Nostradamisk zeitgeist fra Damokles

Damokles leverer ti varierte og hardtslående låter på Nights Come Alive. Det er en reise i desperasjon og ektefølt misantropisk galskap, levert av en gjeng som virkelig ønsker å formidle en historie.  Platen er en emosjonell berg og dalbane, og hiver deg fra fandenivoldsk energi i den ene svingen til gåsehud i den neste. Rett og slett fantastisk!

Det er noe helt spesielt som koker i grytene til VINTER Records i de mørke kveldstimene. På veldig kort tid har vi fått fantastiske utgivelser fra MOE og Norna, og i dag slippes Nights Come Alive fra post-punkerne i Damokles. Bandet som ble etablert i 2019 er kanskje ferskt, men besetningen er absolutt ikke noen musikalske debutanter. Her finner du ringrever fra Dunderbeist, This Sect, Kite, Melkeveien, Stonegard, Contrarian, for å nevne noen av bandene guttene har vært en del av. Damokles består av Kristian Liljan, Ronny Flissundet, Gøran Karlsvik, Fredrik Ryberg og John Birkeland.

All trygghet er en illusjon

Damokles sier følgende om deres ferske album; «Albumet, Nights Come Alive, er et eksistensielt dypdykk i all misantropisk galskap som skjer dersom en bruker lang nok tid på å stirre inn i avgrunnen. Avgrunnen stirrer til slutt tilbake, og blir ikke bare et speil for hva en selv gjennomgår, men også et nostradamisk zeitgeist på hvordan verdenen rundt en er skrudd sammen. Det er ikke alltid pent, men det er ektefølt, og fylt til randen av desperasjon. Overhengende fare, alltid. All trygghet er en illusjon.»

Mellom sivilisasjon og strukturell kollaps

Tematikken på Nights Come Alive er sentrert rundt det tynne sløret som skiller sivilisasjonen fra en fullstendig strukturell kollaps. Det er et dommedagspreg krydret med ondskap og raseri, noe som kler dette bandet vanvittig godt. Som de sier, «Endetidene er potensielt rett rundt hjørnet, så hvorfor ikke ha en rå fest mens du venter på dommen». Som ikke dette var nok så er kunsten på coveret og i booklet-en av den anerkjente svenske kunstneren, Christopher Robin Rådlund, som er kjent for å portrettere menneskehetens død på en estetisk tiltalende måte.

Musikalsk Dr. Jekyll & Mr. Hyde

Platen består av ti varierte og hardtslående låter. Damokles klarer på finurlig vis å være en stygg andunge i det ene øyeblikket, for så å bli en vakker svane i det neste, og deretter gjøre helomvending igjen. Dette skal vi bare bli vant til, skal vi tro bandet på «It’s closing time»; «Your eyes will adjust to this new light».

Gåsehud

Høydepunktet på platen er ikke én, men to låter, som nærmest smelter sammen. Den såre “Breathtaker” på den ene siden. Med balansen mellom håpløshet og fortvilelse, samt noen av de mest kreative verselinjene på platen står denne sterkt alene. Det er dog samspillet med neste låt “Dead Don’t Care”, som er det geniale. Låten fremstår på sin side som en mye sintere, mer punkete rockelåt, men den avslutter med en nesten gråtkvalt vokal som fanger opp det såre fra «Breathtaker». De siste ordene som ytres i denne låten er «They’re just gone. They’re not here. The dead. They don’t care”. Hvis ikke dette er gåsehudfremkallende så vet ikke jeg!

Hooks, galskap og inspirasjon

Hvis Damokles var en film så ville de kanskje vært Trainspotting sett gjennom øynene til Denis Villeneuve eller Dark City satt i et univers av Lars Von Trier. Som lytter lar jeg meg rive med av bandet og den sjelen de legger inn i verket sitt, og låtene fremføres med en intensitet som undertegnede setter stor pris på. Her er giftige hooks, kreativ galskap og musikalsk inspirasjon nok til å sette bandet på kartet for de aller, aller fleste av oss! Årets beste musikalske plateslipp så langt for undertegnede.

Ryktet skal ha det til at de allerede jobber med oppfølgeren til denne platen, så her er det bare å glede seg til mer action!

PS. Hvis du er i hovedstaden så har bandet releaskonsert sammen med Sonno Joi på Vaterland på fredag.