassist og evner å fylle inn de gode musikalske (bass)linjene (hør f.eks. på (Looking for) Truth in the Vocal Booth) og som i tillegg har en veldig bra korstemme. Og så er det morsomt når bluegrass-Henrik trer frem med banjoen han klarer å snike inn ymse steder (eks. Julia Jacklin’s Voice). Etter 17 år i samme band hadde det vært ille (etter min mening) om jeg ikke hadde en enorm respekt for de jeg spiller med som musikere. Man ser etter hvert hvilken påvirkning alle har på en selv og på låtene. Og så får man jo et veldig sterkt personlig forhold til mennesker over så lang tid. Jeg skal innrømme at jeg himler med øynene av dem begge innimellom, men kun bak deres rygg, og det gjør jeg egentlig av alle. Men i bunn ligger både en beundring over musikalske egenskaper, inspirerende samarbeid og mennesker jeg tenker å bli (musikalsk) gammel sammen med.
Kan de andre bandmedlemmene si litt om hva det er som kjennetegner Pål som tekstforfatter, komponist og bandleder?
Harald: — For Pål er tekst svært viktig. Når han lytter til annen musikk og når han skriver selv. Det er lett å høre. Det er få som skriver så bra som han gjør. Og da sammenligner jeg ikke bare med norske musikere som skriver på engelsk, men alle idoler jeg har hatt opp igjennom. Han er opptatt av historier, men har et nerdete forhold til at hver linje skal være god. Det er jeg glad for, for det er det jeg som regel først lar meg fange av når jeg lytter til musikk. At han har et godt øre for melodilinjer gjør det jo utvilsomt enklere og mer interessant å få lov til å bidra med mitt på låtene. Som bandleder, eller kreativ drivkraft, er han ikke akkurat noen diktator. Det hender han har noen helt klare ideer for hva andre skal spille, men det er heldigvis stort rom for å finne på ting selv. Slik sett blir det kreative spillerom innenfor rammene av melodilinje og det andre spiller og alle påvirker hverandre. Det er nok derfor det er så gøy å spille i Minor Majority.
Halvor: — Pål er en temmelig vimsete fyr som er veldig interessert i musikk. Han er veldig opptatt av låta – både tekst og melodi. Noe jeg liker veldig godt ved hans låtskriveri, er at låtene ofte er ganske uferdige og åpne hva arrangement angår når de kommer til øvingsrommet. Dette gir oss andre ganske stor frihet til å finne på egne løsninger. Det er gøy og inspirerende at Pål gir oss tillit og er mottakelig for ideer og innspill til utvikling og endring av arrangementene.
Henrik: — Jeg har alltid opplevd Pål som en låtskriver med en akkurat passe kombinasjon av selvtillit og ydmykhet. Selvtillit på det at han vet når han har laget noe bra både på tekst og melodi, men også ydmykhet på det at han er åpen for innspill og forandringer. Som bandleder er det først og fremst godt for oss andre at Pål lar oss bidra til å forme låt og arrangement på den måten vi ønsker. Det blir da et skikkelig samarbeid og ikke et diktatur. Jeg tror det har i stor grad bidratt til at vi fremdeles er nesten alle originalmedlemmene etter 20 år.
Dere har også hatt med en rekke fine gjester i studio. Kan dere si litt om hvem de er og hva de har bragt til skiva:
Martin Nordahl Andersen: Akustisk gitar – «It Doesn’t Matter, It’s Ok»:
— Martin er egentlig et medlem av bandet, han spiller så å si alltid med oss live, men dette er første gang han bidrar på en innspilling. Det blir mere av ham i neste runde. Martin er ekstremt bra på å spille kompliserte fingermønstre på kassegitar.
Kristine Marie Asvang: Vokal – «It Doesn’t Matter It’s Ok», «Should Have Been Easy», «Clouds Let Them Come», «Rain Let it Fall», «Hey Sister»:
— Dødsbra vokalist med et stort spenn. Velger hele tiden originale og uventede løsninger når hun korer.
Karen Jo Fields: Vokal – «(Looking for) Truth in the Vocal Booth», «Julia Jacklin’s Voice»
— Gammel kjenning som vi har jobbet med helt siden starten i 2001. En stemme som matcher Pål veldig godt. Dødsbra som korist, med god time, flyt og kule løsninger. Gjør aldri samme korlinje to ganger.
André Orvik: Fiolin – «Should Have Been Easy», «Hey Sister»:
Vegard Johnsen: Fiolin – «Should Have Been Easy», «Hey Sister»:
Jon Wien Sønstebo: Bratsj – «Should Have Been Easy», «Hey Sister»:
Hans Josef Groh: Cello – «Should Have Been Easy», «Hey Sister»:
— Denne strykekvartetten (Oslo Session Strings) var et nytt bekjentskap for oss i bandet, men Roar har brukt dem ofte på innspillinger med andre band. Dødsbra gjeng og superflinke!
Geir Sundstøl: Pedal Steel – «Julia Jacklin’s Voice»:
— Geir er også en musiker vi har jobba med tidligere og som vi vet at leverer. Vi sendte ham låta på mail om kvelden og fikk tilbake to tagninger med pedal Steel dagen etter. Nydelige greier!
Karl-Joakim Wisløff: Orgel – «Hey Sister»:
— Karl Joakim er en sånn musiker som kan plukke opp et hvilket som helst instrument og få det til å lyde bra. Her var han tilfeldigvis innom studioet bare for å hilse på, og måtte bare legge på litt orgel før han dro. Der, nå er den ferdig!
Hva har Roar tilført Minor Majority?
– Roar var jo ikke akkurat en ny fyr for oss i Minor Majority ettersom han har vært produsent for oss før han ble med som bandmedlem
Henrik: — Roar har jobbet med oss som produsent på en hel plate før han ble med som bandmedlem. Derfor er hans rolle i arrangement tydelig, men det han tilfører som gitarist er både vågalt, flinkt og samtidig disiplinert. Roar har god smak og er god på dynamikk og å skape stemninger i musikken. Det er viktig for vårt uttrykk.
Harald: — Roar var jo ikke akkurat en ny fyr for oss i Minor Majority ettersom han har vært produsent for oss før han ble som bandmedlem. Jeg var derfor ganske sikker på at smaken hans skulle matche vår. At han er god som gitarist visste vi jo også. At han er en bra fyr var et must, så mye tid man tilbringer sammen som band, men også det var jo på plass, så nervøs var jeg ikke. Jeg har alltid tenkt at Minor Majority har en musikalsk kjemi som på en eller annen måte funker, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Det er nok av musikere i Norge som er bra, eller bedre, og om vi spiller med noen andre tilfører de noe nytt, og det låter annerledes. Ikke dårligere, men det låter ikke helt Minor Majority. Det hører man bl.a på Påls solo-plater (da Minor Majority tok pause). Pål spiller med et helt fantastisk band (deriblant Roar) og platene (The Cellar Door Was Open, I Could Never Stay Away og Follow Me) er kjempebra, men jeg hører at det ikke er Minor Majority som spiller. Det jeg var litt nysgjerrig på var om Roars musikalske uttrykk ville påvirke Minor Majority på en slik måte at Minor Majority uttrykket ville endre seg.
Roar er definitiv ingen kloning av Jon og vi ville aldri våget å be han om å være noe annet enn den gitaristen han er. Det jeg oppdaget med «(Looking For) Truth in the Vocal Booth» er at han har en egen lyd, sin egen måte å spille på, men det er definitivt en gitarist som passer Minor Majority helt perfekt, så det har vært en positiv opplevelse på alle måter. At han i tillegg kommer inn med en positiv energi og er motivert har bidratt positivt på alle tror jeg. Det er lenge siden vi har hatt en så inspirert gjeng for å lage nye låter, nye plater og turnere, som nå. Så selv om det var leit å miste Jon, så hadde vi et håp om at en ny fyr kunne bidra til noe positivt for bandet også. Og det har det så definitivt gjort! Med plate nr. 8 unnagjort og en ny på trappene, gleder jeg meg til fremtiden.
Hvordan har personellutskiftningen påvirket bandets kjemi, tilnærming og uttrykk?
Pål: — Skal du spille i et band så må det gi deg overskudd og entusiasme, når det ikke gjør det lenger, så er det kanskje på tide å gjøre noe annet. Hovedgrunnen til at Jon slutta var at entusiasmen var i ferd med å bli borte. Han ønsket seg simpelthen andre ting – å kunne være mer sammen med venner og familie, noe som er helt forståelig og vanskelig å argumentere mot. Roar som har kommet inn gleder seg til øving, spillejobber og innspilling. Han tilfører en entusiasme og et pågangsmot som vi andre trenger. Dessuten bidrar han på låtskriving- og arrangementssida, noe jeg setter stor pris på.
Roar, hvordan har det vært å komme inn i Minor Majority?
Roar: — For meg har det egentlig nesten vært en slags glidende overgang. Jeg produserte forrige plate med hele bandet, reiste til Ocean Sound studio på Giske og tilbragte mye tid med alle både der og i mitt eget studio. I tillegg spilte jeg for en stund tilbake i solobandet til Pål og har jobbet på begge hans plater i hans navn. Det mest markante øyeblikket skjedde likevel da Jon sluttet og spørsmålet ble reist. Jeg kjenner alle fra før, det er musikk jeg har et forhold til, en samboer som elsker bandet, og det gjør det lettere for alle å reise på tur når velviljen er tilstede, så svaret ble dermed enkelt. Det er vanskelig å si noe om hvordan det var å komme inn i Minor Majority uten å si litt om min sorti i The Dogs. Jeg var ved veis ende mentalt og musikalsk med The Dogs og jeg ønsket å bruke andre sider av meg selv kreativt, og ikke minst tror jeg at har man godt av en miljøforandring. Jeg følte at det ikke var like lett å komme noen vei med egne innspill i Dogs, årene ble rutine med stadig mer tid bundet opp og med flertallsavgjørelser jeg ofte følte havnet i min disfavør. Også er det rett og slett ikke hovedinstrumentet mitt og jeg var lei av å spille musikk jeg ikke er så glad i å høre på mens takhøyden gradvis ble mindre. Det er klart at ting går fortere og det skjer mer når noen leder an og jeg ble nok proppen i systemet, og tilslutt lei av å være den proppen. Jeg jobber mye i studio og har ikke en jobb som kan gjøres via telefon eller en datamaskin i bilen på tur, så når pandemien skjedde så var jeg utrolig letta da jeg slapp å reise for å spille mer, og sånn skal det jo ikke være. Derfor tok jeg konsekvensen av det mens vennskapet fortsatt bestod og en super erstatter tok min plass. Hvordan det er å ha meg med må du nesten spørre de andre om men jeg føler meg inkludert og godt mottatt hvert fall!
Roar, hva skiller dette bandet fra andre band som du har vært med i før og hva hadde det å si at du kjente Pål og bandet så godt fra før?
Roar: — Dette er jo et godt etablert band med 20 år i ryggen som har turnert mye, spilt mye, laget mange plater, men som også har hatt en lengre pause i sin karriere. De fleste i bandet har familieliv med barn og arbeid som krever mye så den største forskjellen kommer nok i form av ren administrering. Det er ikke viljen det går på, men utelukkende om det lar seg gjennomføre og hvordan. Jeg har reist mye som duo/trio med Pål, Henrik og lydmann Ørjan, noe som er særdeles enkelt. At jeg kjente Pål godt og vi jobbet bra sammen har nok hatt en positiv innvirkning og bidratt som en trygghet. Samtidig så var jeg gira på å bidra musikalsk og satse tid og energi på bandet, noe jeg tror Pål setter ekstra pris på. Bandet som helhet byr på litt mer logistikk og litt lengre mailtråder, men jeg tror ikke band som sådan er så ulike utover det. Det finnes grader av utfordrende mennesketyper, stahet og lite samarbeidsvillige folk i mange band, men i dette bandet er vi heldigvis forskånet for det meste av det. Og det har nok vært enklere for min del i og med at jeg kjenner alle såpass godt fra før og vi har vært mye sammen, og at en da vet at det sosiale ikke burde by på noen problemer. Også hjelper det at alle trives med å være på tur. Norge er et langstrakt land så en må synes det er ok å sitte noen timer i bil.
Fortell litt om valget av albumtittel; «The Universe Would Have to Adjust» og hva dere ville uttrykke med den.
Pål: — Den kommer fra en linje i låta «It Doesn’t Matter It’s ok»: «Like the universe will have to adjust / to what she does”. Jeg synes at linja lød bra og at det hørtes litt ut som en The Smiths-tittel noe som jo alltid er bra. Overdrivelser ser som regel bra ut på trykk. Også passer tittelen med våre egne justeringer av besetningen på denne plata.
Jeg har nå samlet noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvordan de har påvirket Minor Majority og The Universe Would Have To Adjust.
Namedropping av andre artister:
Julia Jacklin:
— Ny favoritt fra Australia, nydelig stemme og stor tekstforfatter!
Everly Brothers:
— Kjemper med Simon and Garfunkel om å være verdens beste duo.
John Lennon:
— Den nest beste låtskriveren i The Beatles, noe som gjør deg til verdens nest beste låtskriver.
The Smiths:
— Kanskje verdens oddeste popstjerner. Hvordan i all verden klarte et så særegent og rart band å bli så store. Fantastisk tekstforfatter i Morrissey som i min bok er større enn Dylan. (Pål)
Van Halen/ Mötley Crüe/Aerosmith/Guns N Roses
— Viktige identitetsmarkører i ungdommen. Noen sene kvelder kan de fortsatt være verdens beste band.
Posies/Lemonheads:
— Favoritter på nittitallet. Evan Dando er kanskje nittitallets beste låtskriver. Han har en helt egen stil som tekstforfatter, en blanding av tyngde og letthet som er helt umulig å kopiere, skrevet til og for unge mennesker.
Paul Simon:
— Verdens mest forsonende stemme.
Om å bry seg om de man er glad i:
— Det er lett å skrive om det som plager en, men det er vanskeligere å skrive en god hyllest til de som fortjener det. Sjekk ut «Don’t Let the Kids Win» med Julia Jacklin. Sangtekster blir ikke mye sterkere enn det.
Albumet ble spilt inn i Nabolaget. Fortell litt om det studioet og om hvordan selve rommet og atmosfæren der har påvirket lyduttrykket på plata.
Pål: — Egentlig liker jeg å reise bort for å lage plater, det er ett eller annet med å koble ut resten av verden som er sunt når man skal prestere. Pandemien gjorde imidlertid dette vanskelig – dermed spilte vi inn i Oslo i stedet.
Dere har valgt å produsere platen selv. Det vil si Roar har gjort opptak, mikset og produsert med Pål som co-produsent. Fortell litt om det valget og om fordelen ved å holde ting i egne hender kontra det å bryne seg på en ekstern produsent
Pål: — Alle produsentene vi har jobbet med er folk vi kjenner godt, og jeg tror nesten det må være på den måten. Vi må ha en tekniker som forstår hva vi driver med, men produksjonsdelen har vi alltid tatt del i selv.
Albumomslaget er gjort av Eivind Stoud Platou og er basert på et maleri av Gunilla Holm Platou. Fortell litt om de to kunstnerne, arbeidet som de har gjort og om forholdet mellom cover og musikken på plata.
Pål: — Eivind har laget omslagene til alle platene våre. Prosessen er som følger: Jeg sender ham låtene som skal på plata, derfra og inn har han frie tøyler. Denne gangen tok han bilder av papp-plater som ligger på gulvet i atelietet der hans kone Gunilla maler. Disse papplatene har blitt brukt til å blande farger, tørke av pensler og fange opp malingsøl i nesten tjue år. I løpet av denne tiden har de blitt sine egne kunstverk. Eivind har fotografert fragmenter av disse platene der fargekombinasjonene og teksturen har blitt spesielt fin.
Albumet er støttet av Fond For Utøvende Kunstnere, Fond For Lyd og Bilde, Tekstforfatterforbundet og Nopa. Fortell litt om viktigheten av denne typen institusjoner for norsk musikkliv og Minor Majority i særegenhet.
— Vi har måttet ned-eskalere bandet og spille i mindre formater for å få økonomien til å gå opp for de av oss som er fulltidsmusikere.
Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-restriksjonene?
Pål: — Vi har måttet ned-eskalere bandet og spille i mindre formater for å få økonomien til å gå opp for de av oss som er fulltidsmusikere. Vi har også måttet avlyse et tjuetalls konserter. De aller fleste av disse har imidlertid latt seg flytte på og er blitt gjennomført på et senere tidspunkt. Vi har også vært heldige med tanke på støtte og stimuleringsordninger, noe som har gjort at vi har klart oss relativt bra gjennom pandemien. Det er nok de yngste og minst etablerte som rammes hardest. Sånn sett står vi i fare for å miste en generasjon musikere. Det er problematisk.
Ti låter som Pål har lyttet til i perioden da bandet jobbet med denne plata:
Elliott Smith: «Coming Up Roses»:
The Smiths: «Cemetry Gates»:
Frøkedal: «Cracks»:
Aldous Harding: «The Barrel»:
Julia Jacklin: «Don’t Let the Kids Win»:
Sweden: «Hey C’mon»:
The Lemonheads: «Hannah & Gabi»:
Simon & Garfunkel: «The Sparrow»:
Al Stewart: «Carol»:
Valkyrien Allstars: «Slutte og byne»:
Minor Majority skal ut på landeveien i sommer. Dersom du ønsker å få sett bandet live, er det følgende steder og datoer som er gjeldende:
5. juni: Foynhagen, Tønsberg
14. juni: MS Bjørvika, Oslo
19. juni: Toppen av Drammen
26. juni: Sentrum Scene, Oslo
10. juli: Bryggesleng, Nevlunghavn
15. juli: Baroniet Rosendal
14. august: House of Foundation, Moss
Vær den første til å kommentere